Lin Olderøien

har hovedfag i filosofi fra UiB

og jobber som helserådgiver i næringslivet.

Det som gjør oss enestående som mennesker er vår identitet, men hva ligger i dette begrepet; hva er egentlig «identitet»? Min fysiske identitet som menneske gjenkjennes i fingeravtrykk, blodtype, hudtype, måte å gå på, kroppsform osv.. Det finnes et utall av ulik fysiske kjennetegn på akkurat meg og det er veldig ofte disse kjennetegnene vi tar hensyn til og tenker på når vi snakker om identitet. Vi må ikke glemme at identitet også innbefatter våre særegenheter og behov som menneske.

Til enhver tid kreves det av oss at vi gjør jobben vår, plikten vår som samfunnsborger, som kone, samboer, kjæreste, mor, venn osv. Vi er hele tiden eksponert for ulike krav fremsatt av oss selv og våre omgivelser, der de hardeste kravene som regel er de vi selv definerer. Når det snakkes om «prestasjoner», tenker man ofte på det å leve opp til og fullføre oppgaver og forventninger som gir oss verdighet som enten arbeidstaker, mor, venn, samfunnsborger eller liknende. Vi skal i alle sammenhenger prestere noe, vi skal vise at vi duger for å nyte den respekten eller oppmerksomheten vi får. En toppidrettsutøvers prestasjoner er førende for hennes status, det er det vi assosierer henne med; Marit Bjørgen er «hun som er god til å gå på ski», «hun som tok x antall gull i VM». Er det på samme måte med oss andre? Er karrierekvinnen Kari «hun som klarer å mestre både jobb, barn og trening tre ganger i uken», eller «hun som greide å få i land tiårets beste avtale»? Det bildet som her kommer til syne er at vår identitet veldig ofte er den samme som våre prestasjoner; vi er våre prestasjoner!

Forholdet mellom identitet og prestasjoner viser seg å være svært tett sammenknyttet, dette gjelder for både kvinner og menn, men med tanke på kvinner stiller dette seg i en særstilling. Kvinner etterstreber målsettinger og idealer som stort sett er produsert av menn. Arbeidslivet og samfunnet bærer preg av å ha vært under maskulin innflytelse gjennom svært mange århundrer. Kvinnens historie begynner ikke før sent 1800-tall, eller tidlig 1900-tall. Tenk på det at kvinner ikke fikk stemmerett i England før i 1929 og så sent som rundt 1974 i Sveits. I tillegg var kvinner stort sett utestengt fra alt som hadde med intellektuell aktivitet å gjøre, bortsett fra det å få lov til å studere ved universitetet. Kvinners innflytelse på samfunnslivet og produksjonen av idealer å leve opp til, er m.a.o. svært begrenset og av nyere dato, det vil si 70-tallet og oppover. Ett eksempel er feminismens inntog på 70-tallet og fremmingen av kravet om likestilling. Her hjemme gjør Gro Harlem Brundtland sitt inntog i norsk politikk på 80-tallet og Margaret Thatcher i engelsk politikk. Videre begynner idrettskvinner å gjøre seg bemerket og høyner standarden for kvinners muligheter til å delta i mesterskap på lik linje med menn. Som følge av manglende påvirkning er det i stor grad maskuline idealer vi etterstreber, idealer produsert av menn og for menn. En konsekvens av dette påpekes av sosiologen Susan Sherwin (No longer patient) som et samfunn der kvinner læres opp til å se ned på andre kvinner til fordel for menn; kvinner lærer seg å tenke på andre kvinne som mindre verdige som kritikere og læremestere sammenliknet med menn.

Et godt eksempel på produksjonen av maskuline idealer finner vi innen idrettsverdenen:

