• Kulturlivet i Bergen blomstrer som aldri før. Både filmbølgen og den musikalske bergensbølgen begynte å rulle i Kulturhuset USF.
  • Blant de rundt 80 kunstnerne og artistene på Georgernes Verft er det flere som sliter økonomisk. Godt da at husleien i nødsfall kan betales i kunst.
  • Byens politikere har USF høyt oppe på skrytelisten. Denne uken kan kulturhuset feire 10-årsjubileum på tross av, og ikke på grunn av Bergen kommune.

«Sydende kulturfabrikk» er en velbrukt frase om USF. En klisje. Men det er jo sant: Keramikere, billedkunstnere, komponister, filmskapere, artister, dansere, forfattere ... Det syder.

En vandring gjennom atelierene, kontorene, øvingsrommene er en eksotisk opplevelse. Det prøves, det tenkes, det skapes: Alt fra smykker til spillefilm.

Velstand på Verftet. Velstand i kulturbyen Bergen.

Men det er nå, og det er utenpå. Inne i atelierene jobber en del kunstnere som ikke er særlig velstående, og som en lang periode brukte mer tid på å realisere det som nå er blitt Bergens kulturelle flaggskip enn på å skape kunst.

— Det var ingen lett jobb ... Jeg har endelig kastet hyllemeter med papirer om Verftet, forteller USF-nestor Sissel Blystad.

— Jeg har vært med helt fra starten på 80-tallet, og ser vel sånn ut også, gliser tekstilkunstneren og drar opp en liten, rød lunsjkoffert.

Hver dag klokken tolv møtes mange av de etablerte Verftetkunstnerne i Kafé Kippers. Ellers ser de ikke så mye til hverandre. En uskreven regel sier at man ikke går rundt og banker på dørene og forstyrrer hverandre.

— Det er kommet så mye nytt her i det siste, mye film og sånt. Mange år siden jeg mistet oversikten, sier Blystad og åpner matpakken.

Vekker oppsikt ute

USF er et unikt kultursenter som vekker oppsikt langt utenfor Norges grenser. Fordi det er et flerbrukshus med både kunstproduksjon og -formidling. Og fordi huseieren er en gammel sardinfabrikant.

USF er et kunstverk i seg selv, mener entusiastene.

Da Newcastle gjorde kultur til satsingsområde for å fornye sitt industriimage, sendte byen en delegasjon på studietur til Kulturhuset USF. I motsetning til Newcastle er kulturen på Georgernes Verft bygd opp fra det kunstneriske grunnplanet, av en keramikkstudent på atelierjakt.

Keramikkstudenten heter Per-Harald Nilsson og er i dag leder for kulturhuset i Sandnes. Frem til 1998 var han leder av Kulturhuset USF. Da hadde han jobbet i 15 år med å transformere den gamle sardinfabrikken til tverrfaglig kulturfabrikk.

Ville slå USF konkurs

Når han lener seg tilbake og ser det hele fra avstand kan han nok se at drømmen er oppfylt. Han kjenner av og til USF-suget, det er særlig miljøet han savner.

I dag er det rart å tenke på at det bare er fem år siden rådmannen ville slå Kulturhuset USF konkurs. Og at da fellesarealene skulle etableres for drøyt ti år siden, truet staten med å trekke sin støtte tilbake hvis ikke kommunen kom på banen. Et rentefritt lån på 1,5 millioner kroner er kommunens bidrag i dag.

— Verftet er et kraftsentrum, Norges mest mangfoldige kulturhus og noe av det riktigste vi har gjort, sier byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen.

— Har kommunen gjort så mye da?

— Nå skal ikke jeg ta æren for noe jeg ikke har hatt ansvar for, men jeg mener kommunen har bistått mye i etableringen av kulturhuset. Jeg husker det var diskusjoner om finansiering i begynnelsen. Siden har vi støttet helhjertet opp om Verftet, sier byrådslederen.

20 år siden kultursjokket

Per-Harald Nilsson har ikke helt samme forståelse av oppbackingen fra kommunepolitikerne. Han mener det først var ved konkurstrusselen i -98 at politikerne virkelig så hva de hadde på Verftet.

— Det var vel først da de erkjente at det ikke gikk an å legge ned USF, sier han.

