En periode er nok

— Med all respekt for det arbeidet som har vært drevet og de jeg sitter i styret med - men jeg skal ikke ha dette vervet i neste kommunestyreperiode, sier Margun Rognås. Hun er medlem av Arbeiderpartiet og er av bystyret tildelt æren å være kommunens representant i styret.

— Det kommer ikke mer penger opp i bøssen enn at det så vidt dekker honoraret kommunerevisjonen tar for å revidere regnskapet, sier Rognås. Hun burde vite det, kasserer som hun er.

To ganger i året leder hun en prosesjon som går ned til minebøssen på Fisketorget, denne åpnes, tømmes for innhold. «Det blir mye knapper, pastiller og utenlandske mynter.». Innholdet bringes til torgstyrets lokaler, der pengene vaskes. 2302 kroner lå i bøssen i år.

«Sjalabaisen Maren»

— Sist gang fant vi et postkort som åpnet med «Sjalabaisen Maren». Kortskriveren trodde bøssen var en postkasse. Det fremgikk av kortet at han var langt hjemmefra og hadde havnet i kasjotten. Mitt råd til Maren er å finne seg en ny kavaler, sier Rognås med en smittende latter.

Nå er det ingen grunn til å kimse av Bergen Minebøsses historie. Bøssen ble satt opp i 1923 og pengene strømmet i sin tid inn i rike flommer til trengende og etterlatte etter de som ble torpedert i første verdenskrig.

— Vi har en kapital på 300.000 kroner som gir en beskjeden avkastning, men vi sliter med å finne verdige trengende. Det blir mye «enkers enker» med en viss relasjon til sjøen, tre slektsledd tilbake.

Rundt salongbordet i kjellerstuen går praten. Olaf Breivik, ihuga EU-motstander, sjøkaptein og politisk aktiv i alle sine dager, avviser at tiden har løpt fra fondet.

Hadde ikke råd

— For manges vedkommende er kanskje ikke 500 kroner så mye, sier han.

— Men for en minstepensjonist hjelper det jo på til å få dekket en legeregning, avbryter, Johannes Sæle.

Den røslige pensjonerte skipperen, av det slaget du trygt hadde overlatt roret en vinterstorm i Nord-Atlanteren, representerer Bergen Skipperforening.

Det nikkes rundt bordet. John Fleten fra Bergen Rederiforening vil heller ikke avvikle.

— Klart det er behov for Minebøssen.

Selv om sviktende renter på obligasjonsmarkedet har ført til at styret i år ikke har betalt ut en krone til verdig trengende. Andre år kan det bli både 10.000 og 15.000 kroner, til sammen.

Rognås er ikke den eneste som har verv i stiftelser der tiden synes å ha løpt fra formålet. Man skulle kanskje trodd at «Bergen bys nyttige og voksende fonds styre» så å si vokste med nye oppgaver, men det er ikke tilfelle.

— Fondet ble etablert på grunnlag av noen skipsaksjer som i sin tid ble skjenket kommunen. I statuttene heter det at kommunen skal utpeke styremedlemmer, og det har den også gjort, forteller Odd Lynum som er en av tre styremedlemmer.

Sluttet å vokse

Det «voksende fondet» er ikke mye å skryte av. Beskjedne 300.000 kroner. Og det har for lengst sluttet å vokse. Men avkastningen bidrar, i beskjeden grad, riktignok, til vekst både i Bergen Skog- og Træplantningsselskap og dyrebeskyttelsen. Det blir noen tusen kroner hver i året.

— For min del kunne vi ha lagt ned disse vervene, sier Lynum.

At bystyret har vedtatt å honorere alle verv fra neste år av, har han liten sans for.

— Vi skal ikke ha noen betaling for å utføre dette arbeidet. Vi møtes to ganger i året.

Margun Rognås får penger for sitt verv. 600 kroner i året, det samme får lederen. De to øvrige styremedlemmene må nøye seg med 300 kroner hver.

Betalte selv

— Da jeg ble kasserer, måtte jeg få hjelp med å sette opp det første regnskapet. Det gjorde regnskapsføreren for frisørsalongen min. Han betalte jeg av egen lomme. Nå klarer jeg regnskapet selv.

Hva som skjer med de nærmere 20 stiftelsene kommunen peker ut medlemmer til, vet ingen med sikkerhet. Problemet med mange av dem er at de i sine statutter har med at kommunen skal være representert. Navn som Gunvor Mindes Legat, Joh. Lodernes og Hustru Agathes legat, eller Kjøbmand Johan Thesens legat til Bergen Bys vel, lyder vel og bra, men kanskje mest av svunnen tid.

De overlever kanskje byrådets «beinmassakre». Det gjør neppe klientutvalgene i bydelene. De er første verv ut i en beinrekke som kommer til å splintres herfra og frem til valget neste år.

Lynum, som har erfaring som «backbencher» i kommunepolitikken gjennom mange år, sitter også i Eldrerådet i Ytrebygda. Han bidrar gjerne med egne bein til amputasjonen.

— Bydelseldrerådene kan de like godt fjerne, og heller bruke pengene til å betale eldreombudet. Men de vervene er betalte, så de er det ikke så godt å å gjøre noe med, kan jeg tenke meg.