TRUDE HAUG Han har mange ting å passe på, festivalsjef Tor Fosse. I morgen er det femte gang han og staben hans kjører i gang filmfestivalen med den kjøttfulle forkortelsen BIFF, Bergen internasjonale filmfestival.

Når vi spør om han kan karakterisere seg selv, vrir han seg litt på stolen, og sier at han er i hvert fall utålmodig. Han må få ting unna. Og han synes ikke det er vanskelig å ha mange baller i luften på en gang.

Tor Fosses interesse for film kom gradvis opp gjennom barndom og ungdom i Bergen, forteller han, og smiler litt skjevt når han forteller om Julie Andrews og filmene «Sound of Music» og «Mary Poppins». Disney-filmen om Snøhvhit og de syv dvergene husker han også.

Han frekventerte Fanahallen kino, Engen kino og Ole Bull kino. Den siste viste mer forfinete filmer, og der gikk han mest, forteller mannen som en gang studerte realfag. Alle disse kinoene er nedlagt i dag.

Filmen er mer radikal

— Det er ikke film hele døgnet nå lenger, sier Fosse. Han er begynt å dabbe litt. Han forklarer det med at han begynner å bli voksen. Mannen er blitt 48 år. Han er heller ikke like interessert i all slags film lenger. Nå er han mest opptatt av dokumentarfilm.

— Det er to filmer folk ikke må gå glipp av. Den ene er «Kontrollposten», som handler om Palestina-konflikten, den andre er «The master and the pupil». Det er en flott film som har klassisk musikk som tema.

Det er samfunnsengasjementet han som har ledet til dokumentarfilmen.

— En kan vel si at jeg hører til på venstresiden, innrømmer han.

— De som driver med film gjør ofte det. Det er pussig, for det er omvendt med bøker. Der er de mer konservative. Det er vanskelig å si hva det skyldes, men filmen er mer radikal, slår han fast.

Dokumentarprogram

BIFF-sjefen er en veteran i filmfestivalsammenheng. I åtte år var han med og drev filmfestivalen i Tromsø. Og han har arbeidet i innkjøpsavdelingen i NRK. Heller ikke BIFF er noen hobby, den er en helårsjobb Han synes at han er privilegert som har så mye tillit fra styret. I dag er BIFF hundre prosent eid av Bergen kino.

Hvordan skiller Bergen seg fra de andre filmfestivalene i Norge, spør vi. Og svaret er veldig tydelig. Haugesund er en bransjefestival. Der vises filmene som siden kommer på kino. Det er et utpakkingssted for film. I Tromsø står filmkunsten i høysetet. De viser spillefilmer, det beste av det siste nye. Bergen er litt av begge. Men i tillegg har Bergen et dokumentarprogram. Det er også en politiserende festival.

De beste dokumentarfestivalene i verden er i Amsterdam og i Toronto. Derfor er både nederlenderne og canadierne gode på dokumentar. I tillegg til sveitserne.

Israelsk sikkerhetskontroll

— Seminarene er nye, sier festivalsjefen og begynner å sjekke mobiltelefonen.

— Det blir seminar om ytringsfrihet, om media og manipulering, og et digitalseminar om spesialeffekter i Alien. Til det siste kommer det to fra London som har vært med på å lage denne filmen. Han har forventninger til begge seminarene.

Nå sjekker Fosse mobilen en gang til. En halv time er gått. I morgen sveives rullene i gang. Og er da filmen som skulle komme fra filmfestivalen i Haifa på plass? Det går vanligvis to døgn å få filmene ut av den israelske sikkerhetskontrollen. Så er det en koreansk som skal være i luften. Kommer den til å lande i tide? Filmer fra England kommer fra Hawaii. Det er slike ting som spenner nervene på en travel filmelsker. Hver gang.