• Jeg vokste opp i Norge, det er derfor jeg er høyere enn andre filippinere, jeg er fornorsket, ler Zharon Maria Mejia (25).

Zharon kom til Oslo 11 år gammel, sammen med tre søsken. Faren hadde giftet seg med en norsk-filippinsk kvinne i Norge. Han var general under diktator Ferdinand Marcos militærregime og dro til Oslo da diktaturet falt i 1986.

Etter vel tre år i Oslo flyttet Zharon til Bergen. Hun bodde her sammen med en tante. Zharons mor har hele tiden bodd på Filippinene.

— Det var sjokkerende stille her, jeg ble helt døv av all stillheten, fikk øresus. Og jeg husker jeg sto på verandaen vår i Fyllingsdalen og lurte på hvor all folkene hadde gjort av seg, det var ingen å se, jeg var vant til store folkemengder, støy og kaos over alt.

— Det var veldig vanskelig å være 11 år gammel filippinsk jente i Norge uten mor og med en streng far. I begynnelsen hadde jeg få norske venner. I Oslo var det mange filippinere, vi holdt oss sammen med dem. Da jeg flyttet til Bergen måtte jeg ut i det norske. På Katten var jeg eneste utlending i klassen. Etter hvert kom jeg inn i miljøet. Nå trives jeg veldig godt, jeg har vært sammen med en norsk mann i fem år.

— Jeg er mer selvstendig enn kvinner flest på Filippinene, det har hjulpet meg. På Filippinene er alle veldig avhengig av familien, familiebåndene er veldig tette, vi ser opp til våre foreldre på en helt annen måte enn jeg opplever at nordmenn gjør.

— Jeg lengter ofte hjem, sier Zharon, og da mener hun Filippinene, som hun prøver å besøke annethvert år. Flere ganger har hun og søsknene søkt om å få sin mor til Norge gjennom familiegjenforening, men uten å lykkes med det.

— Det er viktig for meg å holde språket ved like, så jeg snakker mye filippinsk, sier hun. For tiden jobber hun i Fjordline, på danskebåten. Hun er sjøkvinne, som så mange av sine landsmenn.

SJØKVINNE: Zharon Mejia synte det var vanskelig å flytte fra Filippinene til Norge som 11-åring. Hun jobber til sjøs, som så mange av sine landsmenn.<p/>FOTO: KNUT STRAND