Bergen, mandag klokken 11.00:

En vever dame står på et hjørne og røyker i en av Bergens bydeler. Hun får øye på en Ford Transit og vinker når hun ser Johnny Teigland bak rattet. «Reidun» er første dame om bord på Subutex-turen til Hamburg.

Bekymret for Subutex-turene

I TO MÅNEDER har Bergens Tidende vært på tråden hos Johnny Teigland, kjent for å importere vaskebjørner og nesebjørner til Bergen. Vi har ønsket oss med på en av Subutex-turene til Europa. De har også vært omtalt og omstridt. Nå ruller vi ut av Bergen.

– Jeg tør påstå at jeg har minst like mye ekspertise og erfaring om rus og behandling som mange i Stiftelsen Bergensklinikkene, sier Johnny Teigland på fergen over til Stord.

I nærmere syv år har han arrangert turer til Europa. Det hele startet da han fikk en kjæreste som hadde rusproblemer.

– Jeg kjørte til Danmark første gang med henne og to venninner i 2001. Jeg så hvor mye bedre den tidligere kjæresten min fikk det da vi hentet tablettene. Så ballet det på seg. Nå har jeg rundt 160 personer under mine vinger.

Ifølge Teigland koster det 6000-9000 kroner for en tur, inkludert reise, tabletter, legekonsultasjon og noe mat. I tillegg følges deltagerne opp mellom turene. Mange vil heller betale dette enn å ta imot Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR).

– Jeg har hjulpet mange til å søke seg til LAR, det anbefaler vi også. Men terskelen for å starte der er ofte så høy at mange ikke klarer det. Dette er den eneste sykdommen her i landet hvor du må kvalifisere deg til behandling. Hva er poenget med en ren urinprøve før du har startet behandlingen?

Han spiser kjøtt i brun saus på fergen mens han lader opp til en tur på 300 mil tur-retur Bergen-Hamburg. Det er ikke den mest ekstreme distansen han legger bak seg. Til Paris er det 400-450 mil tur-retur. Til Brussel nesten like langt.

– For meg er dette blitt en livsstil, nesten en besettelse. Myndighetene har gjort mange krumspring for å stoppe dette prosjektet. Men jeg har vært sta og vet at jeg har reddet mange menneskeliv i løpet av disse årene, sier Teigland.

VED ET VEIKRYSS et sted i Sunnhordland sitter Michael (22) og hans mamma i bilen og ser etter oss. 22-åringen kommer entusiastisk mot oss når han får øye på Transiten fra midten av 90-tallet. Han gir mamma en klem til avskjed.

Jakten på rus og illegal Subutex har resultert i dommer som har gitt samfunnsstraff. På et tidspunkt røyk jobben. Teigland hadde liten tro på Michael. Men han har motbevist og flyttet bort fra det gamle miljøet. Og Teigland har fått en hengiven fan.

Foreldrene deler ut dagens to tabletter på åtte milligram Subutex og hjelper med penger til turen. Michael søkt om LAR før og fått avslag.

– Nå er jeg innstilt på dette opplegget. Jeg er ikke ute etter å ruse meg lenger, men ute etter å være frisk, sier Michael optimistisk mens han tenner en Rød Mix. Det skal bli mange flere underveis.

«Reidun» får en klem, hun er reservemor for ham på turen.

– Du skal ikke sitte her sånn som meg når du er 44 år, sier hun bestemt.

VED KNAPPHUS i Vindafjord fyller fire røslige menn opp det som er igjen av rom i minibussen. Ni personer sitter som sild i tønne. De siste kom 50 minutter for sent. Planen er å rekke båten fra Larvik til Hirtshals klokken 19.00 samme kveld.

– Det er minst tre timer til Seljord. Dette går til helvete. Se for dere en natt gjennom Sverige, sier Teigland.

Mange sovner fredelig med en gang minibussen begynner å rulle mot Haukelifjell. Det ser ikke ut som om de har tenkt å finne på noe tull.

– Jeg har regnet på det. Vi reiser med 17 års fengsel i bilen her, sier Teigland nøkternt.

