Månen vokser seg stor over Vangsnes, på dekk er det mild kveldsvind, og innenfra høres stemmer fra mannskapet. De ler. Jeg sitter ute og ler mutters alene. Frivillig, altså. Jeg blar nemlig i en kattalog fra en utstilling jeg har vært på her i Balestrand. Jan Terje Rafdal hevder å være kurator for kunstneren Felix Fiigenschou. Fiigenschou er en katt.

Han levde fra 1628-1633, og var en betydelig representant fra «Den Felidae Tidsalder». Mennesket tok etter sigende ikke over verdensherredømmet før på 1800-tallet. Maleriene er tydelig gamle og sprukne, og vi kjenner igjen gamle malestiler — men det er katter i alle situasjoner. Renessansekatter og brudeferden i Hardanger-katter. Petter Dass-portrett med krage og værhår. En politisk korrekt, svært deprimert og undertrykket katt i samedrakt.

Jeg begynte å le i det samme jeg kom inn i utstillingslokalet. Egentlig har jeg ledd siden. Alt slår en på en gang: Det uventede, det humoristiske, det originale, det politiske. Dessuten kommer en forbløffet latter når en forstår at dette omfattende prosjektet må ha begynt med en utgangstanke med hittil lite ytret dobbeltbunn: Katter maler.