— Retten til den enorme kapitalen ligger ikke hos stiftelsen, men hos Universitetet, mener professor Helga Refsum og hennes advokat, Mikael Hellevik.

— Myndighetene bør granske stiftelsen, og vurdere om den virkelig eier midler som er opptjent gjennom arbeid som i stor grad utført av UiB-ansatte innenfor vanlig arbeidstid, sier Hellevik.

Måtte gå ut av styret

Refsum etablerte B12-stiftelsen i tilknytning til Farmakologisk institutt i 1994 sammen med daværende overlege på Haukeland sykehus, Per Magne Ueland, og Jørn Schneede. Schneede var den gang assistentlege.

Da Helga Refsum i fjor vår ga uttrykk for sitt syn, og foreslo at stiftelsen skulle legges ned og pengene overføres til Universitetet, ble hun stemt ut av styret. Ueland og Schneede mente hennes syn ikke var forenlig med styreplass.

Dette var det første valg i stiftelsen historie siden etableringen i 1994. Siden styret velger seg selv, så hadde Ueland og Schneede flertall for å erstatte henne.

Begge avviser bestemt at forskerne som var med på å utvikle metoden har noen rettigheter til pengene eller analysemetoden som stiftelsen har tjent sine penger på. De forteller også at Stiftelsen heller aldri er blitt kontaktet av UiB med krav om eller diskusjon om rettigheter.

- Bare en lek med ord

— Ingen har noen patenterbare rettigheter her. Alt dette er publiserte metoder. Hvem som helst kan bruke dem. Derfor er diskusjonen om rettigheter bare en lek med ord, sier Ueland.

På 90-tallet var det forskerne som hadde rettigheten til eventuelle oppfinnelser.

— Den eneste mulighet en forsker har til å hevde rettigheter, er ved patentering. Og her er det ikke snakk om det, siden dette er publiserte metoder, sier Ueland.

Han viser også til at verken UiB eller noen av forskerne som var involvert i utviklingen har tatt opp spørsmålet, før Refsum gjorde det i fjor.

— Jeg forstår ikke kravet, sier Ueland.

- En ren forvrengning

— Dette er en ren forvrengning av sannheten. Den delen av metoden som var forutsetningen for å kunne analysere titusenvis av prøver årlig, er ikke publisert. Alle som gidder å undersøke vil oppdage dette. Metoden har også andre patentmuligheter, sier Refsum.

Ifølge Refsum har UiB blindt godtatt Uelands påstand om at metoden er publisert og at patentering er umulig.

— Hvorfor har ingen forsøkt å patentere dette før da?

— Fordi patentering er kostbart og tidkrevende. Dessuten ønsket vi å unngå at noen få forskeres skulle få gevinsten av en fellesinnsats.

Hun begrunner dette også med at hun oppfattet stiftelsen som en forvaltningsordning der målet var å gi forskningsgruppen friere bruk av pengene til forskning. Hun så den ikke som en reell stiftelse, atskilt fra forskergruppen og instituttet.

- Ingen reell stiftelse

Høsten 2001 engasjerte styret advokater for å få stiftelsen inn i ordnete forhold. Samtidig skaffet Refsum seg sin egen advokat.

— Da ble det klart for Refsum at de to andre stifterne mente at kapitalen ikke tilhørte UiB eller Haukeland universitetssykehus, sier Refsums advokat, Mikael Hellevik i advokatfirmaet Haavind Vislie DA.

Hellevik mener de har gode argumenter for at B12-stiftelsen ikke var reell:

— Vedtektene var mangelfulle frem til 2002. I 1994, da stiftelsen ble etablert, hadde den ingen grunnkapital. Det må det være for at det skal være en stiftelse etter lovens regler, sier han.

Høsten 1996 ble det statuttfestet at stiftelsen skulle ha en grunnkapital, etter krav fra Fylkesmannen.

— Stiftelsen hadde dessuten så godt som ingen driftsutgifter de første årene. En stor del av utgiftene til utstyr, lønn og bruk av lokaler ble dekket av UiB i mange år. Det ble ikke avholdt formelle styremøter eller utarbeidet styreprotokoller. Bruk av midler ble besluttet i uformelle samtaler mellom stifterne, og hver av stifterne kunne trekke direkte på stiftelsens konto.

- Butikk i butikken

Hellevik mener også at forskerne brøt habilitetsreglene i stiftelsesloven ved å gi finansiering til forskning de selv deltok i.

— Dersom stiftelsen var reell fra starten, har stifterne drevet «butikk i butikken». Man har benyttet UiBs ressurser, blant annet ansatte, og latt inntektene gå til stiftelsen. Dette kan man ikke gjøre uten etter avtale med arbeidsgiveren, sier han.

— Måten stifterne opptrådte på, viser etter min mening at heller ikke de anså stiftelsen for å være reell. Derfor mener vi myndighetene bør granske saken.