• Sving til venstre, ellers river du med deg hele trafikklyset!

LINDA HILLAND

Jeg tror hun hadde svettet godt, damen i den røde Volvoen foran meg dersom hun hadde visst at jeg for første gang sitter bak rattet på et 40 tonn tungt vogntog.

Jeg er et rullende monster på 19 meter på vei til Vestkanten. Volvoen foran er bare en stakkarslig liten maur. Bremser damen for fort, kommer hun til å bli skviset under føttene mine.

Wonderbaum i vinduet

0 til 90 km/t på over ett minutt. Å kjøre et digert drog av et vogntog gir deg ikke den store fartsfølelsen. Men det er heller ikke det jeg er ute etter. Jeg er på jakt etter «King of the road»— følelsen. Jeg vil simpelthen vite hvordan det er å trone øverst i trafikkhierarkiet.

— Vi må først kjøre noen runder med en lastebil slik at du får følelsen av hvordan det er å sitte bak rattet på et tungt kjøretøy, sier Harry Bjørkhaug.

Han er kjørelærer ved Bergen Tungbilskole. Hver dag prøver han å lære fremtidige trailersjåfører hvordan de skal oppføre seg i trafikken. Harry har vært trailersjåfør i nesten hele sitt liv.

De fleste kompisene mine har en eller annen gang drømt om å bli trailersjåfør. Å være landeveiens ensomme rytter. Oppleve verden bak et ratt, dag og natt, med en skog av Wonderbaum dinglende i frontruten. Å stoppe på en kro langs veien for å spise kvelds og røyke rullings med andre trailersjåfører, før en kryper utmattet til køys bak i førerhuset.

Jeg må innrømme at den drømmen har jeg aldri hatt. Jeg har aldri tegnet trailer som liten. Aldri limt sammen mangfoldige ark bare for å få vogntoget lang nok. Likevel hadde jeg lyst til å prøvekjøre en virkelig stor og tung bil.

332 mil på tre døgn

Jeg fyller ut en fartsskriverskive, slik alle trailersjåfører gjør. Jeg kommer nok til ikke til å overskride verken farts- eller tidsgrense, men det finnes trailersjåfører som aldri får nok. 332 mil på tre døgn var det en som klarte å legge bak seg. Heldigvis ble han tatt.

Å kjøre lastebil rundt på en stor, åpen plass på Nygårdstangen går ganske greit. Selv om bilen har åtte gir og mangler panser, klarer jeg meg bra. Jeg liker den ekstremt gode oversikten jeg får to og en halv meter over bakken. Og sidespeilene, digre som pc-skjermer, er supre. Dersom jeg hadde fått lov til å ha så store sidespeil på min lille Audi, hadde lukeparkering og rygging gått som en drøm.

20 tonn til

Kjørelærer Harry har bare en brems på sin side. Jeg gjør alt det andre. Men han har lov til å kjøre vogntog uten sikkerhetsbelte. På den måten kan han kaste seg over rattet dersom jeg er på vei inn i fjellveggen.

— Vi skal bare kjøre rundt her, sant? spør fotografen litt usikkert. Hun sitter bak oss i førerhuset, og er allerede blitt kastet fremover et par ganger på grunn av min kontante bremsing. Harry forklarer henne rolig at nå skal vi koble på 20 tonn til, og så skal vi ut i trafikken.

Jeg ser på ansiktsuttrykket til fotografen at hun er bekymret. Jeg er ikke så nervøs, og stoler nok mer på kjørelæreren enn jeg bør gjøre.

Vi rygger bakover og Harry kobler på vogntoget. De første meterne merker jeg ikke at jeg er blitt 20 tonn tyngre, men straks etter at jeg har giret opp fra første, kjenner jeg hvordan vogntoget kjemper imot. Jeg ser inn i sidespeilet og ser hvor vanvittig langt kjøretøyet er blitt. Jeg blir redd og bremser hardt i det en buss kommer inn på plassen, tenker at dette kommer aldri til å gå. Den 20 tonn tunge tilhengeren kommer til å slenge hit og dit bak meg.