Egentlig kan han feire 20 årsjubileum i år. For det er 20 år siden han først oppdaget den gamle sardinfabrikken som ble tømt for fisk i 1973, men som fortsatte med å produsere etiketter til keramikerstudent Nilsson dukket opp i -83. Han var på jakt etter et tomt lokale hvor han kunne jobbe med diplomoppgaven da han banket på fabrikkeierens kontor.

— For å forklare hvordan det føltes å møte Per-Harald første gang, er det kanskje nødvendig å si et par ord om min bakgrunn. Jeg hadde reist rundt i 35 år, i Australia, Amerika og mange land og solgt sardiner. Hadde mellom 300 og 500 ansatte og dress og slips som arbeidsantrekk. Så plutselig står to langhårete karer i døren. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle bli slått ned... Men den dagen var begynnelsen på dette eventyret, sier John Sætre, tidligere sardinfabrikkdirektør nå kulturfabrikkeier.

Han er uendelig glad for at det ikke gikk som han hadde planlagt med det store industriområdet ved Puddefjorden. Påvirket av petrolånden på 70-tallet planla Sætre et stort oljeanlegg på babord side av Nordnes! Utrolig å tenke på i dag, synes han.

Vi sitter i billedkunstner Bjørn Kolbjørnsens atelier. Fordi noen har hvisket oss i øret at Kolbjørnsen er av kunstnerne som har nytt godt av Sætres raushet.

Er det noe de fleste kunstnerne på Georgernes Verft har felles, så er det vel erfaring med trange tider. Og det var i en slik periode et Kolbjørnsen-maleri havnet på kontoret til John Sætre. Der er det flere kunstneres verk som gjennom årene har gjort opp for husleien.

- En utrolig fin fyr

— Jeg har ikke hatt behov for å være grådig. Det har svart seg for meg å være raus. Vi har 100 ulike leieforhold her. Noen ganger kommer leien sent, andre ganger, når kunstnerne får stipend og slikt, hender det de betaler et år på forskudd. Jeg har tapt mer penger på firmaer enn på kunstnere, forteller John Sætre.

Etter snart 20 år som kulturfabrikkstyrer er 73-åringen nå i ferd med å overlate huset til sønnen Jacob.

— I begynnelsen var dette venstrehåndsarbeid fra min side. Men etter hvert møttes mine og Per-Haralds tanker. Vi ble enige om at vi ville ha inn forskjellige skapende folk fordi det var bra for miljøet. Arbeidsmessig er dette noe av det beste som har skjedd i mitt liv, sier huseieren som gjennom årene har lært at kunstnere er omtrent som andre folk, de bare kler seg litt annerledes ...

— John Sætre er en utrolig fin fyr, få med det, sier Bjørn Kolbjørnsen.

Mens Sætre styrer 8000 av de til sammen 12.000 kulturkvadratmetrene på Verftet, har Stiftelsen USF ansvar for 4000. For å få en mer stabil og tryggere drift ønsker kulturhusleder Kari Patricia Kleppe mer offentlig støtte. Men sjefen klager ikke, hun er optimist.

— Hvert år må vi drive en eller annen form for brannslokking og er veldig sårbare økonomisk. Men bare siden Kulturbyåret har vi merket en enorm tillit i det politiske miljøet. Nå håper vi på utvidelse, for lokalene er sprengt, og hvis ikke infrastrukturen tilrettelegges stopper utviklingen her ute. Men Kulturhuset USF er så unikt at problemene vil løse seg, mener Kari Patricia Kleppe.

— Ambisjonen om å vokse kommer ut fra et berettiget behov. Vi er hele tiden i dialog med Stiftelsen og er opptatt av å se behovene huset har fremover, sier Anne-Grete Strøm-Erichsen, uten at hun kan love noen stor gavepakke til 10-årsjubilanten. Hun gratulerer uansett hjerteligst med dagen. I likhet med alle som interessert i jazz, pop, teater, film, kunst ... og kaffe med havutsikt.

NORGES STØRSTE: Med sine 12.000 kvadratmeter er USF Norges største kultursenter. Stiftelsen USF styrer 4000 kvadratmeter, mens John Sætre (t.h.) leier ut 8000 kvadratmeter til atelierer og kontorer. Her sitter han i atelieret til Bjørn Kolbjørnsen, en av flere kunstnere som har fått betale leie med kunstverk. I 18 år har atelieret vært hans faste holdepunkt.<br/>Foto: Gidske Stark