Inne i den lyse stuen til Ida Johanne Buttedal er det fargerike leker i sofaen og på gulvet, og midt oppi det hele sitter oldemor og Konrad Gustavsen og koser seg i sofaen. Vel åttiåtte års aldersforskjell ser ikke ut til å tynge noen av dem.

Siden i september har Ida passet Konrad på halv dag, to dager den ene uken, og tre dager den andre. Klokken halv åtte om morgenen kommer en våken og opplagt gutt på døren, og klokken halv fem blir han hentet.

Da har de lekt, skiftet bleie, spist og vært ute i snøen.

Foreslo det selv

— Folk spør om det er slitsomt, men det er ikke det. Jeg har alltid vært frisk, så jeg har nok gode gener. Dessuten har jeg levd et sunt og rolig liv, uten å røyke eller drikke, sier Ida Johanne.

Hun forteller at det var hun som foreslo å passe Konrad, siden hun syntes han var litt liten til å være i barnehage. Og foreldrene slo til med en gang. Så i september begynte han å komme til oldemor som bor høyt og fritt med hage på Kronstad.

— Vi har det så greit. Det er bare koselig, dette. Jeg skal skjemme ham godt bort, smiler oldemor og stryker kjærlig på Konrad.

— Da, sier Konrad bekreftende. Han har ikke begynt å snakke i hele setninger ennå, og ha litt problemer med ordet ja. Derimot går «mann» og «måne» veldig fint å si.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- EN STOR GLEDE: Ina Johanne Byttedal om å være dagmamma for oldebarnet. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN
Paul S. Amundsen

O, du som metter

Selv har Ida Buttedal fostret opp fem barn. Nå har hun femten barnebarn og tolv oldebarn, så hun vet hva det går i med barn. De fleste i familien bor på Østlandet. Bergensoldebarnet er den eneste hun har vært dagmamma for.

Konrad har sovet formiddagshvil og nå er det snart tid for middagsmat. Den har juristmammaen hans laget til på glass til ham. Det er greiest siden gutten er vegetarianer. Oldemor varmer opp maten, og det lukter godt.

«O du som metter liten fugl, velsign vår mat, O Gud. Amen», synger oldemor. «Amen» synger Konrad også, mens han folder hendene slik som oldemor, helt flott, med alle fingrene perfekt flettet i hverandre, uten hjelp.

Fra veggen ser kronprinsesse Märtha ned på de to på kjøkkenet. Konrad spiser godt, helt til han er mett, og snart er det tid for en tur ut i snøen. Akebrett og mange fargerike spader venter.

Blid og rolig

«Beie, beie», sier Konrad mens oldemor skifter papirbleie med tape borte på sofaen.

— Slik var det vel ikke da ungene dine var små? spør vi.

Nei, da var det å koke på flanellsbleier da, sier Ida Buttedahl.

Hun sier at Konrad er en blid og rolig gutt. Han gråter ikke hele dagen. Men han blir vel rolig av å være sammen med et så gammel menneske som meg, filosoferer hun.

15. mars fyller oldmor nitti, og familien skal samles på Lillehammer. Akkurat tre måneder etterpå, 15. juni fyller Konrad to år.

Da begynner det å lakke mot slutten med oldemor som dagmamma. Til høsten skal han begynne i barnehagen.

Kjempesprek

Før vi går må vi bare spørre en gang til:

— Du Ida, blir du ikke sliten av passe et barn hele dagen?

— Nei, sier Ida Buttedal, og ser på oss. Det er helt sikkert det. Jeg blir ikke sliten i det hele tatt. Vi har det så så fint, Konrad og jeg.

Mor til Konrad, Alice Gustavsen, er kjempefornøyd med å ha sønnen sin hos oldemor.

— Han er glad i henne, og hun er glad i ham, og det synes. Dessuten er oldemor kjempesprek. Hun er ute og måker, lager snømann og snøhule og aker på kjelke. Jeg slapper helt av når han er hos henne. Noe annet har jeg ingen grunn til, sier Alice Gustavsen.

Paul S. Amundsen
Paul S. Amundsen