Haukelifjell, klokken 17.00 :

En av «Reidun»s sønner ringer på mobilen og vil snakke med mamma på veien østover. Han vet ikke at hun er på vei for å hente Subutex.

Helst vil ikke den 44 år gamle kvinnen bli sett eller gjenkjent av noen på disse turene. Hun er ikke i noen registre over rusmisbrukere. Ikke dømt for noe. Hun er en vanlig mamma i en vanlig bydel i Bergen. Og slik vil hun at det skal fortsette.

Bare den nærmeste familien vet at hun har en ruskarriere som startet i 15-årsalderen. De hjelper med penger til turen. Utad er hun mammaen som har alt på stell. Hun er alltid på foreldremøter, smører sunne matpakker og har tatt høyskoleutdannelse i voksen alder.

– De skal ikke ha noe å ta meg på. Det er nesten blitt en mani. Alt må være perfekt, i tilfelle de finner ut noe. For da vet jeg at alt, absolutt alt, i mitt liv vil bli gransket og endevendt.

ETTER EN MATPAUSE ved Seljord med hamburgere, wienerschnitzel og pommes frites, er vi på veien igjen. Om kvelden kjører vi inn på Mossefergen. Fem honnørkor stikkes ut av bilen idet vi ankommer billettluken. Noen fordeler skal man ha. De fleste sover tungt og bråvåkner når vi tar tissepauser.

Vi andre snakker om hvilke kunder som reiser med Teigland. «Reidun» er langt fra den eneste som helst skulle ha reist inkognito.

– De fleste som reiser på disse bussturene er fra gode, suksessrike familier. Vi har direktører og advokater som betaler for at vi tar med barna deres til utlandet. Og så har vi advokater, ingeniører og toppsjefer som er med og ikke vil at noen skal vite om problemene, sier Teigland.

Noen av dem som tidligere har vært på bussturene, reiser på egen hånd for å hente Subutex hos faste leger i Europa. Men Teigland ordner legeavtalene for dem.

«THE GRAVEYARD SHIFT» overlates til Boge (40) fra Haugesund. Han må sitte bak rattet mot Helsingborg. Da får Teigland sove litt.

Boge har en lang ruskarriere og var den første som ble tatt med heroin i Haugesund. I 2001 tok han og foreldrene kontakt med Teigland etter å ha sett ham på TV 2. Etter noen år innom LAR, er han tilbake på turene til Teigland.

– Det eneste positive med LAR er at du slipper å betale reisen, sier han.

Vel inne i Danmark blir det lyst, og et vakkert landskap strekker seg ut dit bølgene slår inn på Fyn. Det blåser hardt over broene som fører oss nærmere Tyskland. Teigland er bak rattet igjen og fyller på med Red Bull for å holde seg våken.

Mot Hamburg, tirsdag klokken 08.00:

«Reidun» og Michael legger en Subutex under tungen, slik det skal gjøres. De er slitne. Det har ikke vært en natt på første klasse.

– Det er et slit. Men det er bare å holde ut. Snart skal jeg være ute av dette, sier «Reidun».

Hun har reist på disse turene i to år. Før fikk hun Subutex av venner som fikk sine tabletter i LAR. Målet for henne og flere andre på turen er å kunne kutte ut Subutex og bli helt rusfri.

– Subutex er ingen mirakelkur. Det er bare en hjelp på veien, sier hun.

TEIGLAND slår over til tysk når han ringer legen i Hamburg. Vi er for sent ute. På motorveien peker Teigland på en bro over motorveien og forteller:

– Her kastet jeg en kar ut av bilen fordi han stjal fra vesken til en som satt ved siden av. Jeg satte ham av ved veiskulderen her. Han hadde fått sin siste sjanse. På hjemturen tilbake til Bergen brukte han fem dager.

MENS TRAFIKKEN står stille i Hamburg, sitter Paul Ove Ellingsen (39) og ser ut av vinduet. Han startet ruskarrieren i voksen alder, etter et par tøffe hendelser i livet. I tre år røykte han heroin mens han var i full jobb som ingeniør. Han hadde et budsjett på 55 millioner kroner. Samtidig sto han sto opp klokken 06.00 for å røyke sin heroin. Så sprakk det.

