Datteren står med hendene opp i luften, som om hun dytter bort noe som ikke er der. Hun snakker usammenhengende, sier grisete ting. Hun slenger spastisk ut en arm, den treffer meg i skulderen. Hun er stor og sterk. Jeg flytter meg litt.

Plutselig er hun seg selv igjen, ser på meg, smiler veldig og spør:

— Hva var det du sa?

— Jeg lurer på hvorfor du vil at jeg skal skrive om deg i avisen?

— Fordi jeg vil ut herfra. Jeg vil ikke bo her, sier jenten, som i dag er 20 år.

- Som i fengsel

Faren er oppgitt og fortvilet over det han mener er fire års feilbehandling av datteren, som lider av sykdommen schizofreni og har tendenser til Tourettes syndrom.

— Hun har bodd sammen med farlige pasienter, drapsmenn og voldtektsmenn, som er dømt til forvaring på Sandviken i stedet for å sitte i fengsel. Der er metalldetektorer, rommene er helt sterile og vi har bare fått besøke henne på et lite besøksrom. Dette er ikke noe liv for en tenåring, sier faren.

Allerede sommeren 2000 innrømmet Bergen psykiatriske universitetssykehus (tidligere Sandviken sykehus) i brevs form at jenten ikke hadde behov for å være på sikkerhetsavdelingen.

I brevet, som er signert av jentens lege, psykolog og avdelingens overpleier, står det blant annet: «Det er en sterk opplevelse hos pasienten, hennes pårørende, medpasienter og avdelingspersonale at pasienten i høy grad er feilplassert, noe som har klare negative konsekvenser for pasientens livskvalitet. Hun er i et miljø med et regime tilpasset en helt annen problematikk og betydelig større restriksjoner enn det hun har behov for.»

Sikkerhetsavdelingen er et behandlingssted for pasienter som er fysisk voldsomme og farlige for seg selv eller andre. Flere av dem som får behandling på avdelingen, er kriminelle som soner volds- eller drapsdommer i psykiatrien fordi de er for syke til å være i fengsel.

Først for fire uker siden ble jenten flyttet til avdelingen Dr. Martens på sykehuset, på en lukket post der hun fremdeles er på tvang.

Ble kraftig mobbet

— Den eneste grunnen til at de har flyttet henne, er at jeg har lagt et voldsomt press på dem. Men Martens er ikke stort bedre som behandlingsalternativ. Hun kommer ikke til å bli frisk der heller. Nå bor hun sammen med godt voksne pasienter som har vært syke og innlagt i årevis, sier Strømmen.

Datteren var bare 14 år da hun fikk så alvorlige psykiske problemer at hun trengte psykiatrisk hjelp. Nesten et år tidligere hadde hun byttet skole på grunn av flytting, og hun ble kraftig mobbet på den nye skolen. Hun isolerte seg og begynte å høre stemmer.

Først ble hun behandlet i nesten to år ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling på Haukeland universitetssykehus. Da hun var 16, ble hun flyttet til sikkerhetsavdeling ved Sandviken.

Aller helst ville jenten ha bodd hos sin far, som hun er veldig knyttet til. Hun er av og til på helgebesøk hos ham, og de går ofte tur sammen. Han besøker henne flere ganger i uken, men hun er for syk til å bo hos ham permanent.

- Ikke farlig

— Hvis jeg skulle hatt henne hjemme, måtte jeg ha sluttet i jobben, for hun er krevende. Hun trenger kontinuerlig oppfølging. Men hun trenger ikke være på denne type avdeling, for hun er ikke farlig verken for seg selv eller andre, sier Strømmen.

BT har sett medisinske rapporter på 20-åringen, og det står ingenting om at hun er farlig.

Faren mener det rette hadde vært å plassere datteren i en leilighet i et bofellesskap med andre ungdommer med liknende plager, der pasientene får oppfølging hele døgnet.

— Jeg får bare beskjed om at det ikke finnes noe slikt tilbud, men da må de opprette det. De må lage et opplegg som fungerer også for ungdommer som er psykisk syke, ikke ødelegge dem på denne måten, sier Strømmen.

- Livredd for fremtiden

Han har kontaktet alle tenkelige instanser i tillegg til sykehuset for å få et verdig tilbud til datteren: Kontrollkommisjonen, fylkeslegen, fylkeshelsesjefen, helsetilsynet, pasientombudet, helseministeren, statsministeren og nå altså BT.

— Jeg føler at ingen tar ansvar. Uansett hvem jeg snakker med, så sender de meg bare videre, sier Strømmen.

Hver gang han besøker datteren, tigger hun om at han må få henne ut.

— Hun er fullstendig preget av å ha levd på institusjon hele ungdomstiden. Hun har ingen venner lenger, bare nærmeste familie besøker henne. Hun har problemer med vanlige sosiale situasjoner, og jeg er livredd for at hun allerede er inne i systemet for alltid, sier Strømmen.

Han understreker at det er mange enkeltstående pleiere som har gjort det de kan for datteren, men mener at de som er ansvarlige, har gjort lite og ingenting for å forsøke å få henne frisk.

— Legen har blant annet holdt henne på den samme medisinen siden hun kom dit. Jeg har spurt om hun kan prøve ut andre ting, for medisinen virker ikke. Etter flere år innrømmet legen for meg i fjor at den ikke virker, men de har likevel ikke prøvd noe annet. Hun spurte faktisk meg på et tidspunkt om jeg hadde forslag til en ny medisin. Jeg blir helt fortvilet over hele opplegget, og når jeg går til mediene med denne saken, er det fordi jeg ikke når frem andre steder, sier Strømmen.

Krøllene danser når den unge jenten på parkeringsplassen utenfor Sandviken slenger seg rundt halsen på faren. Først ler hun, sier hun er glad i ham. Så sukker hun oppgitt.

— Jeg har ikke lyst til å være syk lenger, pappa.

EVIG KAMP: Dag Strømmen har fått datteren med seg ut. BT prater med henne på parkeringsplassen utenfor avdelingen. - Jeg vil at du skal skrive om meg, slik at alle kan se hvor dumt sykehuset har behandlet meg og min far, sier jenten.<br/>Foto: VEGAR VALDE