Midt på natten våknet Jorunn Nistad med et rykk. Nede fra hønsehuset på Nordås hørtes et svare leven. Hun måtte ned og sjekke at alt sto bra til med hønsene, og forlot sin søvndrukne mann, Einar Nistad, for å gå ut i stormen.

— Blod og fjær overalt

— Det første som møtte meg var en forskremt kylling som virret rundt oppe i veien. Jeg tok den i hånden og fortsatte inn i hønsehuset. Det var forferdelig. Blod og fjær overalt, forteller Nistad.

Fem høner lå døde innenfor døren. De som hadde overlevd, satt vettskremt på pinnen sin.

— Jeg var fryktelig opprørt, men det var bare å begynne å rydde opp, sier Nistad.

De døde hønene kom i en balje, og mens hun ryddet kom den skrubbsultne minken tilbake og begynte å slafse i seg hønene den hadde knertet tidligere.

— Den løp vekk da jeg kom men kom tilbake og snuste på skoene mine. Så pilte den tilbake til hønsehuset og hoppet mellom døren og gluggen for å komme inn.

- Godt å få has på den

Da ble det for mye for hønemoren. Hun hentet en gammel melsekk, la en av hønene inni og ventet til minken gikk i fellen.

— Inne i sekken sprellet den noe voldsomt. Men jeg snørte og snørte til den hadde lite plass igjen. Så fant jeg hodet og bare klemte til, sier Nistad.

Og slik satt hun helt til det var stille inne i posen.

— Jeg var så arg. Det var jammen santen godt å få has på deg, tenkte jeg. Det var en god følelse, men etterpå gråt jeg. Det var forferdelig det som hadde skjedd med hønene, forteller hun.

- Verst for datteren

— Verst var det nok for datteren min. Det er hennes høns, og hun tok det tungt at yndlingshønen, den lille hvite var tatt av minken. Men det er som hun sier - slik er livets gang. Vi må få nye høner til våren. Det er ikke noe å gjøre med, sier Nistad.

Minken ligger i frysen. I neste uke skal den stoppes, men Nistad vil ikke ha dyret.

— Ikke på vilkår! Nei, nå får en lærling øve seg på å stoppe ut dyret, så får han gjøre hva han vil med den. Han foreslo at jeg kunne ha den, men jeg bil aldri se den igjen.

— Den kunne bli en fin pelskrage?

— Nei, pels har jeg aldri hatt sansen for, sier Nistad.

Høner derimot ...

SPRELLET: - Inne i sekken sprellet den noe voldsomt. Men jeg snørte og snørte til den hadde lite plass igjen. Så fant jeg hodet og bare klemte til, sier Jorunn Nistad.
Foto: Ståle Melhus / Fanaposten