Kazy har bursdag. Den vevre 13-åringen sitter på en seng i besteforeldrenes hus i Nord-Irak. Ved skrivebordet står skolesekken, langs veggen noen skap. Ellers er værelset tomt. Kazy har fått det ene av de to soverommene for seg selv. Åtte andre familiemedlemmer deler det som er igjen av gulvplass.

— Jeg vil tilbake til Norge, sier Kazy.

SOMMEREN VAR SLUTT. Ferien i hjembyen Suleimaniya i Nord-Irak hadde vært en suksess. I Bergen ventet familiens rekkehus, klassekamerater og lærere. Kazy skulle begynne på Hop ungdomsskole i høst. De to brødrene hennes gikk på Kringlebotn skole.

Familien hadde egentlig tenkt å fly hjem fra Irak. Visumproblemer gjorde at de satte kursen mot Damaskus i Syria.

Dagen var onsdag 3. august. Salam Rebuar Amin og Zwaya Noory Rashied hadde leid en minibuss og en erfaren, syrisk sjåfør. Den lange turen hadde gått uten store problemer. Men sjåføren begynte å bli trøtt, og ringte sønnen sin underveis for å få ham til å overta kjøringen. Det gjorde han.

Tolv år gamle Kazy var også trøtt. Hun lå på gulvet i minibussen. Det reddet trolig livet hennes. Ti mil nord for Damaskus braste bilen inn i en lastebil som hadde bremset opp. Kazys foreldre omkom på stedet. Det samme gjorde lillebrødrene Køzien (11) og Hazier (8).

Ifølge politiets rapport sovnet den unge og uerfarne sjåførsønnen mens han kjørte i over 100 km/t. Han var den eneste om hadde airbag, og overlevde.

- VI HADDE DET SÅ FINT her den sommeren. Jeg hadde ikke sett min bror på syv år. Familien hans var glad for å være her. Hver kveld tok vi med barna på biltur og viste dem byen. Og hver torsdag og fredag dro vi på piknik.

Barham Amin Salam er en stor, kraftig mann, men tårene renner som hos et lite barn. Tapet av broren Salam er nesten mer enn han kan bære. Fire måneder har gått siden ulykken, men familien sørger som om den skjedde i går. Alle i nabolaget vet om tragedien som har rammet så nådeløst.

— Vi griner hele tiden. Vi har ikke orket å fremkalle bildene vi tok i sommer. Det går ikke an å forklare hvor vondt det er, sier Barham.

Kazy selv sier lite. Hun har hatt store magesmerter etter ulykken, og har vært innlagt på sykehus flere ganger. De psykiske skadene har hun ikke fått behandling for.

DET VAR BARHAM som tok imot dødsbudskapet, fire dager etter ulykken.

— De ringte fra drosjesentralen og fortalte at det hadde skjedd en kollisjon, og at noen var døde. Senere ringte de tilbake og sa at alle unntatt Kazy var døde.

I flere dager ble hun liggende på sykehus i Damaskus, helt alene i et fremmed land der hun ikke kunne språket.

Familien i Suleimaniya er ikke spesielt velstående, men måtte selv sørge for å frakte Kazy og de døde hjem til Irak. De leide flere biler og kjørte til Damaskus.

— På vei tilbake måtte vi betale 90 dollar for hver av de fire omkomne, for å få krysse grensen, forteller Barham.

Mange venner og slektninger sto klare til å ta imot de døde da de kom tilbake til hjembyen. Samme natt ble de gravlagt på en gravplass noen kilometer unna.

To store graver, og to små. «Gud har skapt oss, og han skal ta oss tilbake», står det på støttene. Salam, Zwaya, Køzien og Hazier. Drept i bilulykke i Syria.

— De snakket alltid positivt om Norge, og fortalte at alle mennesker har rettigheter der. De trivdes godt, og hadde ingen planer om å flytte tilbake til Kurdistan, forteller Barham.

I FANA har den eneste gjenlevende av familien Rebuar Amin fått sin egen støttegruppe.

  • Jeg har tenkt mye på Kazy i høst. Hun er en varm og skjønn jente, sier lærer Randi Bakke.

Det nærmer seg jul. Inne på Kringlebotn skole er treet er pyntet, og ute løper elevene rundt i det tynne laget med slapsete snø. For nøyaktig et år siden var tre glade unger fra Irak med i leken. Den første fellessamlingen som skulle vært en feiring av det nye skoleåret, ble en minnestund med gråtende barn.

