19. januar i år sitter Bård-Esben Heitmann i et intervju med Se og Hør hjemme i Tromsø. Lillebroren John-Frode (22) har vært savnet i drøye to måneder. Sammen med John-Frodes kjæreste og sin yngste bror snakker han med journalisten, når telefonen ringer. En død person er funnet i Smålungeren i Bergen.

Torsdag 15. november i fjor fikk Bård-Esben også en telefon. Den gang var det faren som ringte.

— Forsvaret hadde ringt ham og sagt at John-Frode ikke var kommet om bord på båten ved Haakonsvern etter en bytur kvelden før.

John-Frode Heitmann var i gang med førstegangstjenesten. Den maskinistutdannede 22-åringen hadde fått plass på den båten han ønsket seg, og var i ferd med å oppfylle drømmen. Målet var å fortsette i Sjøforsvaret etter førstegangstjenesten.

Lette selv

Denne dagen skulle han hjem til Tromsø på perm. Men John-Frode sjekket aldri inn på 17.40-flyet fra Flesland.

Dagen etter satt Bård-Esben og familien på første fly til Bergen.

— Jeg tenkte ikke så mye på hva vi skulle få gjort der, det var bare å komme seg dit.

På politistasjonen fikk familien beskjed om at det ikke var stort politiet kunne gjøre før mandag.

I stedet for å vente hele helgen, begynte familien å lete selv. Plakater ble hengt opp, sentrumsgater ble trålet.

— Hva jeg håpet å finne, vet jeg ikke. Men jeg måtte gjøre noe.

Forsvaret stilte med store mannskaper til søk, og dykket etter John-Frode alle tenkelige steder hvor han kunne ha havnet i vannet.

— Det eneste stedet de ikke lette, var i Smålungeren. Politiet sa at han ikke kunne være der, for der hadde brannvesenet gjort så gode søk.

Etter en resultatløs uke i Bergen reiste familien hjem. De neste to månedene surret teoriene rundt i Bård-Esbens hode.

— Jeg tenkte alt fra at noen hadde kidnappet ham, eller at han hadde stukket til Brasil for å spille poker og se på damer. Men han ville aldri gjort noe sånt. Det mest realistiske var at jo han var død. Men i mitt hode var han ikke død før han ble funnet.

- Vanskelig å fungere

Det ble en spesiell julefeiring for familien Heitmann. De fant en slags trøst i at John-Frode uansett skulle vært på båten i julen, og ikke ville vært hjemme hos dem.

— Jeg kan ikke forklare hvordan det er å gå rundt og prøve å fungere mens et familiemedlem er borte. Det er lett å si at livet må gå videre, men i praksis er det ikke så enkelt.

19. januar var ventetiden over. Nesten. Politiet opplyste til familien at det var stor sannsynlighet for at det var John-Frode som var funnet.

— Men igjen var det helg, og de kunne ikke si noe sikkert før mandag. Det var en tung helg, der man ikke visste om man skulle håpe at det var ham.

Så kom beskjeden: Det var John-Frode som var funnet.

  • Da var det mange ting som falt på plass. Vi slapp undringen og maktesløsheten, samtidig som sorgen selvfølgelig var stor.

I ettertid har familien anmeldt politiet til Spesialenheten for politisaker. De mener det ble gjort en for dårlig jobb da nye søk i Smålungeren ble avskrevet.

Får aldri svar

Tidlig i desember er Bård-Esben tilbake i Bergen. Han skal fotograferes ved vannet der broren ble funnet.

— Det er spesielt å være her. Bergen har på et vis blitt noe negativt for meg. Hver gang det er snakk om byen i nyhetene, blir jeg minnet på det som skjedde.

I dag klarer han å le av de gode minnene om lillebroren, gutten som alltid var snill og hjelpsom, og som alle vennene gikk til når de trengte noen å snakke med.

— Det som er igjen, er alle spørsmålene. Hva skjedde, ble han drept eller var det en ulykke? Hvordan går det an å bare forsvinne og så dukke opp igjen i det vannet to måneder senere? De tankene blir aldri borte.

Han vet at han ikke vil få svar på spørsmålene.

— Men etter hvert har jeg klart å slå meg til ro med at han er død, at det er det vi vet. For å kunne fungere, må jeg bare akseptere det.

Høvik, Tor