GARD STEIRO EYSTEIN RØSSUM TROND NYGARD-STURE

  • Justisministeren har gitt ordre om at prostituerte skal vernes mot overgrep. Likevel har bergenspolitiet bare tatt én eneste hallik siden 1997.
  • I Stavanger har politiet prioritert kampen mot trafficking. De mener det er «oppsiktsvekkende» om kollegene i Bergen ikke gjør det samme.

ONSDAG 12. FEBRUAR 2003. Odd Einar Dørum stråler i blitzregnet. Sammen med Laila Dåvøy og Jan Petersen har han nettopp lagt frem regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Pressen har fått se flotte foiler med løfter om penger og krav om resultater — et riktig praktdokument.

Justisministeren kremter og vender seg mot mikrofonbuketten:

— Vi starter en kampanje mot moderne slavehandel. Det finnes ingen lettvinte løsninger, sier Dørum.

Meldingen til landets politimestre er krystallklar: Hallikene skal tas. Kvinnene har krav på beskyttelse.

NITTEN MÅNEDER SENERE . Status for Hordaland politidistrikt:

Antall personer dømt for brudd på traffickingparagrafen: Null. Antall personer dømt for brudd på hallikparagrafen: Null. Faktisk har vårt lokale politi bare etterforsket fire slike saker i perioden 1997 til september 2004. Tre endte med henleggelse. I den fjerde ble en 64 år gammel mann dømt til betinget fengsel. Hans massasjestudio ble tilfeldigvis avslørt i år 2000 da barnevernsvakten var på leting etter en rømt jente.

Hva er grunnen til at bergenspolitiet ikke har avslørt en eneste bakmann etter at Dørum & co la frem sin handlingsplan? Alt tydet på at viljen var til stede:

— Selvfølgelig skal vi ta hallikene. Det er feil at vi ikke prioriterer slike saker, uttalte politimester Vidar Refvik til Bergens Tidende 15. mars 2003, men skyndte seg å føye til:

— Politiet har ingen holdepunkter for at hallikvirksomhet er spesielt utbredt her.

Kan svaret på politiets manglende resultater være så enkelt? Finnes det knapt halliker i Bergen? Er ikke prostituerte utsatt for vold, trusler eller tvang?

- Vi var tre jenter. Sjefen var norsk. Han ordnet hus og annonsering, og fikk 50 prosent av pengene vi tjente, sier estiske Laura om den første turen sin til Bergen. Den spedbygde 27-åringen bor på et sentrumshotell. I fire uker skal hun selge sex sammen en venninne. Hun går med på å snakke med BT, mot at vi ikke bruker hennes virkelige navn, og mot at vi betaler det samme som en kunde: 1300 kroner. Hun er nervøs, øynene søker mot gulvet. Bilder er utelukket, hun er li v redd for å bli gjenkjent av den gamle halliken sin. - Han kom innom to-tre ganger i uken for å hente penger. Vi fikk komme og gå som vi ville, men måtte være tilgjengelige syv dager i uken. Han har prøvd å ringe oss nå også, men vi tar ikke telefonen.

«JENTENE FIKK IKKE LOV til å gå ut om kveldene. De kunne ikke forlate leilighetene uten særskilt tillatelse (...). Det var også et bøtesystem for dem som ikke overholdt reglene.»

Slik beskrev en litauisk kvinne husreglene ved bordellene hun hadde jobbet i. På tiltalebenken i Oslo tingrett satt to halliker, som ikke bare hadde vært aktive i hovedstaden, men også i Bergen.

I dommen heter det blant annet:

«Hun måtte bare være i leiligheten hvor hun skulle ta imot kunder. Hun skulle betale to ganger i uka et fast beløp til N.N og N.N (navn på hallikene, red.anm.), som utgjorde kr 4000 per dag uavhengig av inntjening.»

Ifølge kvinnens vitneprov hadde hun og de andre prostituerte arbeidstid fra klokken 10 til 22, seks dager i uken. Det var ikke lov å avvise noen av de fire-fem daglige kundene.

De to mennene ble funnet skyldige i å ha operert som halliker for fem til åtte prostituerte fra Litauen. Retten betegnet virksomheten i de fem bordellene i Oslo som «samfunnsskadelig».

Det interessante er at de to hallikene også opererte i Bergen. Faktisk fortalte kvinnen at hun og flere andre hadde solgt seksuelle tjenester i en leilighet i Markeveien like ved Torgallmenningen.

