Siden 2000 har ingen andre fylker hatt så mange alvorlige trafikkulykker som Hordaland.

29 år gamle Ian Knutsen ble den første som omkom på vestlandsveiene i tiåret.

Elleve år etter er dødsfallet fortsatt sårt. — Det er alltid én som mangler, sier broren Max.

«En 29 år gammel marinbiolog fra Telemark er livstruende skadet etter å ha krasjet med en buss på såpeglatt føre.» BT, 14. januar 2000.

På dagen elleve år etter at Ian Knutsen kolliderte, står broren Max på ulykkesstedet på Sotra. Ian Knutsen døde dagen etter på Haukeland Universitetssykehus. Han ble den første i Hordaland som omkom i en trafikkulykke på Vestlandet i tiåret vi har lagt bak oss.

Siden den gang og frem til nyttårsaften 2010, har han fått følge av 2837 andre over hele landet.

Ian Knutsen var på vei hjem fra arbeid. Han hadde nettopp begynt i jobben, hadde takket nei til et jobbtilbud i utlandet og ville satse på livet sammen med samboeren i Bergen. Det markerte et veiskille for ham.

Nesten 1000 ulykker

Dødsulykken Ian Knutsen var i, er bare en av 949 alvorlige ulykker i Hordaland i løpet av disse årene. Ingen fylker har hatt så mange drepte og alvorlig skadede som Hordaland i løpet av perioden fra 2000 til i fjor, selv om både Oslo og Akershus har flere innbyggere. Rogaland har nær like mange innbyggere som Hordaland. De har likevel hatt langt færre alvorlige ulykker.

Selv jobber Max Knutsen som sikkerhetsrådgiver i Statoil, og sammenligner hva som ville skjedd om over 200 personer døde årlig i oljebransjen.

— Noe slikt ville aldri blitt akseptert, sier Knutsen. Han snakker om hvordan en ulykke blir gransket, tiltak iverksatt og etterpå sjekket om de hadde virkning.

— Det virker som om granskingen i veiulykker strekker seg til den som kjører eller er blitt kjørt på. Så er det ingen som bryr seg om at det ikke skal skje igjen, sier Knutsen.

Han mener myndighetene ser mer på kostnadene ved veiutbedring enn samfunnsregnskapet.

  • «29-åringen i sin Suzuki-jeep kom over i feil kjørebane etter en svak venstresving. Luftambulansen var raskt på stedet. Tilstanden ble i går kveld betegnet som kritisk og ustabil.» BT, 14. januar 2000.

Sammen dagen før ulykken

Det siste minnet Max Knutsen har av broren, er fra dagen før ulykken. De satt på kontoret der Max skrev på hovedfagsoppgave. Fem år eldre Ian hadde kommet innom, de satt spilte dataspill og pratet om planene de hadde. Begge hadde flyttet til byen fra Skien. Max kjente seg heldig som hadde Ian i samme by.

Ulykkesdagen kom Max hjem til en mobil full av ubesvarte anrop. En av storebrødrene hadde ringt. Ian lå på sykehus. Hodeskadene var store. Dagen etter ulykken ble respiratoren koblet fra.

— Vi var en familie på seks. Når én er borte, blir den aldri komplett igjen. Det mangler alltid noen når vi er samlet. En slags idyll er borte, sier Max Knutsen.

Familien var mye bosatt i utlandet og på reise gjennom oppveksten til barna. Ian var født i Kenya. I løpet av sine leveår besøkte han over 80 land. På lange bilturer fra Asia til Norge hadde de bare hverandre.

- Så mange år etter ulykken, hvor ofte tenker du på ham?

— Det føles som om jeg gjør det hele tiden. Det er nok sjeldnere enn som så. Men hver gang noen spør hvem du er, tenker du på det. Hvor bor du? Hvor mange søsken har du? Det er vanskelig å si at jeg har to brødre. Jeg tenker at jeg har tre.

  • «Med oppdrett av kamskjell som fag, var det en stolt marinbiolog som spøkefullt kunne konstatere at han heretter kun trengte å ta med seg sitron og majones på jobb. Han var, og vil forbli, den beste av oss.» Minneord i BT, 24. januar 2000, skrevet av fire venner.

Snakker om ham hver dag

Om Ian forteller Max og foreldrene Olav og Jane dette: Ian hadde en spesiell interesse for naturen. Som liten laget han sin egen natursamling med fugleegg, steiner og planter. Foreldrene har fortsatt samlingen.

— Vi prater om Ian hver dag. Senest nå i sted. Han var spesiell, sier moren.

— Ulykken var så totalt unødvendig. Bare lokalkjente visste at veien i den bakken ofte var glatt. Gutten var bare på vei hjem fra jobb. Han var vår øyensten, sier faren.

På den glatte veien kom Ian Knutsen over i motsatt kjørebane. Det var ikke strødd. Piggdekkene tok ikke. Da han akselererte opp bakken, fikk han skrens og havnet i motsatt kjørefelt. Han kjørte i en buss.

Familien har ikke noe gravsted. De ville at asken hans skulle sprees med vinden. Etter kamp fra blant annet Ians familie, ble regelverket myket opp.

25. juli 2002, to og et halvt år etter ulykken som tok livet av ham, ble asken til Ian Knutsen spredd ut over havet utenfor Øygarden.

  • «Ian var eventyreren. Han realiserte alle drømmene vi andre bare går og bærer på. Han har rukket mer på sine knapt 30 år enn det vi andre kan håpe å rekke på det dobbelte.» Minneord i BT, 24. januar 2000.

Se kart: Her skjer ulykkene i Norge

VED VEIEN: Max Knutsen står på veien fra Fjell til Øygarden, bare meter fra der broren Ian kolliderte. 13. januar 2000 kjørte broren hjem etter jobb på et skjelloppdrettsanlegg i Rong. Han lå i en rekke av biler. I den såpeglatte bakken kom Ian Knutsen over i motsatt kjørebane og frontkolliderte med en buss.
RUNE SÆVIG
DEN FØRSTE SOM DØDE: Ian Knutsen.
PRIVAT