Drømmestedet:Barndomslandet

Hvor: På en øy ytterst i Sognefjorden.

Hvorfor skrive om et sted hverken vi eller andre kan komme tilbake til?Fordi det var vår barndoms sommerland, og barndommens sommerland finnes alltid i erindringen. Fordi vi siden ikke har feriert på Vestlandet - og fordi noen kanskje vil kjenne seg igjen.



Det var før, det, at byfolk om sommeren leide seg inn på småbruk og gårder, enkelte steder til fortrengsel for gårdens egne som flyttet til bryggerhus eller kårhus eller hvor de nå gjorde av seg. «Byfølkje» betød en velkommen ekstrainntekt, så da fikk man heller innrette seg som best man kunne.

Vi tror ikke det er slik lenger. Nå bygger bøndene heller hytter til sommergjestene. Men vi reiste en gang «på landet» - dog fortrengte vi ikke husets folk.

Med fjordabåt
Vårt land ble nådd med fjordabåt som dampet seg nordover langs vestlandskysten en del timer. Den gikk lørdag middag, og familien var alltid tidlig ute for å sikre seg en god plass på dekk og for å stable bagasjen. Kolli ble tellet med stor nidkjærhet - kurvkoffert og sjøsekk og håndknyttede nett (dette var før plastposenes tid).

Med ferieøyne stirret vi på de kjente stoppestedene underveis inntil konturene av vår øy dukket opp i sommeraftenen. Gårdshusene lyste underlig hvitt i halvmørket, og Lihesten tegnet seg kjent mot himmelen på den andre siden av fjorden.

Nystappet madrass
Alltid folk på kaien når dampen kom - med ferskt brød som sent lørdagskvelden gikk ut igjen over disken hos handelsmannen der blader hang over en snor oppunder taket, der lakriskaramellene ble møre i vinduet, og der det var parafinpumpe i det ene hjørnet.

Men vi skulle ut på sjøen igjen, med «Sabben» til vår øy og vårt land der vi kjente hvert blokkebærkratt langs stien opp mot huset der sengen stod klar med nystappet halmmadrass. Der alt var som det hadde vært før. Slik skulle det også være.

Shorts og sjøstøvler
Vårt land var shorts og sjøstøvler fordi det enten regnet eller nettopp hadde gjort det, slik at det var vått i gresset. Det var nysilt melk som vi ble nødt til å drikke en halvliter av morgen og aften, det var lyden av separatoren i bislaget der vi også hadde vårt lille feltkjøkken med et tobluss «bessapparat» og koppen med blått mønster fra Landsutstillingen i Bergen 1928.

Det var solvarme steiner med tiriltunge langs kantene, det var nyslått mark som stakk under fotsålene, og det var høyonn da vi alltid fikk vannblemmer etter første dag med riven. Men hesjing fikk vi aldri helt taket på.

Uten flytevest
Vårt land var en jungel av ripsbusker og en skukje der fiskehoder med ryggrader hang til tørk for å bli kyremat. Det var robåter som ikke alltid var like tette, men ingen snakket om svømmebelte (flytevest var ikke oppfunnet). Det var revebjeller og en vik med skjellsand og svaberg og veben (kaprifol) som duftet så godt om aftenen. Det ble kjernet smør og satt garn og bakt potetkaker og kokt slåttegrøt - og rømmekoller har aldri vært som på vårt land. Så lenge det varte.

Siden fant vi et annet sted, en annen øy, en annen perle. Men det er en annen historie.