Han får metadon hos LAR, men trapper ned og skal over til Subutex i regi av Teigland.

– I dette systemet blir jeg tråkket på og herset med. Mange har sikkert godt av å være i LAR fordi de ikke kan passe på seg selv. Folk er forskjellige. Jeg vil påstå at ingen med god utdannelse går på LAR, sier Paul Ove.

FOLK ER LEI OG SLITNE . Teigland er lei maset. Vi er tre timer for sent ute. Noen er nervøse for hvordan det skal gå hos legen. Nå venter en urinprøve.

Teigland har kjørt bomtur til Hamburg én gang. Da hadde tilsynslegen stoppet Subutex-legen samme dag som Teigland kjørte inn til den tyske byen.

– Da var det en slukkøret gjeng som dro tilbake til Bergen, sier Teigland tørt og tilføyer:

– Hva som helst kan skje på turene, bare vi ikke går tom for medisiner.

Vi parkerer et stykke fra legekontoret. Han går inn til legen mens vi venter ved bilen.

– Den som forsvinner nå kan bare glemme å bli med tilbake, er avskjedsbeskjeden.

Det er kaos på legekontoret. Men gjengen fra Norge slipper inn før lunsj. To og to går inn sammen med Teigland, mens de andre venter på gaten utenfor.

– HE ALMOST KILLED ME , sier Teigland.

Per Arne Jakobsen (46) fra Haugesund er siste mann inn i de lekre legelokalene. Teigland småprater med legen mens denne tar blodtrykket og lytter på Per Arne.

Det er ingen spøk at Teigland nesten ble drept. Han forteller at han fikk 36 små og stor benbrudd i kroppen under en Subutex-tur den 12. november 2005. En kvinne ble drept. Per Arne satt bak rattet ved Mogane i Vinje klokken fem om natten, da det gikk galt. I et uoppmerksomt øyeblikk kjørte han av veien. For dette fikk han syv måneders fengsel for uaktsomt drap.

Per Arne begynte med heroin i 1982. I 1999 dro han til England for å hente metadon.

– Den gangen sa legen i England til meg: Du er ikke alene. Her kommer det flykapteiner og andre til meg som gjør det på samme måten.

Så fikk han en dom for salg av syv kilo hasj og over 400 gram heroin. I juni 2005 kom han ut og begynte å reise på turene med Teigland. Ikke noe var tilrettelagt på utsiden da han slapp ut.

I 2006 begynte han på metadon i LAR. Nå vil han ikke mer.

– Systemet er slik i dag: Du reiser for å få metadonen, så drar du hjem og setter deg og venter til neste dag. Dagene blir utrolig lange på den måten. Det er for mange vaktbikkjer og for lite som skjer i LAR-systemet, sier han.

– HER I TYSKLAND blir folk satt på Subutex før de blir satt på avrusning. Det er merkelig at nordmenn må dra helt til Tyskland for å hente Subutex, forteller telefonstorm fra nordmenn.

Når reseptene er klare, tas den låste stålkofferten frem. Teigland har rutine på dette, han regner med at han har vært på rundt 150 Subutex-reiser. I kofferten ligger pengene nedlåst, hele veien til Tyskland. Nå tar Teigland med seg pengene til et apotek, leverer reseptene. Så låses 280 Subutex-tabletter inn. Deretter bærer det rett ut av Hamburg.

Det blir ikke noe sightseeing. – Vi har opplevd at folk er blitt låst inne på Reperbahn, fordi de ikke kunne betale for seg. To menn møtte noen hyggelige damer på Pizza Hut og misforsto opplegget. Til slutt måtte vi tilkalle politiet, humrer Teigland.

ETTER EN MATBIT langs veien, er vi ute av Tyskland tirsdag ettermiddag. I bilen leter folk stadig etter noe de har mistet inne i minibussen eller på siste bensinstasjon. «Reidun» glemmer mobilen sin på en veikro, vi snur, og Michael springer inn og finner den. Vi moser gjennom Danmark mens regnet pisker på bilrutene. Teigland drikker flere Red Bull og Boge hjelper til med kjøringen.

