— Vi oversetter fortsatt engelske ord til islandsk og vi har lykkes med å bevare islandsk fra dansk innflytelse. Det har dere ikke maktet på samme måte med det norske språk, sier Islands tidligere president, Vigdís Finnbogadóttir, til Bergens Tidende.

Fattigere språk Hun stiller med solid kulturell ballast når hun som UNESCOS goodwillambassadør kjemper for all verdens truede språk. I dag er hun i Bergen og holder en gjesteforelesning.

— Er de nordiske språkene truet?

— Jeg tror ikke noe på at de nordiske språk er i ferd med å dø ut. Men vi legger merke til at språket blir fattigere. Alle klager over det. Ord går ut av bruk, ungdommen forstår dem ikke. Det kan ha med bruken av data å gjøre, SMS-språket er så visst fattigere. De aller fleste som tenker på språk, ser dette.

— Engelsk glir inn over alt og tar over?

— Språket skal endres og holdes levende med det siste innenfor tenkningen. Jeg er ikke så redd for det engelske. Faren ligger i uttrykkene som forsvinner. Det gjør språket fattigere.

Språk er usynlig

Vigdís Finnbogadóttir setter sin lit til forfatterne.

— De kan språket, og bruker det. Så vi må få alle til å lese mer. Foreldrene må lese mer for barna. Alle vi som er blitt lest for vet hvor vidunderlig det er å skape sine egne bilder av det vi hører.

— Hvordan kjemper vi?

— Man skal vekke bevisstheten, men det er ikke lett, for språk er den usynlige arven. Man har snakket om bevaring av naturen i over 50 år. Men de færreste tenker på å bevare språkene, selv om de tar vare på den usynlige kulturen. Forsvinner språkene, så forsvinner også menneskenes viten, om naturen, om det som skjedde, om det vi har funnet opp. Språket er menneskehetens minnebank.

Og henvendt til journalisten, sier hun:

— Ville ikke du som lever av å skrive ønske at dine oldebarn skal kunne finne frem til det oldefar skrev, og faktisk kunne forstå det, ikke oppleve at halvparten er uforståelig og dermed måtte oversette det oldefar har skrevet?

Språk må skrives ned

Vigdís Finnbogadóttirs viktigste kamp er de språkene som virkelig er truet. Selv om hun ikke tror på dem som hevder at 95 prosent av verdens ca. 5000 språk vil dø ut om 100 år.

— Halvparten kanskje, men vi må kjempe imot.

Vigdís peker på at muntlige språk må skrives ned. Det koster penger. Hun vil gjerne at universiteter og forskningsmiljøer i rike nordiske land kan samarbeide om dette. Og de nordiske landene bør kunne betale regningen.

— Vi er velhavende. Vi i Norden er forbilder, vi blir lyttet til. Det vi sier, høres godt. Min oppgave er å reise rundt i verden og snakke om dette, vekke en bevissthet om betydningen av språket.