Drægge-veteranen i Fyllingsdalen er klar for en ny sesong med buekorps, 56 år etter at han første gang stilte på linje som jeger på Sverresborg.

— Det er forfriskende å kjenne at du er litt kjuagutt igjen, uansett om du er seksti, søtti eller åtti, sier Frode og tenker på alle gledesstundene i mai - med fellesutmarsj i Fjellveien, slagerkonkurranse i svingene, stiftelsesdagen førstkommende torsdag, 17. mai-jubalongen og landturdagen i Munkebotn.

— Men du kan selvfølgelig lure på om vi e' helt normal i hovve, flirer tamburmajoren fra 1957, og briljerer med en buekorpsmarsj - med tre klikkerter.

Klar for en ny sesong

En mai-søndag hjemme i stuen i Hjalmar Brantings vei er pensjonert renovasjonsarbeider, trommeslager og gamlekar Frode Kvamme sprekkeferdig klar for en ny sesong under skalken.

Han kjenner fremdeles frysningene nedover ryggen etter lørdagens slagerkonkurranse.

— Du hørte det på skarpheten at Dræggens hadde de beste trommene, bestemmer Frode.

Han har både sønner og sønnesønner som har vært slagere i Dræggens Buekorps.

— Jeg tror at vi gamlekarer ofte gleder oss mer enn guttene til sesongstart. Vi er like spent på korpsene hvert år.

Var rød klut

Selv måtte Frode Kvamme i starten av sin buekorpstid ta trommen med til sjøsiden av Slaktehuset for å øve i smug på Dræggemarsjene.

Frode bodde nemlig på Skutevikstorget, og der var det på linje med landsforræderi å være dræggegutt.

— Men min far hadde vært dræggegutt, så det var ingen vei utenom.

Da guttungen en maidag i 1945 begeistret kom hjem med en Skuteviken-uniform, gikk moren strake veien tilbake med utstyret, og forklarte at sønnen skulle begynne i Dræggen og dermed basta. Derfor ble det hver lørdag spissrotgang i Drægge-uniform, fra Skutevikstorget til «doddekorpset» i Dræggen.

— Jeg var en rød klut for guttene i gaten. Ofte endte det med slagsmål og det hendte at uniformen min ikke så ut da jeg kom til Sverresborg.

— Det var rett og slett et helvete i flere år, smiler han i dag, og påpeker det komiske i at de samme guttene som ville «ta» ham i uniform var på døren og spurte om han kom ut for å spille fotball bare minutter etter at han var hjemme fra eksersisen i Dræggens.

Buekorpsene overlever

Etter ni år i Drægge-uniform, og med både Griegpokalen, Trekantpokalen og Drægge-orden i boks, har Frode Kvamme brukt mange ettermiddager og kvelder av sitt voksne liv som gamlekar.

Som aktør i det sikkerhetsnettet gamlekarene er for soldater og sjefer - og som deltaker i det sosiale fellesskapet gamlekarene er for hverandre.

— Men korpset og Eldre Dræggegutters Forening er to helt atskilte organisasjoner. Guttene bestemmer selv, selv om det hender at vi gir noen råd på tomannshånd, smiler han.

Nå er buekorpsblikket rettet mot Dræggens 150 års jubileum i 2006, og Frode er sammen med gamlesjefen Ola Hiis Bergh mobilisert for å hanke inn gamle dræggegutter, målet er 350, minst.

Om tilløpet til krise i rekrutteringen til buekorpsene er Frode Kvamme litt i tvil.

— Bare det faktum at flere av korpsene har overlevd i snart 150 år, gir meg tro på at de fortsatt vil få rekruttering, sier veteranen, som absolutt ikke har tro på ordfører Herman Frieles forslag om å etablere buekorps i bydelene.

— Den ideen viste seg lite levedyktig på 1950-tallet, og er neppe mer genial i dag.

På stiftelsesdagen torsdag kan du oppleve Frode Kvamme slå Dræggemarsjen ved Vikinghallen klokken 17.30.

— Og da skal jeg ikke hjem og høre Kallemann og Amandus i Barnetimen etterpå, forsikrer han. Gamlekaren.

TESTER SKALKEN: Dræggen-veteran Frode Kvamme tester skalken, i tilfelle buekorpssesongen skulle kreve at gamlekarene stiller i sin flotteste pynt.<br/>Foto: PAUL SIGVE AMUNDSEN