Hvem: Eva Gjellestad (73), pårørende.

Hva: Knut Gjellestad ble fanget av opprørere i Sierra Leone 1. mai 2000. 57-åringen slapp fri etter tre uker.

FRI: Bildet er tatt etter mannen Knuts hjemkomst. - Jeg kan aldri klare å legge dette bak meg, sa Eva Gjellestad til BT 2. juni 2000. Knut mente konen hadde det verst, med all usikkerheten.
PRIVAT

« He r bor Eva og Knut Gjellestad»  står det på navneskiltet ved inngangsdøren. Det bjeffes fra innsiden i Drotningsvikveien. Der står Eva Mikkelsen med Fam på armen.- Knut ble knust da vi mistet den forrige hunden vår, rett etter at han kom hjem fra Sierra Leone. Da fikk han denne lille frøkenen her. Fam ble hans aller beste venn i verden, sier Eva.

Det er litt over to år siden ektemannen døde av kreft. For nær 13 år siden ble han kidnappet av opprørssoldater i Sierra Leone.

Avisoppslag om gisseldramaet i Algerie ligger på fotskammelen i stuen. Gamle sår rives opp. Eva klarer ikke å slå av nyhetene.

—  Min datter ringte og sa; «du ser vel ikke på det der, mamma?» Jeg gjør nå det likevel. Det er forferdelig, jeg synes så synd på de menneskene som er rammet. Jeg kan levende forestille meg hvordan de har det. Bare de som har vært involvert i gisselsituasjoner, kan sette seg inn i den situasjonen.

 Knut la lokk på alt. Da medienes interesse tok slutt, ble også han glemt

På bursdagen sin 2. mai år 2000 fikk Eva telefonen om at mannen hadde blitt tatt til fange. FN-oppdraget var å overvåke fredsavtalen mellom regjeringen i Sierra Leone og Revolutionary United Front (RUF). De skulle avvæpne soldater.

Knut havnet i klørne på RUF-rebeller i det borgerkrigsherjede landet. Det endret Evas og mannens liv. Hver natt i den tre uker lange gisselperioden så Eva seg selv ta imot Knuts kiste på Flesland. På dagtid valgte hun å jobbe.

- Hadde jeg sittet hjemme, så hadde jeg tørnet. På jobben på Haakonsvern hadde jeg i alle fall folk rundt meg.

- Hvordan hadde du det i årene etterpå?

- Jeg ble veldig sint, rasende, sier Eva. Hun beskriver Knut som «en veldig sterk mann». Mannen klarte seg bra, selv om han også var merket.

- Med hånden på hjertet kan jeg si at han aldri ble den samme. Han ville overhodet ikke snakke om det. Han som alltid pratet, ble mer stille.

Knut står der,   i bildet på reolen. Rak i ryggen, med medalje på brystet. I en sofa, under bilder av barna, ligger en plakett med ødelagt ramme:

«Forsvarets medalje for edel dåd er tildelt orlogskaptein Knut Gjellestad for under farefulle forhold, som gissel i 21 dager hos opprørsbevegelsen Revolutionary United Front i Sierra Leone, har vist personlig dyktighet og mot ut over det som kan kreves. Under fangetransport ble han bakbundet, fikk slag og spark og ble truet med våpen. Han ble en gang fortalt at han skulle dø fordi han var hvit, men ble reddet av medsoldatene. På slutten av fangenskapet var han aktuell skyteskive helt frem til han ble reddet.»

- Han så ut som han kom rett fra konsentrasjonsleir. Han fikk hard medfart, hardere enn han fortalte utad. Han fortalte meg at han trodde han aldri skulle komme hjem i live. Gisseltakerne var bare drittunger, rusede gutter. Flere ganger rettet de våpen mot ham og klikket av. Han var redd for å miste armen da han ble bakbundet så stramt med elektriske kabler, forteller Eva.

Med hånden på hjertet kan jeg si at han aldri ble den samme. Han ville overhodet ikke snakke om det. Han som alltid pratet, ble mer stillle

Friheten kom   som en enorm lettelse for Eva og Knut, barn og barnebarn. Etter en pressekonferanse i Bergen kom stillheten og glemselen.

- Knut la lokk på alt. Da medienes interesse tok slutt, ble også han glemt. Ingen fra Forsvaret spurte hvordan det gikk med ham eller hvordan vi hadde det i årene etter hendelsen, sier Eva. Hun forteller at presten senere overtalte ham til å engasjere seg i organisa-sjonen for FN-veteraner.

LEVDE I UVISSE: Eva Gjellestad opplevde at mannen ble tatt som gissel, mens han var FN-observatør i Sierra Leone i år 2000. I tre uker levde hun i uvisse, uten et eneste livstegn fra mannen. - Det verste var alle ryktene. Det var ingen som ante noe om Knut. Jeg var sikker på at det ville gå galt. Jeg var også imot at han reiste. Knut tenkte mer på familien enn seg selv da han var gissel. Tanken på oss holdt ham oppe, sier Eva.
VEGAR VALDE

Både Eva og mannen ble innvilget førtidspensjon i 2001. Han mistet førlighet i fingrene etter de stramme kablene han ble bundet med.

- Psykolog og lege mente Knut burde pensjoneres etter hendelsen. Han kunne ikke begynne i jobb igjen. Jeg fikk også innvilget pensjon, slik at jeg kunne være med ham. Det var veldig bra at vi fikk disse årene sammen, sier Eva. En nabo lånte dem huset sitt i Spania. Under det lange oppholdet kjøpte de seg selv en bolig. Seks-syv måneder i året bodde de i det spanske.

- Der var det godt og varmt, ingen kjente ham og ingen visste ...

00706415_87a5cck10af906d0a8km5956.jpg

Fam bjeffer igjen.  Hun liker ikke at vi beveger oss i huset. Eva roer den svarte puddelen.- Knut var så dårlig på slutten, at han ikke orket å ha henne i fanget. «Passe godt på fars lille jente», sa han. Etter at han døde, fikk vi ta Fam med inn der han lå. Hun begynte å skjelve da hun kom bort til ham og snuste. Det var nesten skremmende å se, forteller Eva.

Fam er blitt en gammel dame nå, ikke like trygg lenger.

- Dere må ikke klappe henne. Hun vil helst bare bite og bjeffe, sier Eva. Men Fam gir henne selskap.

- Med hund kommer du deg ut på tur og blir kjent med andre.