På grønne plastseter sitter blånissene Andreas (6), Maria (4) og Bysidens bladfyk og beskuer et lett snøhvitt Møhlenpris fra innsiden av en gammel, gul boggivogn.

I venstresvingen ved Spilde & Co Dagligvarer kviner det nostalgisk vakkert i trikkehjulene. Musikk — fra en trikk.

For Byjournalistens del er det første gang på 37 år at han er på trikkeskinner, denne desemberlørdagen i 2002.

Ettersom det var nyttårsaften 1965 at ordfører Harry Hansen holdt goodbye-talen for den siste trikk på bergensk brostein.

En av byens tyngre dager.

Derfor strømmer minnene på, mens vognfører Per Larsen styrer sin linje 3 bortover Wolffs gate, forbi Konsul Børs gate, Professor Hansteens gate og Welhavens gate, mot endestasjonen ved Hulen i Olaf Ryes vei.

To hundre og femti meter trikkeskinne, men mer enn nok til at vi allerede er i tidsmaskinen og tilbake til de nå gjengrodde trikkesløyfene i Fridalen og Inndalen.

Pølse med kringle

På linje 1 fra Minde når vi Landås-gutter skulle på «kinen» i Forum for å nyte Romy Schneider synge «O, mein Papa» eller på Krohnsminde på bykamper i fotball mellom Bergen og Göteborg eller se speedway-helten Basse Hveem. Linje 2 fra Fridalen tok vi når tanten på Blichfeldt i Årstadveien skulle besøkes eller vi skulle på Skansemyren for å sette pers på 60 meteren.

Jammen husker vi billettøren som stakk en hånd gjennom luken for å få sine 30 øre for den rosarøde barnebilletten, fra oss ute på plattformen.

Vi nøt turen i friluft nedover Kalfarveien mot Stadsporten, eller å hoppe av linje 1 i sirkelen på Danmarks plass for å kjøpe pølse med kringle innpakket i hvit pose i pølseboden omtrent der hvor Bokhallen ligger i dag.

Sånt kan en trikketur få oss til å huske, dokkar.

Knitrer blått

Det knitrer blått i isen på kjøreledningen når nummer 62 stopper ved Hulen.

Her er det slutt på strømførende ledning og hundre meter oppe i Olaf Ryes vei er det skinnestopp — foreløpig.

— Til påske håper vi å ha skinneløp til toppen av bakken og til høsten til Parkveien, sier Atle Ingebrigtsen, driftsansvarlig for trikkedriften i Bergens Elektriske Sporvei, under Bergens Tekniske Museum.

Målet er museumstrikk til Engen, via Møhlenpris, Langes gate, Øysteins gate og Magnus Barfots gate.

— Dersom byens politikere også i fortsettelsen viser forståelse, skulle det la seg gjøre å få til en endestasjon på Engen, mener Ingebrigtsen. På vegne av Bergens Elektriske Sporvei sitter han på konsesjon for trikkedrift frem til 2018.

Og i går var det en litt improvisert publikumsdag på trikken, for å markere at linjen er åpen igjen, etter å ha vært sperret av byggearbeider siden tidlig på vårparten.

— På forlangende fra Statens jernbanetilsyn har vi utarbeidet et eget reglement for denne linjen på Møhlenpris, forteller Ingebrigtsen, til daglig formann på Gaias trolleybussverksted.

Blant annet er det i reglementet beskrevet hvordan trikkeføreren skal bremse nedover Wolffs gate og hvordan han først ved Professor Hansteens gate kan slippe bremsene. Ingen spøk, dette.

Super-veteranen nr. 10

Stjernen på museumsstallen på Møhlenpris er trikk nummer 10, fra 1897.

— En av de eldste kjørbare trikkene i Europa, forteller Ingebrigtsen, stolt som en - trikk.

Nummer 10 stammer fra Sporveiens første år og har «Sandvigen-Torvet-Nygaardsbroen» sirlig malt på den vakkert dekorerte vognsiden.

Og stikker du nedom trikkestallen ut på vårparten, etter at museet er åpnet første helgen i februar, kan det sikkert vanke en tur med superveteranen.

Og et klemt anno 1897.

<b>Klemt, klemt:</b> Vognfører Per Larsen fører trikk nummer 62 med stødig hånd på Møhlenpris. (Foto: Arne Nilsen)