— Jeg har fått en mulighet til å kjempe for denne saken, og den skal jeg bruke, sier Audestad.

Politimannen fra Vaksdal ble rikskjendis da han i vinter sto frem i mediene og fortalte at han ikke fikk den livsforlengende medisinen Erbitux fordi den var for dyr. Audestad stilte helsepolitikerne til veggs i «Tabloid», ble intervjuet i landets største aviser og dro til Stortinget for å legge frem saken sin. Kampen ga resultater. I april ringte helseminister Ansgar Gabrielsen personlig til politimannen og fortalte at medikamentet ville bli tilgjengelig for alle som trenger det. Gratis.

— Det var som å score et mål i en fotballkamp. Jeg leder en-null over politikerne. Men enda har jeg langt igjen før kampen er vunnet. Målet mitt er at alle pasienter skal få optimal medisinsk oppfølging uansett hva det koster, sier Helge Audestad bestemt.

Ikke redd døden

Bergens Tidende treffer ham i eneboligen på Vaksdal der han holder hus sammen med konen og to av sønnene. Helge Audestad har mye på hjertet og snakker fort. Innimellom drikker han saft og kjæler med den lille, navnløse kattungen som minstegutten Ørjan nettopp har fått.

— Jeg hadde ikke hjerte til å si nei, smiler politimannen og lar nevene stryke over den glatte pelsen.

Audestad føler seg ikke syk, men er det likevel. Mandag fikk firebarnsfaren vite at svulstene i lever og buk stadig blir større. Om kort tid må han i gang med sin tredje cellegiftkur.

— Jeg vet jeg har små sjanser til å leve særlig lenge, men jeg tror og håper fremdeles, sier Audestad rolig.

Han er ikke redd for døden. Han har ikke angst. Men familiemannen er lei seg for at hans nærmeste må lide på grunn av kreften.

— Belastningen er tung for guttene. De må oppleve dette selv om de er unge. Det er vondt. Jeg har alltid prøvd å beskytte dem.

Orket ikke å gå ut

Helge Audestad har levd med kreft i tre år. Våren 2002 merket politimannen for første gang at noe var galt.

— Jeg oppdaget blod i avføringen og bestilte time hos fastlegen min. Allerede før jeg fikk lukket igjen døren bak meg på kontoret hennes, sa hun at hun tenkte på kreft.

Audestad blir operert på Voss sjukehus noen måneder senere. Han har svulster i tarmene og bukhulen. Legene setter ham på cellegiftkur, men gir lite håp om bedring. Mørket legger seg som et teppe over livet på Vaksdal.

— Jeg ble så deprimert at jeg verken var i stand til å gå på butikken eller postkontoret. Jeg isolerte meg og orket bare å snakke med noen få utvalgte. En periode var jeg rett og slett redd for å miste forstanden, sier Audestad og forteller om endeløse brekninger i cellegiftperiodene.

Legene prøver å gi han antidepressiva. Ingenting hjelper.

— Pillene var som drops. Depresjonen ville ikke slippe taket.

Ville gi opp

Etter en ny og vellykket operasjon i Sverige får politimannen glimt av håp. Men gleden blir kortvarig. Noen måneder senere kommer beskjeden om at kreften har spredd seg igjen. Samtidig forteller legene at medisinen som kan forlenge livet hans er for dyr. Audestads første tanke er at nå kan han bare gi opp og legge seg ned og dø. Men plutselig er det som om han hører en annen stemme.

— Det var som om noen satt ved siden av meg og snakket. Stemmen sa til meg at jeg ikke skulle gi opp. Jeg skulle kjempe for denne saken og slåss for andre pasienter som ikke får god nok behandling, sier han.

Ikke bitter

Den kristne politimannen er overbevist om at det var Gud han hørte.

— Etter denne opplevelsen snudde alt totalt. Fortvilelsen ble til livsmot og nye krefter. Jeg har ikke hatt en eneste dag med depresjon eller dødsangst siden, sier han.

— Du er ikke bitter på sykdommen?

— Nei, det er jeg ikke. Gud har vendt kreften til noe positivt og jeg ser en mening i det som har skjedd. Mange spør meg om hvordan jeg kan ha mot til å stå på slik jeg gjør. Jeg svarer at det er Gud som gir kraft, sier politimannen.

Vil på «Tabloid» igjen

For et par uker siden møtte politibetjenten på Arna og Åsane politistasjon etter å ha vært sykemeldt i tre år. Planen er at han skal jobbe i ti prosent stilling så lenge han orker.

— Jeg kan ikke være i operativ tjeneste slik som før, men jeg hadde lyst til å oppleve det fantastiske miljøet blant kollegene igjen, sier politibetjenten.

Han tenker ikke så mye på sin egen fremtid. Men det er to ting Audestad håper å få til før det er for sent. Det ene er å dra på bilferie sammen med konen, de fire sønnene og svigerdatteren til Østlandet og Sogn slik de har gjort i alle år. Det andre er å få slippe til på «Tabloid» eller «Holmgang» en gang til.

— Jeg vil møte rikspolitikerne ansikt i ansikt og kreve et skikkelig svar. Aller helst vil jeg snakke med Bondevik selv. De skal svare meg på hvordan de kan gå inn for skattelette og oljefond når gamle og syke ikke får den hjelpen de fortjener.

— Og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg har fått det til, sier Helge Audestad.