— Jeg har ordentlig dårlig samvittighet for Bergens Tidende nå, de har avtale og har ventet lenge, sier Jens Stoltenberg med myndig stemme.

— Hva? Beeergens Tiiidende, fnyser Thomas Spence i Aftenposten, og ser irritert på oss, rystet over at Ap-lederen skal bruke tid på den publikasjonen, nå som landet er i fare. Bergens Tidende har sjeldent vært uttalt med så meget forakt.

Det koker i Stortinget. Fremskrittspartiet har nettopp brutt forhandlingene om statsbudsjettet med regjeringen og det er kaos. Det finnes for øyeblikket ikke statsbudsjett, og i hvert fall ikke et ansvarlig et. I vandrehallen går det mange politikere og nesten brister over at analyser, sine egne agendaer, spitord og skadefryd, - de leter etter en mikrofon som vil høre. Stiller seg tilforlatelig opp og tilfeldigvis tilgjengelig for pressen. De er kanskje ikke så relevante at pressen gidder oppsøke dem på kontoret.

Men på Jens Stoltenbergs dør banker det hele tiden. Alle vil vite. Spesielt Aftenposten. For Stoltenberg er ennå en relevant mann. Selv om relevansen har krøpet ned på nokså stabile tyve prosent, pluss minus.

— Nå tar jeg et intervju jeg har lovet med Bergens Tidende først, så kommer jeg tilbake til dere etterpå. OK? sier Stoltenberg beklagelig til forsamlingen i sofagruppen utenfor kontoret hans.

Så smiler Jens Stoltenberg til oss - Beeergens Tiiidende - og viser oss inn på kontoret i Stortinget, mens pressekolleger sitter i gangen og ser iltert på oss. Vi har lyst å rekke en triumferende tunge til Aftenposten. Men det er vi altfor, altfor store til.

- Du tror meg kanskje ikke nå , men altså - det pleier ikke være slik, sier Jens Stoltenberg og trekker ut en stol fra det lange møtebordet på kontoret sitt.

— Hva slags intervju er egentlig dette? spør han idet han setter seg ned.

Det skal vise seg at det var et godt spørsmål. Og det er hans egen feil. Eller Kjell Magne Bondeviks. Eller Carl I. Hagens. For det blir et veldig oppdelt et. Først en halvtime, avbrutt av banking på døren og rapporter om hvor og når kommentaren til bruddet skal komme. Så en liten pause på en halv time. Så en forlenget pause på halvtime til. Så liten halvtime med intervju igjen. Før rådgiver Torbjørn Giæver Eriksen for 'ente gang banker på døren og sier at nå, nå venter alle. Hele Norge nærmest.

— Hva skal du egentlig si nå da? spør vi.

— Nei, hva skal jeg si? Jeg sier jo ikke nei til å forhandle. Men dette er jo et nederlag for regjeringen.

— Og det er ikke bra for landet, rister han på hodet, - den ene dagen har de uføretrygdede egenandel, den neste har de det ikke.

— Nesten ingen andre land har et så uavklart og så svakt grunnlag for å drive politikk som Norge akkurat nå. Men slik var det under min regjering også.

— Stø kurs, sier han og gjentar:

— Stø kurs.

Han vet hva han snakker om. Er det noen som har hatt stø kurs de siste årene er det Arbeiderpartiet. Og her kunne man slått om seg med veldig mange billige vitser, men vi er for store.

— Det enkleste ville vært å styre Norge med en klart flertallsregjering. Som i 1957. Men det er ikke særlig realistisk, vedgår han med trykk på sæærlig, og så ler han en lang litt lakonisk latter som kanskje ville fått hans forfedre i partiet til å snu seg i sin grav. Eller Haakon Lie til å sette seg ved skrivemaskinen å hakke ned en illsint pamflett.

Det er ganske spesielt å sitte ansikt til ansikt med Jens Stoltenberg. Bare en god halvmeter fra et ansikt og en mann som man gjennom hele sin oppvekst har sett gestikulere, politisere og debattere på tv, i aviser og endatil de litt glossy damebladene for moderne kvinner som liker - moderne menn. Jens Stoltenberg er akkurat som på TV. Selv om han bare sitter sammen med en fotograf og en journalist - attpåtil bare fra Beeergens Tiiidende - snakker han seg oppriktig varm og engasjert. Han lener seg fremover, understreker ord og poenger med harde trykk på tonen, rekker begge hender frem og sier at det, det er viktig. Han er like engasjert som i en hissig tv-debatt, og det er egentlig ganske imponerende at han klarer mane frem all denne gløden om ting han sikkert snakker om flere ganger hver eneste sosialdemokratiske dag.

— Vi har egentlig kommet for å høre hva slags intelligent og hemmelig plan du har nå? Fra helgen leder du partiet alene.