— Det var utrolig gripende. Elevene leste dikt og sang en spesiell sang som heter «Venner». Fremdeles er det mange som blir lei seg når de hører den.

Bakke var støttelærer for Kazy og en av dem som kjenner henne best. Noen uker etter ulykken tok hun initiativet til å danne støttegruppen.

— Omfanget av en slik tragedie er ufattelig. Jeg har på en måte klamret meg til Kazy, som jo faktisk er i live, sier Bakke.

Hun fikk med seg lærere og foreldre som hadde barn i klassene til de tre barna. I høst har de flere ganger diskutert Kazys situasjon. Bakke har også snakket med den tidligere eleven på telefon.

— Hun var glad for kontakten, men sa ikke så mye. Hun har alltid vært en stille og beskjeden jente. Da jeg spurte om hun ville ha noe fra huset deres, svarte hun at hun ikke ville ha noe som helst.

STØTTEGRUPPEN er mest opptatt av å holde kontakten med Kazy, men de ønsker også å være til hjelp om hun vil tilbake til Norge.

For å hjelpe henne med å holde språket ved like, har de sendt lettleste bøker på norsk til Nord-Irak. Etter jul skal de også sende filmen som ble tatt opp på minnestunden på skolen, pluss en minnebok om brødrene.

  • Vi har et sterkt ønske om å opprettholde kontakten med henne, selv om hun er langt borte. Det er viktig at hun vet at vi bryr oss, sier Bakke.

I to av klasserommene på Kringlebotn skole står fremdeles bilder av Kazys lillebrødre Hazier og Køzien. Smilende gutter som aldri kom tilbake etter sommerferien. En av kameratene til Hazier har laget et eget minnehefte, som ligger ved siden av bildet:

«Hazier var en fin gutt. Han var flink i fotball. Han gikk på fotballaget mitt. Han var på nesten alle treningene. Vet du hvilken tikken han likte best? Doktortikken. Han var kameraten min».

DAGEN FØR BURSDAGEN har Kazy så vondt i magen at det ikke er snakk om noen feiring. På sykehuset får hun noen piller som demper smertene. Det er blitt mange turer dit i det siste.

Sykehuskorridoren summer av stemmer. Langs veggen står og sitter en gruppe eldre menn og venter på å få besøke sine kjære. Trappehuset er fullt av folk som kommer og går.

Kazy deler værelse med syv andre. Med alle som er på besøk er det sikkert fire ganger så mange i det lille rommet. Telefoner ringer og folk prater høylytt. Kazy ligger i sengen med en slange koblet til armen og sier ingenting.

Tre av tantene står rundt sengen og ønsker velkommen med gråtkvalte stemmer. Den ene, Perwin Hana Amin, har våket over niesen dag og natt.

  • Hun sover lite og har det veldig vanskelig, sier Perwin.

Mange tårer og lite søvn har gitt henne røde øyne. Fra hver eneste seng stirrer pasienter og besøkende mot Kazys seng og det spesielle besøket hun har fått fra Norge.

Tantene på morssiden mener Kazy bør få komme tilbake til Norge.

— Dere må ta henne med dere. Hun har det ikke godt her, sier de fortvilet.

På bursdagen føler Kazy seg bedre. Hun har fått komme hjem fra sykehuset, og er oppe og går. Hun gir oss en omvisning i huset.

På taket er det duekleiver, og Kazy lyser opp et øyeblikk når hun lukker opp døren til buret og viser oss fuglene.

— De rømmer ikke, selv om de flyr bort. De kommer alltid tilbake, sier hun på bergensdialekt.

SOFAENE I STUEN er plassert langs veggene, og etterlater rommelig gulvplass i midten. Midt på teppet, som strekker seg fra vegg til vegg, står en ovn som holder både rommet og teen varm.

Utenfor huset tripper kyllinger, og småjenter i nystrøkne uniformer er på vei hjem fra skolen. Solen varmer godt, men klarer ikke heve temperaturen over ti-tolv grader.

Én av Kazys onkler, Rizgar Amin Salam, kom sporenstreks fra London for å støtte familien etter ulykken. Nå sitter han i den enorme sofaen med et bittert uttrykk og røyker.

— Hun var en helt fantastisk jente. Hun pleide å synge og le i telefonen når hun ringte meg i London. Hun var flink med språk og lærte meg norske ord, sier han.