Den perfekte idrettsutøveren og atleten er en sunn og trent mann. En sunn og trent kvinne er en direkte kontradiksjon av dette bildet; den biologiske normen avviker fra idealet. Følgelig blir kvinnen symbolet på det uperfekte, det som skiller seg fra den kulturelle normen. En lege ved navn Abraham Clod-Hansen skrev i 1895 boken Mand og Kvinde, her fremlegger han hva som er de klassiske kjennetegnene for det maskuline og det feminine. Kjennetegn for det maskuline var ifølge ham: makt, frihet, uavhengighet, stolthet, potensialitet og ambisiøsitet, samt en rett rygg. Det feminine, eller kvinnen, kjennetegnes derimot ved: introverthet, ydmykhet, resignasjon og svakhet. Det såkalt kvinnelige er med andre ord en negativ motsetning til det maskuline. Heldigvis er vi i dag kommet mye lenger enn dette, men noen elementer av dette synet er fremdeles med oss. Selv i dag omtaler vi i ulike sammenhenger den «normale» personen som en mann, mye av grunnen er at mannen er den som gjennom hele historien er blitt assosiert med tilblivelsen av kultur og sivilisasjon. I arbeidslivet møter vi på idealer, målsettinger og krav som bærer preg av å være et produkt av menn. Det vil si at det å føde barn er ikke et element som er iberegnet, heller ikke det å ha menstruasjon. Kvinnens biologi er ikke et tema tatt med i beregningen. Poenget her er ikke å si at menn er hensynsløse, slemme og noe som helst burde avskaffes, men å sette søkelys på hva historien har gjort i forhold til kvinners posisjon i samfunnet: Hvilke krav, tilrettelegginger og hvilken respekt kvinner i arbeidslivet (og på andre områder) nyter. Videre å rette oppmerksomheten mot hva vi kan gjøre for å bedre vår situasjon, vårt selvbilde og respekt.

Kroppen er vårt kommunikasjonsmiddel til omgivelsene våre, vi kan gjennom kroppsholdning, kroppsspråk og fysikk formidle hvem vi er og hva vi verdsetter. Kroppen blir på mange måter et medium for formidling av moral og holdninger. Det ofte slik at vår kropp er identifiserbar med det som oppfattes som vår identitet; vår identitet som menneske er kroppslig betinget. En tynn og trent kropp oppfattes som et symbol på selvdisiplin, mens en overvektig kropp gjerne identifiseres med mangel på selvdisiplin. Kroppen blir på denne måten en målestokk for personens verdier og moral. Filosofen Maurice Merleau-Ponty (The phenomenology of perception) sier at kroppen bebor rommet og at opplevelsen av jeget er fysisk betinget. Altså er vår fysiske kropp og dennes evne til å orientere seg i verden forutsetningen for vår identitet som menneske. Idealet er sunnhet og selvdisiplin, to elementer som uttrykkes gjennom hvordan vi ser ut. Min identitet slik jeg ønsker å uttrykke den ovenfor omgivelsene mine skal overensstemme med dette idealet. En kvinne (eller en mann) som har en kropp som uttrykker sunnhet og god helse nyter respekt av sine omgivelser. Men hva er sunnhet og god helse? Finnes det en kroppslig definisjon på dette?

Her må man kunne svare både ja og nei: Ja fordi man har ulike indikatorer som tilsier at en kropp er sunn og frisk, dvs. blodtrykk, lungekapasitet, strukturen i benbygningen (med tanke på osteoporose) og fettprosent i forhold til kroppsstørrelse. Nei fordi sunnhet og helse ikke kun handler om fysiske størrelser, helse og sunnhet er like mye psykologi. Man sier «en sunn sjel i et sunt legeme», noe som vi her kan ha i bakhodet, det er som regel ikke for ingenting at klisjeer oppstår. Sunnhet og helse er med andre ord noe som like mye kommer innenfra. For å kunne være sunn og frisk må man ha det godt med seg selv, menneskets psykiske helse er grunnsteinen for den fysiske helsen. I dialogen Charmides av Platon, får vi blant annet lære at man på ingen måte kan helbrede kroppen hvis ikke sjelen er frisk. Poenget her er at mennesket kan aldri bli friskt så lenge sjelen ikke er frisk. Altså: All form for god helse starter i det psykiske – en sunn psyke er forutsetningen for en sunn kropp.

Et viktig element vi skal huske i denne forbindelse er at det vi tenker er førende for det vi er. Våre tanker om oss selv og våre omgivelser er med på å fundere både våre oppfatninger om virkeligheten og vår egen hverdag og livssituasjon. Har man negative tanker om sin egen livssituasjon, så er dette med på å forme vår tilværelse. Et menneske med dårlig selvbilde og med en innstilling som sier at «dette klarer jeg aldri», eller «dette er nok for komplisert for meg», former for seg selv et negativt utgangspunkt, noe som vil prege ens prestasjoner og tillit hos sine medmennesker.

Kilden til et godt liv, en god helse og gode prestasjoner er en sunn og positiv holdning til seg selv og livet.