— Intelligent plan? He, he, he, svarer Stoltenberg og ser lurt ut i luften. Enten fordi han har en lur plan, eller fordi han ikke har. Umulig å si.

— Det er tre ting som er viktig nå. Det første er hardt arbeid og tålmodighet. Jeg er veldig inspirert av Sverige, der har sosialdemokratene vunnet et valg med en moderne politikk bygget på den sosialdemokratiske tradisjon. De har innsett at det er viktigere at de som har minst, får mer. Jeg er en sterk, varm og inderlig tilhenger av menneskers mulighet for ulike liv, og jeg mener at hvis det er en trygghet i bunn blir mennesker friere. Land med stor fattigdom har enfold. I Norge har vi et mangfold og det mener jeg er på grunn av vår velferdspolitikk og ikke på tross av, sier Jens Stoltenberg og bremser plutselig, ser på oss:

— Beklager hvis det blir veldig mye her nå, er jeg helt ute på viddene i forhold til spørsmålet? Det er bare det at dette er jeg så...ja.

— Det går bra. Hva er det andre som er viktig:

— Det andre er fordeling. Samfunn som er flinke til å dele rettferdig får også god skaperkraft. Lik rett til utdanning, for eksempel, bidrar til skapningen.

— Og det tredje viktige er:

— Vi må bli tydeligere på sakene våre. Få dem fram. Når ledigheten øker, da trengs Ap. Når vi trenger bedre skoler, da trengs Ap. For god omsorg - Ap. Vi trenger fokus på arbeidet vårt, sier Jens Stoltenberg med trykk på arbeidet, og setter seg litt tilbake i stolen. Så banker det igjen på døren.

— Nå venter NTB, sier mannen i døren.

— Må de ha det nå da? Hvorfor er det så viktig, kan de ikke vente en time?

Mannen i døren trekker på det og Jens Stoltenberg sender oss et beklagelig blikk.

— Kanskje vi bare kan ta en liten pause?

Han spør så høflig at han får lov. Vi er store.

Det er mange som snekrer sammen teorier om hvorfor det har gått så galt med Arbeiderpartiet. Og det er enda flere som med stor bravur lanserer sine hjemmesnekrede råd. Det spriker i alle politiske retninger. Ap må holde fast på ansvarligheten, sier noen. Ap må bli tydeligere, sier noen. Men med den politikken tjener de mest på å være utydelige, sier andre. Vi må bruker mer oljepenger, sier de fleste. På sykehjem og eldreomsorg, sier enda flere. Ap må til venstre, påstår mange, eller enda mer til Høyre, mener andre. Ap må holde på tradisjonene, ha kontakt med grasroten, sier noen og gjerne eldre velgere. Nei, Ap må moderniseres og fornyes, gå i takt med samfunnet, sier andre velgere, gjerne de yngre.

Men det er en ting alle er enige om - og det er at det finnes et velgerpotensial for Arbeiderpartiet som ikke er tatt ut. Carl I. Hagen har rappet det. Kristin Halvorsen også. For i valgforskeres analyser viser det seg at mange nordmenns verdisett egentlig er lik Arbeiderpartiets. Velgerne er bare litt usikre på om Arbeiderpartiet er det rette partiet til å føre Arbeiderparti-politikk.

— Hva mener du har skjedd?

— Flere ting, jeg tror det er komplekst. Det er mye vår egen skyld. Vi har ikke vært samfunnskritiske nok. Vi har bygd opp et velferdssamfunn og når vi er blitt kritisert for mangler har vi gått i forsvar, i stedet for å ta selvkritikk. Så har det vært mye interne diskusjoner i partiet og det er aldri bra. Dessuten er det en slitasje å sitte så lenge i mindretall, det blir mye hestehandling og kompromisser, og det blir forvirrende, konstaterer den nye Ap-lederen.

Og forvirring er det få politikere som tjener på. Det er bare to partier. Det er hjemmesitter-partiet og Fremskrittspartiet.

Det som også er et stort politisk problem for Arbeiderpartiet er oljeformuen. Det kan synes som det var lettere å fordele godene da nordmenn var fattige, enn det er nå som vi er rike. Det skal gode hoder og en del oljeforekomster til for å kjempe seg ut av fattigdom, men det er kanskje mer krevende å bevare moralen som rik. Dekadanse og grådighet har felt mang en kultur tidligere, og den gamle Ap-kulturen var ikke særs vanskelig. Og samfunnet endret seg, det er få som går rundt i dag, klasker seg på brystet med en skitten neve og kaller seg arbeider. Men arbeidstaker derimot. Og det er der Ap vil nå. Arbeidstaker-partiet kaller de seg oftere og oftere. Spesielt i sammenhenger med arbeidstakere i det offentlige, og bare med liten hviske-stemme etterpå sier de at det offentlige må fornyes. Og man kan jo lukte hva det betyr.

