— Jeg er livredd. Jeg greier meg rett og slett ikke alene på et hospits. Jeg trenger tilsyn og hjelp hele døgnet, sier Rune Dybing.

Da Dybing kom tilbake fra Oslo etter flere måneder på heroinkjøret i sommer, ville Bergen kommune sende ham på botilbud der det stilles krav rusfrihet.

— Jeg gikk på 2,5 gram heroin. Du dør, dersom du plutselig blir rusfri da. Det er mange sosialkuratorer som ikke vet dette, som ikke forstår poenget med nedtrapping, noe som vitner om en sjokkerende inkompetanse, sier Dybing.

Pålegg fra legen

Rune Dybings lege grep tak i situasjonen og påla kommunen å sende ham til Bakkegaten. Dette var en forutsetning for at Dybing skulle greie å gjennomføre legens nedtrappingsprogram. Etter bare to dager i Bakkegaten sluttet han med heroin. Nå er hans eneste ønske at han får bli i Bakkegaten til han kommer inn på behandlingsinstitusjon eller får metadon. Det er lange ventelister og tiden er i ferd med å renne ut. 16 oktober blir han kastet ut av Bakkegaten. Da vil ikke Bergen kommune betale for videre opphold, fordi det er for dyrt. Alternativet er hospits, eller gaten. For Rune er dette ensbetydende med heroinkjøret.

— Dersom mitt liv ikke er verdt mer enn 24.000 kroner, kan de heller gi meg 10.000, så skal jeg ta en overdose, for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, sier han.

Livsnødvendig tilbud

Etter en oppvekst i tretten ulike fosterhjem, kaller Rune seg selv et nervevrak. På grunn av hyperaktivitet fikk han beroligende medisiner i ung alder. Dette gjorde ham tidlig avhengig av såkalte b-preparater. For to år siden ble han sykemeldt fra sin kokkestilling. Han hevder at han som rusmisbruker ikke ble trodd av trygdekontoret og mistet sykepenger etter ni år i arbeidslivet. I kjølvannet av dette mistet han leiligheten sin, ble husløs og havnet på heroin.

— Hadde det ikke vært for Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og legen min, Johannes Netland, hadde jeg ikke levd i dag, sier han.

I Bakkegaten får han lov til å bruke de preparatene han er avhengig av, og som er en del av nedtrappingen. Det er derimot ikke lov å ruse seg inne på selve huset. Han avviser enhver påstand om at omsorgssenteret er et «Nygårdsparken under tak».

— For noe tull. Det er ingen som bruker heroin eller amfetamin her inne. Bakkegaten er et hjem. Her kan jeg når som helst på døgnet stå opp og snakke med noen, dersom jeg har behov for det. For en med så mye angst og depresjoner som meg, er dette et livsnødvendig tilbud, sier Dybing..

Riktig kosthold

Ruskonsulenten til Rune Dybing har gjentatte ganger klaget på hans manglende evne til å stille tidsnok til møter og avtaler.

— Likevel vil hun ha meg inn på hospits! Hvordan skal jeg greie meg på hospits da? Jeg greier ikke å gå i møter uten å stresse stoff først, jeg greier ikke å gå på apoteket uten stoff. Jeg greier ingenting alene.

Dybing har lagt på seg ca syv kilo siden han kom til Bakkegaten for en måned siden. Kosthold for rusmisbrukere er en svært viktig del av tilbudet i Bakkegaten. I tillegg til å være sterkt underernært, hadde han så mye infeksjoner i kroppen at det nærmet seg blodforgiftning. I Bakkegaten fikk han både legetilsyn og penicillinbehandling.

— Dersom jeg bodde på hospits og fikk penger til å kjøpe penicillin, tror du jeg hadde kjøpt penicillin da? Og tror du matpengene mine hadde gått til mat? Nei, de hadde gått til heroin. Hva skal jeg med penicillin eller mat, hadde jeg tenkt. Det eneste som interesserer en rusmisbruker er rus, sier Rune Dybing, og fortsetter:

— Jeg er 32 år. Jeg har lyst å bli 50.

REDD: - Blir jeg kastet ut nå, havner jeg på heroinkjøret igjen, sier narkomane Rune Dybing, som håper han får bli i Bakkegaten til han har fått behandlingsplass.<br/>Foto: KNUT EGIL WANG