— Du kom så seint, sa Sverre Blænes til konen gjennom 57 år. Hun fant ham under en liten brygge i Austre Vinnesvåg i Austevoll. Da hadde han klamret seg til en kjetting i to timer.

Mandag i 16-tiden kledde Sverre seg i vintertøy for å ta seg en tur ned til bryggen med firehjulingen sin.

Gangbroen fra kaien til bryggen er ustø og uten rekkverk. Da han skulle sjekke teinene sine og rengjøre noen garn, kjørte han utfor og havnet i sjøen.

Klamret seg til bryggen

Han ble liggende i sjøen med en fot festet i bryggekanten, og et godt grep i en kjetting ved bryggen.

— Jeg bebreider meg selv for at jeg ikke dro ned for å se etter ham tidligere, sier konen Kristi (87) til oss mens hun klemmer hendene hardt sammen.

Han ringte ikke hjem denne kvelden, slik han pleier å gjøre, hver eneste gang han er ute på sjøen.

— Han vet at jeg blir så redd for ham hvis han ikke ringer. Jeg tenkte at han hadde tatt seg en tur innom skoleplassen for å se litt på arbeidet som foregår der. Han er av typen som kan få slike ideer når han er på farten, forteller konen.

Klokken 18.20 klarte ikke Kristi å vente hjemme mer. Hun måtte ut og lete etter mannen sin. I mørket gikk hun alene til kaien, uten å se verken mannen eller firehjulingen.

Hørte svake rop fra sjøen

— Da ble jeg virkelig bekymret. Jeg løp hjem for å hente lommelykt og dro innom min søster for å få henne med meg, forteller hun.

Sammen dro hun og søsteren Ingrid Søreide ned til bryggen for andre gang.

Blænes hørte ikke noe første gang hun var der nede ved kaien for å lete.

Så hørte hun et svakt rop ved kaien.

— Da ropte jeg ut i mørket. Hvor er du Sverre? sier Søreide.

— Jeg er her med bryggen. Dere må komme og berge meg, svarte han tilbake fra sjøen, forteller søsteren.

Søreide løp fra bryggen det raskeste hun orket, til nærmeste nabo.

— Det var så grusomt og så vondt å se ham ligge der i den svarte sjøen. Vi er nok sterkere enn vi tror. Når det virkelig gjelder, så makter vi mer.

Søreide segnet om på trappen til nabo Oddbjørn Vaage da hun fortalte hva som hadde skjedd. Datteren til Vaage, Kjersti Vaage reagerte lynkjapt.

— Jeg grep en lommelykt og dro med meg to ulltepper og løp til bryggen. Jeg tenkte ikke. Jeg bare reagerte og håpet at han var i livet når jeg kom frem, sier Vaage Bliks.

Klokken 19.30 satt Kristi på bryggen og tviholdt i jakken til sin mann, slik at han skulle kjenne at han ikke var alene.

Han ble slapp i armene hennes

— Det tar så lang tid, sa han til konen. Hun forsøkte å si at hjelpen var på vei.

Så turde hun ikke snakke noe videre med ham. Hun ville ikke komme inn på noe, for hun merket at han begynte å bli slapp i armene hennes.

19.38 kom Vaage Bliks til bryggen. Hun dro den gjennomvåte mannen opp fra vannet og begynte å kle av ham den store jakken.

— Herfra gikk det så fort. Det var helt fantastisk, sier Blænes.

Han spurte flere ganger hvem som var kommet til bryggen og dro ham opp.

— Ingen, og spesielt ikke Sverre kan tro at den lille, skjønne dukken Kjersti kunne inneha slike krefter, sier Kristi mens hun stryker Kjersti på armen.

Redningskvinnen selv trekker på skuldrene.

— Jeg bare handlet. Han var kald og jeg måtte få ham opp av vannet, sier hun.

Minuttet etter var Oddbjørn på plass med bilen sin. Sverre Blænes måtte selv krype over gangbroen fra bryggen. Han fikk støtte derfra og inn i bilen.

Hjemme hos Blænes begynte oppvarmingen av den nedkjølte kroppen hans. På baderomsgulvet ble han pakket inn i ullpledd mens damene masserte den slappe og nedkjølte kroppen.

— Han sa veldig lite på dette tidspunktet. Han var helt tappet for krefter, men han svarte på spørsmål vi stilte ham. Han fortalte selv at han hadde ligget i sjøen i over to timer, men det kan godt tenkes at det var mer, sier Blænes med blanke øyne.

Lensmann, lege og brannvakt var til stede i huset hele tiden.

- Utrolig at han overlede

Klokken 21.10 ble bilen til Vaage tømt for verktøy og fylt med dyner og tepper. De fikk fraktet Blænes til skoleplassen på Bekkjarvik, hvor luftambulansen skulle komme.

— Jeg tror på undre og at han hadde høyere makter med seg der nede. Det tror jeg virkelig på og det gjør Sverre også, sier konen.

Sverre Blænes er kjent i bygden for å være en optimistisk mann som går på lange turer hver eneste dag.

— Det er helt utrolig at han har klart seg i vannet så lenge. Det er ikke hvem som helst som hadde overlevd noe slikt. Det er det bare slike gamle, seige karer som Sverre som gjør det, sier Vaage.

Sent mandag kveld ringte Sverre hjem til sin kone fra Haukeland.

— Jeg husker ingenting av hva som ble sagt under den samtalen. Det var så kolossalt mye å ta inn, sier hun å stirrer ut i luften.

Hun er forberedt på at det kan komme en reaksjon senere, men det vil hun forholde seg til når den kommer.

— Akkurat nå er jeg bare så lykkelig for at det gikk så bra, sier hun.

Tirsdag morgen ringte Sverre igjen hjem til Austevoll.

Gleder seg til å bli to igjen

— Han var så optimistisk og glad for at han var uskadet og i god form. Han ville hjem, men legene fortalte ham senere på dagen at han hadde hatt et lite hjerteinfarkt. De ville beholde ham på Haukeland en stund til, forteller hun.

Ekteparet har ingen barn.

— Når man har vært to så lenge som vi har og hatt et godt samliv, så blir man ett, sier konen.

Hun ser frem til å være to igjen.

— Jeg gleder meg til å få ham hjem igjen. Tross alt er jeg glad for at jeg var tidsnok på bryggen og at min søster og naboene var så raske med å hjelpe til, sier hun.