Utenfor Stabbæk roper Teigland.

– Ser du den avkjøringen der? Opp der så kommer du til zooen, der kjøpte vi to vaskebjørner og to nesebjørner. Vi kjøpte dem på en slik tur som dette. Dyrene var så søte. Så vi tok dem med oss i bilen hjem til Norge, sier han og ler.

Hirtshals er dødt. De stenger puben foran nesen på oss. Vi må vente et par timer på båten som skal ta oss til Langesund, og finner til slutt en kro med en full finne.

ETTER FIRE TIMERS SØVN på båten, kjører vi ut på rød sone. Teigland forteller tollbetjenten hva vi har i bagasjen, men Tollvesenet er ikke interessert og ber oss kjøre videre.

I nærheten av første bensinstasjonen vil «Petter» ha medisinene sine. Og han vil kjøpe Otrivin.

– Ikke terror med en gang! Hvor gammel er du?

«Petter» er en mann i 30-årene, fra Haugesund. Han er godt trent, har holdt misbruket sitt skjult for de fleste, og holder avstand til de andre i minibussen. Nå mistenkes han for å ha sniffet Subutex på turen.

Teigland gir klar beskjed, men maset fortsetter. Utenfor en bensinstasjon smeller det. De to karene skriker til hverandre. «Reidun» har ikke tatt morgentabletten og føler seg litt dårlig. Ved Geiteryggen deles det ut noe Subutex.

Haukelifjell onsdag klokken 15.00:

– Vår kommende dronning sa: «Jeg har levd utsvevende og festet utover grenser». Det har jeg også. Og det må jeg leve med resten av livet. Hun blir tatt imot med åpne armer. Hvis jeg hadde fortalt om min hemmelighet, så hadde jeg blitt satt i bås. Jeg er ikke bare en av rusmisbrukerne. Jeg er så mye annet og har så mange ressurser.

Så kommer tårene.

– Jeg lærer mine sønner om åpenhet og ærlighet. Det er så tungt å tenke på at jeg ikke kan være helt ærlig med dem. Men jeg vet at den dagen kommer snart, at jeg må fortelle dette til dem.

POLITIET STÅR KLAR på Haukeli. De mener at Teiglands førerkort ikke gir ham lov til å kjøre minibussen. Og at det er for mange seter i bussen. De vil at han skal sette fra seg minibussen. Men Teigland ordner opp. Etter en prat med Biltilsynet, er vi på veien igjen.

Resten av hjemturen går uten at mye blir sagt. Folk er slitne etter tre dager på veien. Noen er lei av hverandre. En etter en stiger de av. Tablettene blir utdelt. Kanskje møtes de igjen om en måned.

Bergen, onsdag klokken 20.00:

«Reidun» går av og vinker til oss når vi kjører videre.

– En dag vil jeg bli fri. Helt fri. Slik jeg var før, sier hun.

IDET JEG KIKKER ut bakvinduet ser jeg guttene. De er kommet for å møte henne. Det siste jeg ser, er at de går ned veien og inn i mørket. Tett inntil mammaen sin.

- Vi blir noen jævler til å sove, forteller mennene som er med på turen til Hamburg.
Deisz Ørjan
- Myndighetene har gjort mange krumspring for å stoppe dette prosjektet, sier Johnny Teigland.
Deisz Ørjan
"Reidun" fra Bergen drar i hemmelighet på Subutex-turene.
Deisz Ørjan
Med 280 Subutex-tabletter låst inne i en stålkoffert, kan Johnnt Teigland forlate Hamburg.
Deisz, Ørjan
Per Arne Jakobsen er fremme i Hamburg hos legen, som tar blodtrykket og skriver ut Subutex.
Deisz Ørjan
Per Arne Jakobsen (46) tar seg en pust i bakken. Og et magadrag. Det er tøft å kjøre så langt.
Deisz Ørjan
Her er noen av Subutex-tablettene, som ligger nedlåst. De deles ut etter når grensen er passert.
Deisz Ørjan