«Fra oppholdet i Bergen skulle hun betale 60 prosent av inntektene til N.N. og N.N», står det i dommen.

Hjemme hos hallikene fant oslopolitiet kopi av en leiekontrakt fra Markeveien. Bevisene var så sterke at etterforskningsledelsen skrev et notat om bergenssporet og varslet kollegene på Vestlandet.

Likevel skjedde ingenting. Ingen etterforskning. Ingen avhør. Ingen tiltale.

Laura debuterte i sex-bransjen for to år siden. Hun jobbet da på en kle s fabrikk i hjembyen i Estland. Bet a lingen var under 1000 kroner mån e den. Da hun fikk se en annonse der det ble søkt etter unge jenter til godt b e talt arbeid i Spania, slo hun til.

- Jeg skjønte hva slags arbeid det var snakk om, sier 27-åringen. I Spania ble hun plassert i et hus sammen med 20 andre jenter. Hall i ken tok halvparten av inntekten, i ti l legg måtte hun betale 500 kroner i uken for kost og losji. - Det var ikke bra. Vi måtte jobbe seks dager i uken, dag og natt. Det ble ikke mange penger heller. Etter tre måneder hadde Laura fått nok. Hun dro hjem. - Jeg ville begynne på nytt.

FORSKNINGSSTIFTELSEN Fafo la i år frem en rapport som konkluderte med at 1110 kvinner arbeidet som prostituerte i Oslo i fjor. Kun 21 prosent var av norsk opprinnelse.

Det er aldri gjort liknende tellinger i Bergen. Politiet og Utekontakten har konsentrert seg om miljøet på Strandkaien. Her er det få utenlandske kvinner, mesteparten er norske rusmisbrukere.

Dermed vet ingen nøyaktig hvor mange som selger sex i leiligheter og hotellrom her i byen. Heller ikke hvilke forhold disse kvinnene lever under.

Bergens Tidende har forsøkt å kartlegge markedet. De prostituerte annonserer både på internett og i aviser. I løpet av de siste tolv månedene har avisen registrert 102 annonser for prostitusjon i Bergen. Dette dreier seg utelukkende om kvinner som kun arbeider i Bergen. Tallet ville vært langt høyere om vi også hadde registrert kvinner som bare er innom byen i korte perioder. Erfaringer fra politiet i Oslo er dessuten at det ofte skjuler seg flere kvinner bak hver annonse.

Dette betyr at Bergen har fått et stort og uoversiktlig innemarked. Politiet vet verken hvor kvinnene kommer fra, om de reiste hit frivillig eller om de utnyttes av kyniske bakmenn.

- JEG HAR ALDRI HØRT om jenter som har reist på egen hånd til utlandet. Dette er business, organisert kriminalitet. Det er eksport, sier Algimantas Minkauskas, avdelingssjef ved politiet i Litauens hovedstad, Vilnius.

Fafo tegner samme bilde. Utenlandske prostituerte, spesielt fra Øst-Europa, er som oftest brikker i en godt organisert virksomhet. Bakmenn i Norge og utlandet tjener grovt på handelen.

Det er liten tvil om at mange av Bergens prostituerte er utenlandske. I horekundenes diskusjonsforum på nettet kan man lese anmeldelser:

«De fleste av de utenlandske damene virker lite engasjert og gir helt klart inntrykk av at her er det pengene som teller», skriver en misfornøyd kunde.

«Hadde den tvilsomme æren av å besøke N.N. fra Estonia i dag. Hadde litt McDonald's følelsen. Fint bilde, men når du åpner boksen for å spise, ligger det bare en vassen klump i bunn», mener en annen kunde.

Mer enn 100 kvinner. Mange fra utlandet. Er det en virkelighetsbeskrivelse som bør overraske politiet?

Nei, det har ikke manglet på advarsler. For tre år siden mente Utekontakten at prostitusjonen i Bergen var i ferd med å komme ut av kontroll. I et brev til kommuneledelsen betegnet man utviklingen som urovekkende. Innemarkedet vokste voldsomt, virksomheten virket organisert, og man hadde mistanke om at flere av de prostituerte var mindreårige.

— Det er et område ingen har spesiell kontroll over, sa avdelingssjef ved Utekontakten, Marit Sagene Grung, til Bergens Tidende i juli 2001.

Uten arbeid ble det vanskelig for Laura hjemme i Estland. Hun sa ja til et tilbud om å dra til Bergen. Første turen varte i to måneder. Senere dro hun tilbake med en venninne.