Men at Jens Stoltenberg synes oljepengene skal stå pent på bok og vente på pensjonistene - som kommer til å komme i horder så store at vi på drøye tredve får lyst emigrere til Spania bare ved tanken. Bruken av oljepenger er sak som beveger store velgermasser fra rødeste Ap til ytterste Frp, og det er ufattelig for folk at samtidig som skolen mangler kritt og sykehuset seng, skal dette fondet få stå helt i fred og bare ha det godt. Inflasjonsspiral er ikke så gøy å høre på som Carl Ivar. Hvorfor tro på en belærende - sosialøkonom? Fra Stoltenbergs synspunkt må det være ganske irriterende. Kanskje han av og til drømmer om at han skulle bli leder i et annet parti.

— Blir du frustrert over norske velgerne?

— Det er farlig kritisere velgere. Dem kan man bare vinne med argumenter. Men altså, hvis jeg hadde trodd det hjalp bruke de pengene, så hadde jeg vært for det. Ingenting hadde vært hyggeligere. Jeg er ikke for å spare oljepenger for å være vemmelig, sier Jens og nå er han så engasjert at han nesten er oppskaket.

— Det hadde vært hyggelig å invitere til fest.

Det sies og skrives om Jens at han er et politisk dyr. At han snakker politikk til han blir nesten - blå, og mindre og mindre om sitt personlige og private liv til pressen.

— Jeg synes bildet av meg i mediene ble en klisje. Det er et bilde man blir med å tegne selv, men likevel kjenner jeg meg ikke igjen i det.

Den uautoriserte biografien om ham som nettopp kom ut, har han valgt å la være å kommentere. Ut over en generell advarsel mot hasjrøyking. Den var vel kanskje nødvendig.

— Jeg deltok i det Nytt på Nytt-programmet på NRK. Og da sa mange til meg etterpå at de syntes det hadde vært så fint se meg der, at jeg hadde vært så morsom, uhøytidelig, at jeg gjorde narr av meg selv og sånn. Du må være sånn, oftere sa de, forteller Jens Stoltenberg og parodierer seg selv med å vimse med hodet, himle litt med øynene og vifte med hendene.

— Men jeg trodde at det var slik jeg var. Jeg er løssluppen, ikke selvhøytidelig og jeg er lett å få til å le. Jeg er til og med lett å flørte med...

— ?

— ...for den saks skyld! Men jeg opptrer jo nesten alltid i en alvorlig sammenhenger, sier han og setter et par mørke øyne i meg for å liksom bevise det med flørtingen.

Heldigvis banker Torbjørn Giæver Eriksen på døren igjen. Og Stoltenberg må ut på gangen og fremstilles i en eller annen sammenheng igjen. Men neppe med vimsete hode og himlende øyne. Han skulle heller prøvd det blikket.

- Hei, det er Jens Stoltenberg her, sier en kjent og blid stemme på telefonen som plutselig ringer en dag.

— Hei Jens Stoltenberg, hvordan går det med deg? spør vi, men all grunn. Siden vi pratet sist, har Jens måttet stå fram som nærmest eks-narkoman, hans oppvekst er brettet ut, konflikten med Jagland fråtset i, forhandlingene med regjeringen nærmer seg og den ene velgeren etter den andre står fram og forteller hva som er galt med Ap. Media har til og med dokumentert at Jens var fet da han var liten. For en uke.

— Det går bra med meg. Kommer litt an på hva du mener egentlig? Den boken vil jeg ikke kommentere, annet enn at noe er riktig og andre ting kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i.

— Tror du det er lenge til du blir statsminister?

— Åh. Jeg er innstilt på å være i opposisjon denne perioden. Så lenge KrF arbeider til Høyre så er det ikke noe alternativ. Det må være grunnlag i Stortinget, og vi kan høre at han lener seg engasjert fremover på telefonen, men så:

— Du, nå står det en hel gjeng på kontoret mitt her, kan jeg ringe senere?

— Nei, bare blås i det, svarer vi like oppgitt som en gammel Ap-velger.

— Vi skriver heller at det var et sant kaos å intervjue deg. Neste gang prøver vi heller Carl I. Hagen.

— Ok, du får gjøre det, svarer Stoltenberg og ler.

Bergens Tidende var ikke så viktig som landets politiske situasjon. Vi får vike til side når landet ligger nede og hiver ett pusten. Men vi var større enn Aftenposten. Aaaftenpooosten.

TØFF JOBB: Jens Stoltenberg, leder av Arbeiderpartiet, stoler på at ansvarlig politikk, hardt arbeid, utholdenhet og fokus på sak skal vinne velgere tilbake til partiet. De skal bort fra hans argeste konkurrenter: Carl I. Hagen og sofaen. <p/> Foto: Eirik Brekke