1. februar 1677 ble Hans døpt i Korskirken. Presten skrev ikke inn farens navn i kirkeboken, bare «kattefloeren». Hvem var han egentlig?

ØIVIND ASK

Katteflåeren tilhørte byens fattige. Men har han etterkommere som kan spores opp?

— Det er mulig, men kan bli vanskelig. De fattige, som utgjorde 70 prosent av byens 15.000-18.000 innbyggere, hadde ikke fast eiendom, og satte få spor etter seg i kildene, sier statsarkivar Yngve Nedrebø.

Utdøende yrke

— De fattige betalte ikke skatt, det var ingen arv etter dem og derfor ingen skiftepapirer. I tillegg hadde de ofte helt vanlige navn som Hansen og Olsen. Det gjorde dem anonyme. Men noen ganger ga presten oss likevel et spor, som her. Katteflåer-yrket var så uvanlig at det hjelper oss å lete, sier Nedrebø.

— Hva vet vi om katteflåerne?

— Ganske mye. Det var et gammelt yrke, men på vei til å dø ut på 1600-tallet. I navnet skjønner vi at de flådde skinnet av kattene. Det ble behandlet og brukt mot giktplager. I middelalderen var pelsen forholdsvis verdifull, og hunde- og kattekjøtt ble spist. Slik var det nok ikke på 1600-tallet.

Presten i Korskirken som døpte Hans i 1677, var selv bergenser, og sønn til borgermesteren. En grunn til at Jens Søfrensen Hoffmann ikke skrev katteflåerens navn i kirkeboken kan være at han var kjendis i byen.

Men én gang føyde presten til «Anders Hansen» ved siden av «kattefloeren». Da kom dåpsbarna så tett at vi forstår det måtte være mer enn en katteflåer. Men hvem var den andre?

I flere år lå problemet uløst. Helt til man tilfeldigvis fant de to i grunnboken for Skudevigen for 1686. Der sto de oppført som «Anders Hansen Katteflaaers liden grund» og Johannes Pedersen Katteflaaers grund». Nå visste vi både navn og adresse på begge.

Presten Ole Storm

I 1682 kom han til Bergen og overtok embetet i Korskirken. I kirkeboken ser vi at Ole Storm var en seriøs mann. Han har en nydelig håndskrift, og har tatt med mange opplysninger. Storm gir katteflåeren konsekvent sitt rette navn, men dessverre føyer han ikke til yrket. Det kompliserer letingen etter eventuelle etterkommere.

Da Anders Hansen dør i 1692, noterer Ole Storm at Anders er født i Romsdal 2. mai 1633. Anders døde fattig, men ikke lutfattig, for det ble ringt med én klokke, og det kostet penger. De aller fattigste hadde ikke råd til å bli ringt for. Det er ikke noe skifte etter Anders, og vi kan derfor ikke se hvor mange gjenlevende barn han har.

Men enken hans lever. Hun finner vi i «kommunikantboken» for Korskirken. Den gangen måtte alle gå til nattverd, ellers ble det gapestokk. I boken som klokker Nils Klim førte, finner vi alle, hvem de kom sammen med og når. I 1689 kom Anders Hansen til nattverd sammen med Agate Iversdatter.

Mange fra Nordhordland

— Jeg tipper at de to fikk 8-10 barn, sier Yngve Nedrebø.

— Det var vanlig at halvparten vokste opp, det er derfor stor mulighet for at en eller flere brakte slekten videre.

Kvinnene var mest bofaste. Mange fattigsønner ble matroser, som var et farlig yrke. I tillegg hoppet mange av i fremmede havner. Men jentene ble boende i Bergen, ofte som tjenestepiker. På denne tiden var dødeligheten svært høy, og for å opprettholde befolkningen var det nødvendig med stor tilflytting. Bergen var som en enorm støvsuger, og trakk til seg folk fra hele Nordsjøbassenget, og spesielt mange fra Nordhordland og Sogn og Fjordane.

De to katteflåerne er også tilflyttere. Anders Hansen kom fra Romsdal, men hvor Johannes Pedersen kom fra vet vi foreløpig ikke. I 1678 fikk han en sønn han kalte Anbjøn, og det kan tyde på at Johannes kom fra Sogn.

Fattigstrøkene

Begge katteflåerne kom til Bergen som unge menn, Anders, den eldste av dem, sannsynligvis i 1650-årene. De måtte skaffe seg et rimelig sted å bo, og den gangen var Skuteviken og Nøstet fattigstrøk. Husene der var mer å regne som «skur». Folk hadde små midler, dessuten var brannfaren stor, så det var ikke smart å investere for mye. Yrket krevde tilgang til sjøen, og virksomheten måtte vekk fra byen.

Anders Hansen ble gravlagt 25. februar 1692 ved St. Jacobs fattigkirkegård. Det betyr at han var øyenvitne til slaget på Vågen i 1665. GAMMELT YRKE: Katteflåer-yrket var i ferd med å dø ut på 1600-tallet. Katteskinn ble brukt mot giftplager, og i middelalderen var pelsen forholdsvis verdifull.

SKUTEVIKEN. På 1600-tallet bodde byens to katteflåere med familien helt nede ved sjøkanten. Husene deres finnes nok ikke lenger. Den store røde sjøboden vi ser taket av helt til venstre i bildet, sto der den gangen også hvis årstallet som er malt på veggen er riktig.