<strong>SE MIN KJOLE:</strong> - Den er knall­oransje som en Vegvesen-­uniform, sier lydtekniker Silje Grimstad og ler. Selv går hun nesten alltid i bukse på grunn av jobben og fordi det er en vanesak.

Kommende uke skal Silje Grimstad gå i kjole. For fjerde år på rad arrangerer hun sin årlige «kjoleuke». Det er ikke tilfeldig at hun tar frem kjolene midt i den kaldeste og mørkeste perioden av året.- En fin kjole motvirker vinter­depresjon og minner oss på at det snart er vår. Jeg blir i alle fall i godt humør av å gå i kjole, og det trenger vi nå som det er kaldt, vått og mørkt ute. Om vinteren har mange en tendens til å kle seg i mørke og komfortable klær, men det trenger ikke være sånn, sier initiativtakeren, som stiller i en knall oransje kjole for anledningen.

- Jeg lyste opp hele vognen da jeg satte meg på Bybanen inn til byen. Alle andre hadde på seg svarte bukser og jakker, sier Grimstad fornøyd.

300 har kastet seg på

Det som startet som en intern utfordring til venninnene, er nå blitt en årlig tradisjon og har spredt seg som en liten motebølge i Bergen. Foreløpig har over 300 personer meldt seg på «Kjoleveka 2014» på Facebook, og 2000 personer er invitert til arrangementet.

- Responsen har vært enorm, og det har spredt seg fort, sier den entusiastiske initiativtakeren.

«Eg bryr meg ikkje om du skal springe maraton eller grave grøft i hagen, ta det som ei ut­fordring!» har Grimstad skrevet på Facebook-arrangementet.

- Ingen kjoleby

Det vi i dag kjenner som den klassiske kjolen, ble oppfunnet på 1850-tallet, ifølge historiker Jo Gjerstad. Bergen var ingen kjoleby for 150 år siden.

- Byen var for liten, og de fleste bergenserne hadde ikke råd til å kjøpe kjoler. Vi må huske på at byen hadde en veldig liten overklasse, sier Gjerstad.

Bergen og omegn hadde mange konfeksjonsforretninger, ­men penkjolene var stort sett importvare fra byer som Hamburg og København, ifølge historikeren.

På 1930-tallet begynte imidlertid noen kvinner å gå med bukse. Det skjedde ikke uten rabalder.

- Buksedamen ble et begrep i Norge i årene før krigen. Det var en revolusjon og vakte selvfølgelig ramaskrik, sier Gjerstad.

Vær ingen hindring

- Det er alltid noen som sier det er altfor kaldt å gå med kjole, eller at det ikke lar seg gjøre med jobben de har, sier Grimstad.

Men hun mener verken jobb eller vær skal sette en stopper for å ta på seg hverdagskjolen.

- Det er bare å ta på seg støvler og ta med seg en paraply. Jeg bruker strømpebukse med fleecestoff på innsiden, og ulltrøyer. Det er minst like varmt som bukse, og mye mer komfortabelt. Jeg slår et slag for å bruke hverdagskjolene man har hengende i skapet. Poenget er ikke å kjøpe en ny og dyr ballkjole, sier Grimstad.

Alltid bukse på jobb

Selv jobber hun som lyd­tekniker, et praktisk yrke der hun oftest velger bukse fremfor kjoler og skjørt, akkurat som de fleste kollegene hennes.

- Som lydtekniker klatrer jeg i stiger, bærer tunge ting, kryper på gulvet for å rigge ledninger og utstyr. Da blir det ofte bukse, medgir hun.

Men neste uke legger lyd­teknikeren ut på turné med komiker Christine Hope. Både Hope og kolleger av Grimstad har lovet å stille i kjole, fra mandag 17. til søndag 23. februar.

Publikummerne som ikke stiller i kjole, kommer ikke inn på forestillingen, spøker ­Grimstad.

- Handler ikke om feminisme

En overveldende majoritet av de som har meldt seg på kjoleuken, er ikke overraskende kvinner. Men én mann på deltakerlisten fikk Grimstad til å sperre opp øynene.

- Plutselig så jeg at min far hadde meldt seg på. Han er litt nybegynner på Facebook og var vel ikke helt klar over hva han hadde trykket på, sier hun og ler.

- Har noen sagt til deg at dette er bakstreversk eller bygger opp under gamle kjønnsroller?

- Nei, heldigvis ikke. Kjole er jo bare et plagg! Man kan helt fint være feminist og gå i kjole, som min farmor. Jeg tror hun eide én bukse, og den brukte hun bare når hun skulle reise med buss. Men hun var feminist, altså, sier Grimstad.