Broren Barham rekker oss et fotoalbum, setter seg ved siden av Kazy, og stryker henne over håret. De fleste bildene er av Kazy før ulykken, og hun smiler på alle.

— Hun var alltid blid og glad, og en høflig og snill jente. Nå klarer hun knapt glede seg over noe. Hver gang hun sitter i en bil, sier hun om igjen og om igjen at vi må kjøre forsiktig, sier Barham og tørker tårene.

TILBAKE I FANA . Kazys bursdag. Ni 13-åringer sitter tett sammen rundt et stuebord. De drikker brus, spiser pepperkaker og fniser. I fjor gikk jentene i samme klasse på Kringlebotn skole. I år er de ungdomsskoleelever og har nettopp fått sin første karakterbok. Men det er én som mangler i gjengen.

Akkurat denne dagen blir hun tenåring. Det er derfor jentene sitter hjemme hos Maria Gjøringbø Håkonsen og drikker Pepsi. De skal ringe til Irak og gratulere Kazy med dagen.

Moren til Maria er med i støttegruppen og har flere telefonnumre hun prøver å ringe. De går ut på kjøkkenet.

— Hello. Is Kazy there? Hello.

Det er vanskelig å få kontakt. Få i Kazys familie forstår engelsk, men til slutt kommer de frem til den ferske tenåringen.

— Hei Kazy. Det er Maria. Hei.

Fnisingen i stuen stilner av.

— Jentene i klassen er hjemme hos meg for å gratulere deg med dagen.

Maria går inn til de andre og holder mobiltelefonene over bordet. Alle synger «Hurra for deg»

Etterpå skal alle hilse etter tur. Telefonen sendes rundt.

— Ka skal vi si til hon då, hvisker en.

Noen må le litt underveis, men til slutt har alle ni hilst på Kazy.

Maria får tilbake røret og prater litt mer før hun sier ha det.

Hun og Stine Kirkhorn Knutsen er de som kjenner Kazy best. Da elevene fra Kringlebotn skulle velge hvem de ville fortsette sammen med på ungdomsskolen, valgte de tre jentene hverandre.

— Det var rart å begynne uten Kazy. Jeg tror hun hadde likt seg på den nye skolen, sier Stine.

Jentene synes det er vanskelig å forstå hva slags situasjon venninnen har havnet i.

— Jeg fikk helt sjokk da jeg hørte hva som hadde skjedd. Det går liksom ikke an å forstå. Jeg tenkte på at det var farlig å reise ned til Irak, men trodde ikke at noe sånt kunne skje, sier Maria.

  • Vi ønsker at Kazy skal komme tilbake. Det er bedre muligheter for henne her.

OVERGANGEN TIL NY SKOLE i Suleimaniya har vært vanskelig for Kazy. Etter tre år med norsk og engelsk på Kringlebotn, må hun nå lære kurdisk og arabisk.

— Det er veldig vanskelig på skolen, det er så mye å gjøre. Jeg har ikke tid til annet enn lekser på fritiden. Jeg har noen venninner i nabolaget, men jeg er ikke så mye med dem, sier Kazy.

— Skolesystemet her er veldig forskjellig fra det europeiske. Det var et sjokk for henne å komme hit og skulle lære kurdisk og arabisk på lik linje med de andre elevene, sier Barham.

Ulykken har vært nær ved å knekke de etterlatte. Bestemoren takker hjertelig for at vi besøker familien, men orker ikke sitte i stuen mens sønnene forteller. De lurer på om ikke Kazy har krav på støtte fra Norge.

— Hun har jo bodd og gått på skole i Norge i tre år. Skal hun ikke få erstatning, behandling eller hjelp? Vi har ikke hørt noe fra norske myndigheter. Vi engasjerte en advokat i Syria, men han gjorde ingenting.

Ingen i familien ser for seg at de kan bli med Kazy til Norge. De fleste onklene og tantene har selv barn, og vil nødig splitte familien igjen.

— Kanskje kunne jeg tatt henne med meg til London, men jeg tror det blir vanskelig. Jeg forlot alt og dro hit etter ulykken, sier Rizgar.

Etter ulykken lovet norske myndigheter at Kazy skulle få komme tilbake til Norge dersom hun ønsket det.

— Jeg vil flytte tilbake, sier Kazy.

Jan M. Lillebø