- Vi fikk bruke en leilighet på La k sevåg som tilhørte en kunde. Vi betalte 14.000 i måneden i husleie. En dag kom to kunder som snakket estisk. Jentene ble truet, mennene ville ha pengene deres. - De gjorde slik, sier Laura og holder begge hendene rundt sin egen hals. Hun begynner å gråte. - De tok 20.000 fra venninnen min. Hos meg fant de bare lommeboken, det var kanskje 1000 i den. - Fortalte dere dette til politiet? - Nei, hvordan kunne vi det når vi gjorde det vi gjorde?

EN HØYGRAVID SENTRALBORDDAME , en småbarnsmor, barnevakten og en krabat på ett år - alle fra Estland. Det var synet som møtte politiet da de aksjonerte mot et bordell i Stavanger i fjor.

— Vi har sett mye menneskelig lidelse. Etter vår mening er det en sammenheng mellom hallikvirksomhet og annen alvorlig, organisert kriminalitet, sier politioverbetjent Terje Helland, leder for etterforskning av organisert kriminalitet ved Rogaland politidistrikt.

I motsetning til kollegene i Bergen har man i Stavanger prioritert kampen mot trafficking. Sommeren 2001 avslørte de den første halliken. Etterforskningen ga spor som førte til flere pågripelser. Så gikk det slag i slag:

  • Rogaland politidistrikt besluttet at bekjempelse av trafficking var et prioritert område. En egen etterforskningsgruppe ble nedsatt. Både politibetjenter og jurister deltok i arbeidet.
  • Rådet for Organisert Kriminalitet (ROK) godkjente en søknad om prosjektmidler. Politiet i Rogaland fikk 150.000 kroner som ble brukt til spaning og analysearbeid.
  • Satsingen ble en suksess. To personer er domfelt, to er tiltalt og ytterligere seks er siktet for hallikvirksomhet. I tillegg er flere andre saker under etterforskning.

Resultatene var så gode at politiet fikk skryt fra departementet.

— Vi er ganske stolte av det vi har fått til, sier politioverbetjent Helland.

Oslo politidistrikt har også tatt konsekvensen av Dørums handlingsplan. 13. april i år opprettet de en traffickinggruppe. Samtidig utpekte de flere kontaktpersoner for de prostituerte. Målsetningen var at politiet skulle få mer informasjon fra et lukket miljø.

Laura har aldri sett noe til politi e l ler hjelpeapparat i Bergen, til tross for at hun nå er på sitt tredje lengre be r gensopphold. Det hun frykter mest, er at ranerne skal dukke opp igjen. - Vet dere hvor dere kan gå dersom dere får bruk for hjelp? - Nei. Vi har ikke kontakt med noen. Vi går av og til turer, ellers sitter vi på hotellet. Det er tryggest. - Kunne dere trengt hjelp? - Kanskje noen å snakke med. En psykolog eller noe. Jeg vil jo slutte med dette, jeg har kjæreste og familie i Estland.

- SLIK VI SER DET , hadde vi ikke annet valg. Vi måtte ta konsekvensen av de politiske signalene og handlingsplanen, sier politiadvokat Ellen Fjermestad-Svendsen ved Rogaland politidistrikt.

— Norge har også gjennom internasjonale avtaler forpliktet seg til å bekjempe trafficking. Det har også kommet endringer i straffeloven og klare føringer fra Politidirektoratet.

I tillegg viser Fjermestad-Svendsen til flere rundskriv fra Riksadvokaten. I mål- og prioriteringsskrivet for 2004 står det svart på hvitt at trafficking er «blant de sentralt prioriterte saker» for politiet.

— Alle politidistrikter har fått den samme beskjeden. De skal ut og lete, ikke vente på at sakene kommer til dem.

Hun opplever at holdningene til feltet er blandet i politiet.

— Noen anser ikke kampen mot hallikene som viktig i forhold til annen kriminalitet. Det gjenspeiler seg i motivasjon og prioritering.

Fjermestad-Svendsen og kollegene er overrasket over at andre politidistrikt ikke avslører flere bakmenn.

— Om det er riktig at Hordaland politidistrikt ikke har avslørt et eneste brudd på hallikparagrafen i Norges nest største by, er det oppsiktsvekkende.

SEX-ARBEIDERNE: Alle de 72 kvinnene i denne illustrasjonen har det siste året annonsert at de jobber som prostituerte i Bergen. Noen er norske. Andre utenlandske. Noen har ikke behov for politiets hjelp. Andre lever med trusler, overgrep og tvang. <br/>Fotomontasje: ATLE HANSSON