— Den store forskjellen er at du må planlegge hvordan du skal kjøre mye tidligere enn du gjør med en liten personbil, sier Harry.

Bremselengden er tre ganger så lang, så du rekker ikke stoppe dersom det plutselig kommer en katt ut i veien.

Gassen i bånn

Etter noen runder uten de altfor grove feilene mener sjåførlæreren at jeg er klar for trafikken. Jeg svinger mot lyskrysset. Det er rødt lys. Jeg får beskjed om å sakke farten. Trailersjåfører stopper aldri helt på rødt lys. De glir sakte mot krysset mens de venter på grønt. Å komme i fart igjen tar nemlig veldig lang tid.

Vi er på vei til Loddefjord. Å kjøre inn i den første tunnelen er skummelt. Personbilene fyker forbi meg som små mygg. De svinger inn rett foran meg uten tanke på at jeg også er i bevegelse. Farten øker fort i nedoverbakke og sjåførlæreren må bremse meg.

— Det er ekstremt viktig at farten ikke blir for stor. Å stoppe 40 tonn i stor fart er ikke lett. Bremsene bør helst ikke gå varme, forklarer Harry.

Jeg svetter litt og ser i speilet. Tilhengeren følger forbausende lydig etter. Over Puddefjordsbroen går det ufattelig tregt. Før første gang trykker jeg gassen i bånn. Det hjelper ikke stort før vi når toppen. Jeg skal av til Damsgaard og må skifte felt. Blinklyset må på i lang tid før jeg kan skifte. Personbilene gjør lurt i å vike. Jeg veier det samme som 40 Toyota Corolla. Jeg rister vekk tanken og prøver å konsentrere meg. Sjåførlæreren beroliger meg med at han aldri har vært utsatt for en ulykke. Like etter forteller han at han ble påkjørt i går.

— Det var ingen ulykke. Bare en liten personbil som tok med seg det ene lyset, sier han.

Jeg lurer på hva han må krasje med for å kalle det en ulykke.

Mønsterelev

— Sving til venstre, ellers river du med deg hele trafikklyset, roper Harry.

Vogntoget ligger faretruende langt ute til høyre, og jeg snur febrilsk på det store rattet. Fotografen gisper. Det er jammen meg ikke mye klaring du har til hver side når bilen du kjører er to og en halv meter bred!

Vi nærmer oss Vestkanten. Jeg synes det går overraskende bra. Jeg liker følelsen av å se ned på de små personbilene og annet lettmetall. Jeg føler meg faktisk litt konge, selv om jeg ikke er helt stø.

Fotografen jubler over at Harry skal kjøre vogntoget tilbake. Jeg er litt glad for det selv. Det gikk bra, men jeg følte meg som den desidert farligste bilisten i Bergen den dagen, som landeveiens skrekk. Harry mente derimot at jeg var en mønsterelev.

— Med litt øving kunne du blitt en knakende god trailersjåfør!

LIVET SOM TRAILERSJÅFØR: Jeg har aldri drømt om å bli landeveiens ensomme rytter, men vil vite hvordan det er å være konge på veien med et 40 tonn tungt vogntog.

FARTSSKRIVER: Alle trailersjåfører fyller ut en slik skive før de starter. Ikke mer enn 90 timer på 14 dager, sier loven.

GJØR DØREN HØY, GJØR PORTEN VID: For første gang sitter jeg bak rattet på en gigantisk trailer. Vil jeg klare å håndtere dette store kjøretøyet?

19 METER LANG DONING: Forbausende nok følger tilhengeren pent etter meg hele veien til Loddefjord.

HØYT OPPE: Oversikten blir enorm to og en halv meter over bakken. De små personbilene fyker forbi meg som små mygg.

GIDSKE STARK (foto)