30. april 2012. Like før midnatt ber Per Kristian Slåttli om å få ta en røyk. De to pleierne som følger ham ut, oppdager ikke at den 23 år gamle pasienten har dongeribukse og mariusgenser under pysjen med Helse Bergen-logo.

Yrkesmusikeren er førstereisgutt i psykiatrien. Tre dager tidligere ble han tvangsinnlagt på lukket avdeling på Sandviken sykehus med diagnosen manisk psykotisk.

Familien har bedt helsevesenet om hjelp. De frykter for livet hans. Også for dem er psykiatrien en ny og fremmed verden. Gang på gang spør familien personalet på avdelingen om det er sikkert at han ikke kan stikke av. Hver gang blir de forsikret om at han er trygg her. Han kan ikke rømme.

Men ute på verandaen hopper Slåttli plutselig over rekkverket og løper mot Gamle Bergen. Underveis kaster han sykehusklærne.

En kvinne som lufter hunden ser en ung mann løpe ut i vannet, komme opp igjen og forsvinne rundt hjørnet. Dette er den siste sikre observasjonen av Per Kristian Slåttli, som trolig er omkommet.

Trålet gatene

Per Kristian er ikke den eneste som har rømt fra Sandviken sykehus med fatalt utfall. Siden 2008 har tre akuttpasienter mistet livet på denne måten. I samme periode har sykehuset registrert totalt 47 rømninger.

I en kronikk i BT torsdag retter faren Hallstein Lunde sterk kritikk mot måten Sandviken sykehus håndterte og vurderte situasjonen da sønnen rømte. Ingen sendte nødmelding til politiet. Vakthavende lege mente at det ikke var fare for pasientens liv og helse.

— I den kritiske fasen den første natten fikk vi ingen hjelp av politiet, fordi de hadde fått opplyst at det ikke var fare for liv og helse. Vi følte oss maktesløse, sier Lunde.

Familie og venner måtte ut og lete selv. Dager og netter trålet de gate for gate, område for område. De hengte opp plakater og kontaktet media.

«De glade amatører lette i byen og fjellene, mens de profesjonelle satt og håpet på det beste», skriver Lunde i kronikken.

Måtte true til seg nøkkel

Moren Solveig Slåttli ville undersøke om Per Kristian skjulte seg i leiligheten sin i sentrum. På sykehuset måtte hun krangle seg til å få utlevert nøkkelen.

— Sykepleieren sa: «Hva er det for oppstyr? Han kommer tilbake om et par dager. Hvis du vil ha nøkkelen, må du ringe politiet». Jeg ble sendt i skyttel mellom politi og sykehus. De prøvde å hindre oss i å hjelpe Per Kristian. Det var ubegripelig. Først etter at jeg hadde truet med å gå til media, fikk jeg snakke med en overordnet lege som umiddelbart ga meg nøkkelen, sier hun.

Familien mistet en sønn og en bror den natten for åtte måneder siden. Siden har tiden stått stille hjemme i Wergelandsalleen i Bergen. De husker Per Kristian som en kreativ, flink og familiekjær person. Som balansepunktet i familien.

Per Kristian var en allsidig musiker som satset. Han var mest kjent fra bandene «Young Dreams» og «Forza», der han spilte gitar, perkusjon, fiolin og sang. I ukene før han ble syk var han i full gang med et nytt musikalsk prosjekt og var veldig optimistisk.

Familien tar tørn

Men musikeryrket førte med seg sene spillejobber, uregelmessig døgnrytme og lite søvn. I perioder slet Per Kristian med å få kreftene til å strekke til. Familien bekymret seg.

Samme uke som han ble innlagt spilte han konserter både i Trondheim, Grieghallen og Logen i Bergen. Omtrent samtidig opplever de at Per Kristian forandrer seg. Gutten blir manisk, søvnløs, får religiøse erkjennelser. Han insisterer på at han er frisk, men går med på å la seg undersøke på Legevakten og poliklinikken på Krohnstad DPS.

Familien følger han og tar hver sin tørn for å passe på ham. Beskjeden fra DPS-en er klar: Per Kristian må holde seg i ro hjemme. Forsøker han å stikke av, må familien straks få ham innlagt. Til slutt er det ingen vei utenom.

Storebroren må legge ham fysisk i bakken og sitte på ham, mens de ventet på psykiatriambulansen. Etter en halv time kommer ambulansepersonellet. Utenfor står to politibiler i tilfelle pasienten prøver å stikke av.

— Å tvangsinnlegge et familiemedlem er noe av det verste du kan gjøre. Du fratar dem all frihet, all verdighet. I tillit til helsevesenet gjorde vi det likevel for å berge livet til Per Kristian, sier familien.

- Ingen logikk

Tvangsinnleggelsen var traumatisk for hele familien. Broren Johannes som fulgte han til DPS-en, er bitter for at det var familien, ikke fagfolkene på DPS-en, som måtte gå til dette skrittet.

— Per Kristian sa tydelig at han kom til å dø, dersom han ble innlagt. Etterpå har jeg tenkt at han kanskje ville rømt hjem, hvis vi hadde sluppet å ta initiativ til innleggelsen, sier Johannes.

Per Kristian blir fraktet til Legevakten og deretter tvangsinnlagt på Psykiatrisk Akuttmottak. Familien observerer at tilstanden forverrer seg kraftig i løpet av sykehusoppholdet.

To dager senere blir Per Kristian overflyttet til lukket døgnseksjon. Et par timer senere har han rømt.

— Fra å sjekke ham hvert femte minutt på en avdeling med høyest sikring, mente altså Sandviken plutselig at han kunne ta vare på seg selv. Det er ingen logikk, mener Johannes.

— For Per Kristian var det latterlig enkelt å rømme. I dag er det umulig å ikke tenke på at han kunne vært i live, dersom vi ikke hadde bedt helsevesenet om hjelp, sier far.

MISTET SØNNEN: Sønnen til Hallstein Lunde omkom trolig etter at han rømte fra lukket avdeling på Sandviken sykehus for åtte måneder siden. Nå går faren ut mot sykehuset som ikke sendte nødmelding til politiet.
EIRIK BREKKE