Etter at regjeringen så å si i siste time la frem proposisjonen om Hardangerbrua, er det viktigste hinderet passert. I Stortinget er det massivt flertall for å gi klarsignal. De politiske betenkelighetene fra slaget for ni år siden er tonet kraftig ned. Arbeiderpartiet har skiftet mening og Senterpartiet er nå samstemt for å gi Hardanger den omstridte broen. Dermed vil SV trolig bli eneste opponent når Stortinget setter sluttstrek.

Knapt noe samferdselsprosjekt i nyere tid har satt slike følelser i sving. All verdens argumenter for og imot bro er brakt til torgs. Det er likevel verdt å notere seg at den kraftigste og mest vedvarende motstanden er målbåret av folk som ikke bor i Hardanger.

Stundom hatsk

Debatten har vært intens og stundom hatsk. Men én ting står fast: Et overveldende flertall i indre Hardanger har hele tiden ment at regionen trenger bro for å gjøre hverdagen lettere, slik at fraflyttingen kan stanse. Sammen med kommunepolitikerne har mobiliseringen blant menigmann gitt et entydig signal i så måte. Store folkemøter, senest i Eidfjord, har fortalt omverdenen at de ikke er i tvil om hva de selv er best tjent med.

Da Senterpartiets Johan J. Jakobsen åpnet Vallaviktunnelen for tjue år siden, hadde han som samferdselsminister følgende visdomsord: «Har du klave, får du ku. Har du tunnel, får du bru.»

Den muntre statsråden hadde sine ord i behold, for han sa ikke noen om tidsperspektivet.

Ingen nye argumenter

Det spesielle med denne saken er at det i årenes løp ikke er dukket opp nye, viktige argumenter i den ene eller annen retning. I dag, som i 1996, ligger det til rette for at regionen selv skal bære de tyngste økonomiske byrdene. Statens andel er så å si uforandret. Miljøargumentene er statiske, både blant motstandere og tilhengere. Det nye må i så fall være at ønsket om miljøtunneler på Hardangervidda for å skåne reinsdyrene ser ut til å vinne frem også blant brotilhengere.

Dermed stiger kostnadene ytterligere. Og midt i gleden over at broen kommer, må entusiastene ergre seg grønn over at ventetiden bokstavelig talt har sin pris: I 1996 var det regnet ut at bro over fjorden ville koste under milliarden. Står den ferdig i 2011, slik regjeringen går inn for, blir kostnadene dobbelt så høye. Det er det store tankekorset.

Imponerende stayerevne

Når stemningen i det politiske miljø har skiftet så merkbart i løpet av disse årene, er det altså ikke argumentene som har skiftet innhold. Det er fremfor alt stayerevnen, utholdenheten og den ubendige troen på prosjektet som har gjort inntrykk når sentrale politikere har lagt turen innom de vakre fjordbygdene. Omsider har det også seget inn at egenandelen i form av bompenger, kommunale bidrag og kraftpenger er formidabel.

Denne høye egenandelen savner sidestykke i norsk samferdselshistorie.