Dette er første læresetning i Peder Fergebillettør sin billettørmanual. Den har de visst ikke hørt om i Masfjorden. Der drar de fergen frem og tilbake med en kabel. Fergebillettøren heter Beate, og hun bryr seg ikke om å dirigere skikkelig en gang.

Hvem skal de tro på i Masfjorden, der selv fergebillettøren har mistet sin autoritet? For det var nettopp denne myndige rollen, som Sjef over alle sjefer på Vestlandet, som fikk fotograf Øivind og meg til å mønstre på kabelfergen mellom Masfjordnes og Duesund. En sommerjobb der autoritet kunne gå hånd i hånd med en smule romantikk, var noe vi hadde drømt om.

Men det har skjedd ting med fergelivet i Masfjorden siden Salhuskvintetten så gjerne «skulle gått på grunn i lag med Gunn imellom Sævråsvåg og Duesund.»

Det eneste som minner om gamle dager og «ho Gunn som serverte ertesuppa med dill», er styrehuset på den nye kabelfergen. Det likner fortsatt en liten bøtteknott, spikret fast på ene siden av dekket. Har alltid likt de fergene.

De reddet sløydtimene i mange år fra det totale nederlag. En plankebit, en liten treklosse og en litt stor spiker og vips. Med litt fantasi kunne sløydlæreren for første gang se at det jeg strevde med å lage, faktisk minnet om ett eller annet.

Men inni den lille klossen av et styrehus er det lite som minner om sløyd. Her får man følelsen av å være i et komprimert kontrollrom på Statfjord A plattformen. Skipper Øystein Hasøy på «Fjon-M», er nøktern.

— Her inne e' da so eit knappespel heila greiå. Han trykker forskjellige plasser på en glassplate og kabelfergen begynner faktisk å røre på seg. - Da e' myke so' har forandra seg sia eg begynte som billettør på Knarvik-Steinestø i 1976. Då sto me berre med sneipen i kjeften og tok betaling frå tankbilsjåføra so' kom fullasta med bensin.

Og det er bare ett år og noen måneder siden Hasøy hadde med seg både fast motormann og matros på fergen «Radøy». Den gikk samme strekningen mellom Masfjordnes og Duesund, men tok bare ti biler. Nå styrer han en kabelferge som tar 21 biler omtrent alene. Det er der de sparte kronene og vitsen med hele kabelfergen ligger.

— Og som meg da. Da e' meg so' e' underbemanninga om bord.

For når fergebillettør, matros, salongbestyrer og IT-konsulent, Beate Fagervik, går hjem etter endt arbeidsdag, overtar Hasøy alle oppgaver om bord alene. – Då e' eg kaptein, billettør, maskinist, servera kaffi og vaska dossen. Hasøy har nemlig 12 timers vakter med to uker på og to uker fri.

— Me skipparane har same 12 timers vaktena so' dei har i Nordsjøen. Men dar ute har dei fira veke fri myllo kvar vaktperiode. Eg skjøna ikkje korleis dei då får nok tima, undrer Hasøy. Fergen rugger litt på seg når vi drar ut fra Masfjordnes. Øystein Hasøy ser ned på et lite avisutklipp. Det er flo- og fjære-tabellen på siste siden av Bergens Tidende.

— Me kan'kje stå for lengje inntil kai når da fjera. Då vert me berre stående på grunn. Me e' avhengig av at timetabellen i aviso di e' heilt rett.

– Men Herregud. Å stole på noe sånt. Hvis den har en brøkdel så mye feil som værmeldingen på samme side, burde fergen rent statistisk stå fast i fjæresteinene flere ganger i uken. Selv har jeg foreslått for sjefredaktøren at vi burde erstatte værspaltene med «Været i går». Da ville det i hvert fall bli åpenbart for enda flere hvor upålitelig denne mannen som tegner værsymbolene inne i avisen egentlig er. Jeg har ikke tall på hvor mange fisketurer den gubben har ødelagt for meg.

På Duesundøy står en syklist først i den lille køen på to og venter. Tyskeren, Bernhard Hanel, har syklet i Norge en gang før. For tre år siden måtte han gi opp da han tok fly til Tromsø, men møtte snø og slaps i Brønnøysund i slutten av mai.

— Nå er jeg her for å gjennomføre strekningen jeg hoppet over den gang, sier Bernhard.

Han snakker nok sant. Han er så avmagret, innhul og senete at til og med Gro Harlem Brundtland et svakt øyeblikk kunne anbefalt han en sukkerbit.

— Eg har sett dei endå verre. Noken tå dei bruka heller ikkje penga. Me hadde nett om bord ein finne so' kom syklande frå Nordkapp. Han livnærte seg stort sett på å panta flaske so' han fant.

Skipper-Øystein og Billettør-Beate får sett alle disse tomflaskesamlerne som har sittet så lenge på et sykkelsete at de har mistet følelsen med helt sentrale deler av kroppen. For å unngå alle tunnelene mellom Sognefjorden og Bergen må de velge denne ruten og «Fjon-M».

Øivind lurer på hvem som er kommet på et slikt navn på en ferge.

— Når du i utgangspunktet har alle navn i verden å velge mellom, er det egentlig godt gjort å komme på «Fjon-M», mener Øivind.

Beate har latt bilene kjøre om bord omtrent som de vil. Oppe i bøtteknotten har Øystein bare snudd stolen 180 grader, vender ryggen til Duesund og setter kursen for Masfjordnes. Kabelen sørger for at han treffer fergekaien der borte uansett om han skulle være mer i bakrus enn hele HSD.

<b>MÅ VISE HVEM SOM BESTEMMER:</b> «Om du e' sjef på strikkaloftet eller general, skal du inn på ferjo, lyt du ventet på signal». Så mye lærdom har jeg i hvert fall fått med meg fra Peder Fergebillettør. Men det er ikke lett å få alle til å lystre på millimeteren når Beate bare smiler og lar folk få kjøre om bord som om ingenting var hendt. (FOTO: ØIVIND CHRISTENSEN)
FOTO: ØYVIND CHRISTENSEN