I forrige uke ryddet Elin Overaa Eriksen etter at faren nylig flyttet. Da hun sist torsdag kastet rusk og rask på Møllendal, så hun at en av de BIR-ansatte holdt opp en flaskepost som var funnet.

Det støkk i henne.

— Var det farmor sin flaskepost? Jeg hev vel ikke den? sa hun til sin samboer.

Eriksen konkluderte med at det kunne hun jo ikke ha gjort. Men da hun leste Bergens Tidende mandag, fikk hun gåsehud. Hun ante ikke at flasken lå der.

— Jeg er utrolig takknemlig for at Marie Fagerthun på BIR var så årvåken at hun fant flasken. Hvis ikke, hadde den vært tapt for alltid, sier Eriksen.

Aldri lest brevet

Hun visste nemlig at det fantes en flaskepost. Det hadde farmoren Elfrida Eriksen fortalt om. Mange ganger. At farfar hadde kommet ut for en forferdelig storm og trodde at han skulle dø.

— Men jeg har jo aldri lest brevet. Bare hørt om det. Og min far sier han aldri har visst om en slik flaskepost, heller, sier Eriksen.

Hun synes det er for gale at hun har kastet det 73 år gamle brevet. Men er glad for at hun nå endelig kan få lese hva farfaren skrev til farmoren, i en svært dramatisk stund.

— Jeg skal opp til min far og lese det. Det blir veldig kjekt. Det er jo et glimt inn i noe som har vært forferdelig dramatisk, sier Elin Overaa Eriksen.

Orket ikke mer redsel

Som liten har hun hørt farmoren fortelle utallige historier om farfaren på sjøen. Stormen i januar 1937 var dramatisk. Anton Eriksen var heldig. Flere båter og mannskap gikk tapt i den samme stormen, men «Snefjeld» greide seg altså.

— Farmor snakket mye om stormen og om krigen. Farfar var i konvoi over Atlanterhavet under krigen, og var jo borte i mange år om gangen. Hun ante jo ikke om han levde. Derfor ville hun ikke ha min far på sjøen. Hun orket ikke mer redsel, forteller Elin Overaa Eriksen.