JENNIFER FOSSNES

De er storforbrukere av kultur, og de henter inspirasjon i alle verdensdeler.

De er energikilden vi ikke lenger har råd til å overse, ressursen som — i motsetning til oljen - er fornybar.

Vi snakker om pensjonistene i dagens og morgendagens Norge. Vi har vært med en av dem på «jobb».

I en alder av 77 underviser Astrid Wille innvandrere i norsk. Gratis og helt frivillig, selvsagt. - Penger styrer ikke alt, det viktigste er hva vi gjør for dem, sier hun.

— Du heter Ricardo.

— Jeg heter Gregorio...

— Ja, det var det du het! Det var en tabbe, ler Astrid Wille (77), og latteren runger rundt bordet.

Astrid er tålmodig med Gregorio Maldonavo (53) fra Chile, Gilay Gelezgiher (44) fra Eritrea og Sara Gamchu (35) fra Etiopia.

En gang i uken er Astrid på Røde Kors i Bergen sentrum og lærer voksne innvandrere norsk.

Da hun var yrkesaktiv, jobbet hun som lærer på Nygård skole.

Den pensjonerte damen har ikke lagt karrieren på hyllen, selv om alderen sier at hun skulle ha sluttet å jobbe for ti år siden.

20 pensjonerte lærere

20 pensjonerte lærere jobber flere ganger i uken som norsklærere for voksne innvandrere på Røde Kors-huset. Det gjør de helt gratis, de får bare dekket transportutgifter. Pluss kaffe og kaker.

Det gjør damene ingenting at de ikke får betalt for jobben de gjør.

— Pengene styrer ikke alt, jeg har pensjonen min, sier Astrid.

Dessuten er ikke kreftene som de engang var. Astrid blir sliten etter to undervisningstimer.

I dag er det familien som er samtaleemnet i gruppen, som er satt sammen etter norsknivåene til deltakerne. Til tross for at de har bodd i Norge i flere år, er det absolutt basiskunnskapene som læres på kurset.

— Har du barn? spør Astrid tydelig, slik at alle forstår.

— Jeg har seks barn, svarer Gilay.

Asylsøkeren fra Eritrea vil virkelig lære norsk, og halve budsjettet hans går med til bussutgifter for å komme på kurset.

Rolig og forsiktig fortsetter samtalen rundt bordet, og de får vite at Astrid er enke, og har fire barn.

- Helt uunngåelig

— Det er nesten helt uunngåelig å bli «frivillig» hjelper i dagens samfunn. Enten man besøker en syk nabo, eller passer barnebarn, så gjør pensjonister så mye frivillig arbeid som ikke kommer inn i nasjonaløkonomien, sier Annbjørg Myren (63), som også er frivillig seniornorsklærer.

— Jeg kjenner ingen pensjonister som fremdeles er klar i toppen, som ikke på en eller annen måte hjelper andre, sier hun.

Annbjørg tør ikke tenke på hva som ville skjedd med norskkunnskapene til asylsøkere om ikke det var for de frivillige.

— Det er ingen grunn til å fremstille pensjonister som en byrde for samfunnet, sier hun.

Diskrimineres

Astrid Wille har vært med siden starten i 1999, to år etter at hun gikk av med pensjon.

I dag er hun tilbake på jobben etter seks ukers sykefravær. Når hun ikke er lærer selv, studerer hun engelsk litteratur på senioruniversitetet.

— Jeg har veldig mye fritid, og liker å være i aktivitet. Det er bra å ha noe fast, sier hun.

Norge er blant de land i verden der den frivillige samfunnsinnsatsen er høyest, med 59 prosent. Sverige hadde til sammenlikning 28 prosent t i 1997, USA 22 prosent.

— De fleste av oss er født på landsbygda. Der er det ikke det minste rart å hjelpe naboen. Dugnadsånden vår er stor, tror Annbjørg Myren.

Kollega Karen Sandberg (70) er enig.

— Dugnad er et begrep ingen andre har. Vi har ikke tradisjon for å betale oss ut av ting, sier hun.

— Ja, vi er pokka nødt til å hjelpe andre for selv å få hjelp, ler Annbjørg.

Astrid har erfart at mange eldre blir usynlige i samfunnet.

— Jeg skulle ha en ny sofa, og var i en møbelbutikk med min datter. Ekspeditøren henvendte seg alltid til henne, selv om det var tydelig at det var jeg som skulle ha sofaen, forteller hun.