Skydekket er lavt når det svære cruiseskipet klapper til kai en tirsdagsmorgen tidlig i juli. Når passasjerene setter fot på land, sørger sperringer for at de bare kan gå en vei langsmed skips-siden. I enden står fem-seks turbusser og venter. Vakter sørger for at ingen forviller seg utenfor oppgitt område.

- Vi har ikke hatt noen ulykker her. Vi setter sikkerhet foran alt. Vi må stoppe dem som går utenom for å ta bilder, sier sikkerhetsinspektør på kaien, Knut Sejerskov.

Sikkerheten viktigst

Det er ikke trygt å gå utenfor sperringen. Jekteviken har vært den viktigste konteinerhavnen i Bergen siden terminalen sto ferdig i 1975. Og for turister på ville veier, kan det fort gå galt når de svære truckene kommer susende med noen tonn på gaffelen. Ingen enkel jobb for havnearbeiderne heller, som med full konteiner styrer 120 tonn på kaien.

- Det er jo ingen cruisehavn, men en arbeidsplass for tre terminaler. Det føles sikkert helt forferdelig for turistene også, det ser nok veldig skummelt ut for dem som står der nede, men vi kjører veldig forsiktig, sier Rune Dag Kaarby, som har flyttet konteinere i 13 år.

De spente tyskerne lar seg lose inn i de ventende bussene. For i overkant av 2000 Euro, får tyske par oppleve sjølivets gleder i dobbeltlugar og norske perler som Bergen, Flåm og Geiranger, før de vender nesen hjem igjen til Kiel via København.

Elsker Norge

En dame forviller seg utenfor oppmerket rute. Frode Sagmo ser det og hanker henne raskt inn igjen med rop og tydelige håndbevegelser. Sagmo er ansvarlig for at alt fungerer i havnen.

- Utfordringen er å få passasjerene hurtigst mulig vekk fra kaien og inn til byen, sier han.

De tyske herrene, Jande og Hoff, har sine ektefeller og barne— barn med på cruise. Bergensbesøket gleder de seg til.

- Jeg har vært her én gang før, og det er en fantastisk by. Vi elsker Norge, men denne havnen er ikke akkurat den beste i Norge, sier morfar Jande, med et nikk mot konteinerstablene. Målet er en effektiv og trygg flytting av passasjerene, samtidig som arbeidet på konteinerhavnen kan gå så normalt som mulig.

Bussene går i skytteltrafikk mellom kaien og Rasmus Meyers Allé hele dagen, slik at passasjerene kan få nyte Bryggen, Fløyen og Fisketorget.

Bryggen «glemt»

- Det er synd, men det er ikke Bryggen de snakker om når de kommer om bord igjen. All cargoen her på kaien er det første de ser når de kommer og det siste de ser når de drar, så det er det de diskuterer når de forlater Bergen. Jeg er stolt av Bergen. Det er trist at byen ikke investerer mer i en skikkelig cruiseterminal, sier cruisemanager Silvia Pueyo. Hun minner om at cruiseskipene ofte kommer fra Nord-Norge, og dette blir første møtet med «sivilisa- sjonen», men på feil måte.

For Helen Hovland i Bergen og Omland havnevesen, er mye av jobben allerede gjort når skipene seiler inn fjorden.

Hun har solgt Bergen som attraktiv havn, og sammen med Sagmo, satt av plass ved en kai som har lengde og sjødybde nok til å ta imot det flere hundre meter lange skipet.

- Vi jobber hele tiden for å opprettholde byens status som Norges største og beste cruisehavn, og vi vil at Bergen skal bli snuhavn for en del av cruise-trafikken, sier Hovland.

Drømmen om cruisekai

Hun og «havnekaptein» Sagmo har full oversikt på de vel 300 cruiseskipene som har anløp her hvert år. Størst av dem alle er «Queen Mary 2», som har meldt sin ankomst 17. juli. Med sine 148.000 brt og 345 meters lengde, er dronningen sikret plass på Jekteviken kai. Her kan de love vanndybde og kailengde nok.

Begge drømmer om å utvikle Dokken Vest til ren cruisekai. Steinkaien er ikke konstruert for de tunge maskinene som kjører cargo i dag. I tillegg er sjødybden langs kaien 11 meter, så her kan de ta imot de største skipene. Men foreløpig jobber de hardt hele året for å trekke trafikk til Bergen, The Gateway to the Fjords.

HISTORISK: Et historisk bilde av Jekteviken. Mest sannsynlig tatt på 1960-tallet.
SPREKINGENE: «Mein Schiff II» og TUI Cruises har sine egne sykkelguider. Karstein Rose guider de spreke turistene i havner over hele verden, nå står Bergen for tur.
Odd E. Nerbø