Man må ha lov til å undres over hvorfor folk ikke isteden slutter med det som bringer mørke inn i deres liv. Hvorfor de ikke straks sier opp jobben eller avbryter studiene. Forskere har regnet seg frem til at mennesker som røker sigaretter i gjennomsnitt mister tyve år. Folk som arbeider mister praktisk talt hele livet, og tilbys ingen form for avvenning eller plaster. For mange mennesker er arbeid det siste de tenker på når de legger seg og det første de tenker på når de står opp. Mennesker som rammes av arbeid får sjelden anledning til å tenke overhode.

Myten vil ha det til at hardt arbeid adler mannen. Setter man seg ned og finteller, har man påstøtt forsvinnende få mennesker som er blitt adlet gjennom sitt slit. De har i høyden fått armbåndsur av bedriften til femtiårsdagen og kanskje krans til bisettelsen like efterpå. Det finnes bare ett adelskap her i landet. Det består av mennesker som tidlig besluttet at de heller ville leve for noe enn av noe. Relativitetsteorien kom til Einstein mens han lå og duppet en solskinnsdag i Toscana. Om lag like bedagelig utstrakt som Newton skal ha ligget under epletreet. Slik blir ideer til. I ødselhet og lediggang. I gleden over å kunne tenke på noe annet. Hverken sannhet eller skjønnhet har noengang oppstått ved direktiv, plikt eller tvang. Bare overflødigheten bærer storhet i seg. Det lureste et menneske kan gjøre er følgelig å tre ut av arbeidslivet eller avstå fra å tre inn. Da er det ingen grenser for hvor langt man kan drive det.

Tenk om Herbert Frahm, senere kjent under navnet Willy Brandt, hadde valgt å fortsette som skipsmeglerlærling i Lübeck. Da ville det aldri blitt fredspris eller Riksdag. Tenk om Gro hadde valgt å forbli assisterende overlege og Anne Enger Lahnstein hadde fortsatt i sitt arbeid som rengjøringshjelp for bedrestilte kvinner på Bygdø. Tenk om Hagen hadde fortsatt som billettør på Nesoddbåten. De ville blitt overflødige alle sammen. Utkonkurrert av billettmaskiner, vaskemaskiner og aktiv dødshjelp.

Den klokeste beslutning i alle berømte menneskers liv har vært å levere sin avskjedssøknad. Thor Heyerdahl sa fra seg jobben som sjauer på et smelteverk i Canada efter nesten å ha omkommet under rengjøringen av en svovelsyre-tank. Rolv Wesenlund forlot en trygg jobb som tekstforfatter i reklamebyrå. Axel Jensen rørte blodpudding i sin fars slakteri. Kåre Tveter brøt opp som bankmann. Roy Jacobsen forsøkte seg som linefisker og sykepleier. Wenche Foss var inne på å bli frisør. Sverre Anker Ousdal bestrebet seg på å få fast arbeid ved Rygge Flystasjon. Hege Schøyen utdannet seg til sangpedagog. Jostein Gaarder kunne fortsatt stått krumbøyet over kateteret på Fana Folkehøgskule. Så hadde han efter all sannsynlighet ennå ikke kunnet betale tilbake kronestykkene han fikk låne av svigerfars kollektbøsse da gifteringer skulle skaffes til veie.

Ibsen var i ferd med å bli farmasøyt. Edvard Munch valgte ingeniørutdannelse ved Teknisk Skole. Hamsun forsøkte seg som veiarbeider, lensmannsbetjent og trikkekonduktør. Grieg var i tvil om han skulle bli prest eller fiskeeksportør. Han gjorde et kompromiss og ble huslærer. Jonas Lie kunne blitt sittende fast i sitt virke som sakfører på Kongsvinger. Alexander Kielland kunne forblitt bestyrer av teglverket på Malde. Wergeland siktet seg inn mot å bli prest, dernest stortingsrepresentant. Han kunne blitt glemt av alle, slik stortingsrepresentanter gjerne blir. Om han ikke hadde valgt lediggangen.

Hvis alle mennesker hadde lyttet til sine foreldre og funnet seg et skikkelig arbeid, ville det antagelig ikke blitt malt et eneste bilde, skrevet en eneste bok og spilt en eneste tone her i landet. For hvordan ville det gått om den handelsutdannende Henrik Sørensen hadde funnet varig tilfredsstillelse i stillingen som sakførerkontorist på Lillestrøm. Enn si om Sigrid Undset hadde slått seg til ro med sekretærjobben hos Wisbech-AEG. Om Per Palle Storm hadde forblitt hønserøkter. Om Jens Johannessen hadde kommet inn på Arkitekthøyskolen eller funnet seg til rette som bygningsarbeider. Eller om Frans Widerberg hadde valgt å fortsette i murerlære. Sett at Alf Prøysen hadde funnet velvære i sin trygge gårdsarbeiderpost på Ullensaker. Hvor øde ville det ikke blitt i steinrøysa om Wildenvey hadde fullført teologistudiene i Minnesota eller for den slags skyld hadde fått tilslag på sin søknad om fast hyre i den amerikanske marine. Han kunne seilt omkring som stuert til sine dagers ende, og i sydlige havnekneiper kanskje påstøtt lettmatrosene Nordahl Grieg, Claes Gill og Arne Skouen.

Endog Nerdrum mislyktes på realskolen og stakk til sjøs. Først som messegutt, senere som piccolo. Bestykket med en litt bedre frisør kunne han i dag vært annenstyrmann på «Stena Saga», og muligens fraktet husstellærer Killi-Olsen og gullsmeden Vibeke Løkkeberg. Gullsmedlære later til å være noe av det lureste man kan avhoppe fra. Ragnar Frisch avla i hvert fall — efter flere års læretid hos David Andersen - svenneprøve i form av et sølv kaffeservise. Før han brøt opp og vant den første nobelprisen i økonomi. Maskiningeniør Ivar Giæver sa på sin side opp jobben i Patentstyret, og fikk efter noen tid Nobelprisen i fysikk.

Tenk om sveisersønnen John Fredriksen som syttenåring hadde funnet seg til rette i stillingen som voluntør hos Blehr og Tenvig. Tenk om Kjell Inge Røkke hadde vært engstelig for å miste lønnen han som sekstenåring fikk som smører i maskinrommet på fabrikktråleren «Svalbard». Olav Thon fikk mer enn han trengte som sauegjeter, paraplyselger og iskremmann. Hans økonomi var like velordnet som Odd Reitans den gang REMA-eieren spilte hammondorgel i Four Jets. Og Jacob Stolt Nielsen, fikk han ikke en trygg og velavlønnet stilling i meglerfirmaet Chianelli efter å ha gått arbeidsledig i New York? De kunne sikret seg og sine ved å utvise fornuft og ansvarsfølelse. De kunne blitt ved sine lester, men så dumme var de ikke. Nå har de mer enn to milliarder kroner hver.

Ensomhet er å velge. Godt nytt år!

NIELS CHR. GEELMUYDEN