DET ER MYE å si om Jens Stoltenberg, men noen opportunist er han ikke.I Hardanger-saken har han vært sterk i troen på at et luftspenn er den eneste fullgode løsningen for å sikre strømforsyningen i Bergensområdet, slik Statnett har fortalt ham. Arbeiderpartiet har investert mye prestisje i saken, og Stoltenberg personlig må ha mislikt intenst å måtte snu.

Da han først snudde, var det med en flik av æren i behold. Kompromisset regjeringen kokte sammen forhindrer tap av tid — i det minste frem til februar - slik at kronargumentet om den prekære forsyningssituasjonen inntil videre blir stående.

«Elegant», mente olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, som sitter med det alvorstunge konstitusjonelle ansvaret for lys og varme i de tusen hjem.

ELLERS HAR det vært lite politisk eleganse å spore i denne saken. Regjeringen har begått tallrike feil, både ved å skifte argumentasjon underveis i prosessen, gjennom timingen av beslutningen om å bygge luftspenn, og ved å operere ut fra en forestilling om at vestlendingene ikke forstår sitt eget beste.

Nestleder i Ap, Helga Pedersen, sa det tydelig da hun før helgen ble bedt om å forklare hvorfor partiet raser på målingene i vest:

«Ap har vært partiet som klarest har markert betydningen av å sikre strømforsyning til Bergen», lød Pedersens forklaring. Artikkelen fortsetter under videospilleren.

Folk på gaten om snuoperasjonen

ALTSÅ: VI VET BEST , dere har ikke peiling. Bare vi får opplyst dere godt nok, vil dere forstå. Tanken om at bergenserne selv er opptatt av en trygg strømforsyning, men at mange ikke kjøper Statnetts argumentasjon, ser ikke ut til å ha slått Aps nestleder.

Men jo mer regjeringen har tegnet og forklart, desto mer har motstanden økt. Gradvis må det ha gått opp for kretsen rundt Jens Stoltenberg at toget med å forklare velgerne over på regjeringens side var gått en gang for alle. Igjen på perrongen sto bare tilbaketoget.

STATNETTS oppgave er å utrede de rent tekniske sidene ved ulike trasévalg og ulike nettløsninger. Regjeringens oppgave er å velge en klok politisk løsning og sikre at denne løsningen har legitimitet, ikke minst i de gruppene som berøres sterkest. Det grepet kom for sent, med snuoperasjonen i går.

«Det var ingen som hadde tenkt på denne løsningen 2. juli», sa Jens Stoltenberg på pressekonferansen, og prøvde å lyde triumferende. Nei visst — og det underlige er at regjeringen ikke selv tenkte på en alternativ løsning før. Den kunne enkelt ha fått utført en skikkelig utredning av sjøkabel-alternativet langt tidligere i de fem årene som er gått, slik den har fått så mange gode råd om.

Det er ikke kommet nye tekniske momenter inn i saken på de 39 dagene som er gått siden juli-vedtaket, bare et sterkere engasjement og et økende politisk press. Omslaget i går vitner om frykt for tapt oppslutning; om svakt politisk lederskap.

REGJERINGENS HÅNDVERK har gjort det lett - og svært virkningsfullt - å snakke om Oslo-maktens fjernhet og arroganse, slik det gjøres over alt på Vestlandet i disse dager. Stoltenberg kan ikke ha forstått kraften i disse følelsene, som har bygget seg opp over lengre tid og med helt andre årsaker enn luftlinjene i Hardanger.

I en lang rekke saker - Server-forliset, Sløvåg-ulykken, skjevdelinger i helsesektoren, striden om lokalsykehus og så videre - føler vestlendingene seg overkjørt og ignorert. Misnøyen med maktapparatet i hovedstaden er blitt en rullende snøball.

HARDANGER -striden er en knagg og en blåsebelg for disse følelsene: En strid med sterk estetisk symbolikk og en etterlengtet mulighet til å ta til motmæle mot beslutningstakere og premissleverandører i Oslo. Den engasjerer ikke bare sindige hardinger, men vestlendinger fra Møre til Jæren. Selv bergenserne kaller seg vestlendinger nå.

Sinnet og frustrasjonen underbygges av en sterk bevissthet om at svært mye av den norske verdiskapingen skjer i konkurranseutsatt sektor på Vestlandet, ikke blant «papirflytterne» i hovedstaden. Det er periferien som gjør opprør mot sentrum.

MEN IKKE BARE det:Periferien har også gode støttespillere i sentrum. Det som har gjort saken ekstra krevende for regjeringen er at en rekke eksperter - samt hovedstadsavisene Aftenposten, VG, DN og Dagbladet - har vendt seg mot Statnetts argumenter.

På helt sentrale punkter - muligheten for å bygge en sjøkabel, oljeinstallasjonenes betydning for strømbehovet, den feilslåtte klimapolitikken med elektrifisering og nei til gasskraft - er det reist velbegrunnet tvil om klokheten i beslutningsgrunnlaget.

Motstanden er følgelig ikke føleri, og den er ikke bare Vestlandsbasert. Det er en tenkende, krevende, opplyst motstand med støtte fra brede ekspertgrupper. Det har overrasket Statsministerens kontor.

HVA MOTSTANDEN til slutt vil ende i, er i dag uklart. Jens Stoltenberg er fortsatt en tydelig tilhenger av luftspenn. Statnett - som han har lent seg mot gjennom hele prosessen - har vært klar på at en sjøkabel er svært kostbar, at den er tidkrevende å bygge og at den er for lite driftssikker. Det har aldri vært bygget en sjøkabel for vekselstrøm noe sted med kombinasjonen av en slik lengde, på så dypt vann og med så høyt spenningsnivå, er beskjeden derfra.

Så gjenstår det å se hva en uavhengig utredning kan gi av svar. Og hva som eventuelt må til for å flytte regjeringen.

Stoltenberg har allerede veket noen tommer. Han kan ende opp med å måtte vike enda mer.

Hva synes du om regjeringens vending i kraftsaken? Fornuft eller feighet?