Den håndbroderte silkefanen som ble laget til 100-årsjubileet i 1957 lå på trappen foran huset til Sandviksguttenes forening. Den var pent brettet sammen i en eske og adressert til Kjell Lervik – men uten avsender.

— Det sto ingenting. Men jeg ble selvfølgelig veldig lykkelig, sier Lervik. Han begynte i buekorpset i 1958 og var formann i Sandviksguttenes forening i 2007 og 2008.

Sporløst forsvunnet

Gamlekar Frantz H. Dueland forteller hva som skjedde den gangen:

— Det var under Buekorpsenes dag på Møhlenpris. Fanebæreren satte den fra seg utenfor en butikk i et øyeblikk, og da han kom ut igjen, var den borte, forteller han.

I 19 år har fanen vært som sunket i jorden.

— Den ble etterlyst internt i miljøet, og det gikk rykter om at den var blitt sett på Nygårdshøyden en gang. Men ellers har vi ikke klart å komme på sporet av den, sier Lervik. Helt til fredag.

Da var det høstmøte i Sandviksguttenes forening. Da gamlekarene oppdaget hva de hadde fått tilbake etter alle disse årene, sto jubelen i taket i det hvitmalte buekorpshuset i Sandviken.

Rørt til tårer

— Folk var nesten rørt til tårer. En buekorpsfane er noe vi har sterk tilhørighet til. At den nå er kommet tilbake, er bare helt utrolig, sier Dueland.

De to gamlekarene viser frem fanen, som har vært reparert flere ganger, og som nå er både falmet og revnet i siden. Nå bærer det rett til restaurering i Salhus med den over 50 år gamle fanen, før den skal plasseres trygt i en bankboks sammen med de andre av bataljonens faner.

— Vi er veldig stolte av fanene våre. Med tid og stunder kan denne havne på museum, tror Lervik.