— Ska' du sitta på?

Slik begynner dette intervjuet. Og slik kunne det endt.

Kari Traa stanser i transportløypen like nedenfor kulebakken på Voss. Hun har ski. Jeg har ikke ski. Sitte på? Bakpå skiene?

— Nei, på ryggen!

1-2-3.

Heeeepppp.

Jeg er en menneskefjær på åtti kilo. Hun retter skiene. Ekvipasjen Kari Traa pluss meg øker farten.

Jeg klamrer meg til Traa, mens granleggene suser forbi.

Et siste hinder før mål: En flate av blank is som skrår rett i grøften. Dette kan ende med avisoverskrifter.

Karis stålkanter biter seg fast. Faren er over. Jeg går av.

Hun slenger skiene på lasteplanet til pappas støvete Toyota fourwheeldrive, og hiver seg inn bak rattet:

— Hadde du noke' snus, sa du?

TO TIMER TIDLIGERE: Kari er tilbake på Voss. Idrettsutøveren som satte seg på freestyletronen i Salt-Lake-OL i 2002, og siden ikke har latt seg rikke. Jenten som kastet en haug med klær, inkludert trusen, i trynet på det korrekte Kvinne-Norge.

Og lot seg avfotografere i en dusj.

Prinsesse Ramp er kommet hjem. Det er pressekonferanse og kalde tebrød onsdag formiddag i Bavallen. Hoffet har beordret seier i verdenscupfinalen. Hovedpersonen står trengt opp i hjørnet innerst i dommerbrakken, som er snekret sammen for anledningen. Hun har designet sin egen røde, skidress, velvillig sydd med «ekstra svarrrte sømma» hos den svenske klessponsoren.

— ... og selvsagt skal vi hilse på den nye diamanten, gliser konferansieren foran korpset av journalister og arrangører.

— Huh! synger Traa tilbake.

For dem som var i tvil: Uten Traa, ingen verdenscup på Voss. Uten Traa, ingen 18,5-millioner-spin-off-kroner til bygden. Uten Traa, fortsatt nisjeidrett for de med dilla på frosne pukler.

Varene er bestilt. Og hun røper ingen tegn til nervøsitet. Leverandøren. Konkurransekvinnen. The Machine Woman. Kari presterer under press. Hun tenner under store trykk og høye temperaturer.

— Jaehhhh, Kari. E'du klar for å køiiirra verdenskupp på heimebana?

— Eg har tannverk, sier Kari.

— DET SKULLE TATT SEG UT, knegger hun.

— «Kari Traa tatt i doping på hjemmebane». Hæhæ.

Hun måtte rotfylle i dag tidlig. Tannlegen gikk grundig til verks. Han sjekket med Olympiatoppen. Ett ulovlig milligram i de smertestillende tablettene, og det ville blitt skrevet idrettshistorie på Voss før første kule var overkjørt.

— Jeg rører ikke energidrikker. Jeg tør ikke ta et eneste kosttilskudd. Bare tran på meg, sier Kari og fisker frem telefonen, som piper mens vi kjører ned til sentrum.

Den ble ikke helt stille etter at hun fikk hemmelig nummer. Men de slitsomme tilbudene stopper i filteret. Presseagenten hos sponsoren Clear Channel lurer på om hun har tid til VG «mellom slagene»?

— Det ble for mange henvendelser. Utdrikkingslag. Ville jeg komme i bursdag? Til folk jeg ikke kjenner. Hva skulle jeg gjøre der? Hehehe. Men det er ikke så moro å si nei. Jeg vil som regel at alle skal være fornøyd.

Da var det lettere å avslå frieren som hadde tid og sted klart for bryllup. Han ville bare ha Karis gjesteliste.

Men også den tanken var jo god på bunnen. Hun sier det ikke har vært mange ekle sms-er.

— Kanskje grensa mi for «ekkelt» ligg litt høyt?

CAFÉ STATIONEN, VOSS: Blond & frekk bimbo, med selvtillit av det utvilsomt sjarmerende slaget. En av de råeste kvinnelige skikjørere verden har sett. En gudbenådet konkurransepsyke.

— Er jeg et symbol? Ok. Jeg ser ikke noe negativt i det ...

Kari flytter igjen på sin blekede surfstyle hestehale. Den ramler i strie strømmer ned langs en veldig svart og veldig tettsittende sportstrøye.

— Jeg får sjansen til å vise hvem jeg er. Mange har kanskje opplevd at jeg ikke er den de trodde jeg var.

Det er et år siden alt løsnet på én gang. Norsk freestyle sin Synnøve Solbakken gikk i studio, og havnet på forsidene som hard core skibabe. Nesten-naken-bildene gikk landet rundt.

Karis klode gikk ut av sin bane.

— Før ble jeg alltid fremstilt som en budeie som kjører ski. Jeg fikk ikke sjansen til å vise noe annet.

— Og du fikk vist ...? - Tja, at jeg holder på med en del annet. Snill er jeg jo .... egentlig. Men litt villere enn folk kanskje ...., nei det blir kanskje feil det òg.

Men tro ikke at toppidrettsutøveren Traa begikk et øyeblikks ubetenksom kameraflørt. Hun fikk god tid til å bestemme seg. Kjæresten sa ok. Treneren sa ok. Den potensielle sponsoren - som hun allerede var i dialog med - ga sin godkjenning.

— Så vant jeg to verdenscuprenn. Jeg hadde prestert noe. Jeg sa «ok, kjør bildene».

Ja, det ble oppstyr. Ja, hun fikk tilbud om sponsoravtale verdt millioner. Ja, hun ble kåret til landets mest sexy. Og så ble det OL-gull.

— Det var ikke oppmerksomhet som var målet. Jeg føler meg ikke som noe sexobjekt. Norges mest sexy sitter sikkert innerst i en dal i Nordland og ingen har hørt om henne.

— Men du dempet ikke akkurat fokuset på kvinnekropp i idretten?

— Jeg er langt ifra noe modell. Jeg har store lår og stor rumpe. Stort sett har damer to pupper og innovertiss. Det er da bedre å være fornøyd, enn flau. Bedre å være kraftig, enn utmagret? Bildene utstrålte makt og stolthet. Ikke porno.

— DET ER GODT MED SUKKER. Jeg liker sukker. Det er sikkert derfor jeg må rotfylle, sier Kari, mens hun knasker på en brun terning.

Hun har nettopp sagt at hun «har da fett på kroppen». Hun har nettopp - og uten forvarsel - grepet lommeboken min, trukket frem førerkortet, holdt det opp i luften og sagt at jeg likner en fyr fra Voss.

Jeg har vært journalist i ti år. Det tok ti år før et intervjuobjekt gikk løs på lommeboken.

— Er du ubehøvlet?

— Jeg har alltid vært en tomboy. Jeg ønsket meg dokker, men lekte aldri med dem. Jeg lekte med guttene i skogen og bygde hytter. Men jeg har lyst til å være mer kvinnelig. Jeg får det ikke til. Jeg går med skatesko i en alder av 29.

I bakken vil hun kjøre som gutta. Hoppe som gutta. Tenke som gutta. Og ingen kjører mer råskalle enn Gutte-Kari. Utenfor prøver hun å slå revers. Men det går ikke. Sammen med landslagskollega Ingrid Berntsen lanserte hun det norske freestylelandslagets «Bli-mer-kvinne»-kampanje høsten 2002. Det innebar frokost i damete klær. Nei til treningstøy utenom arbeidstid. Hurra for høyhælte sko ved dertil passende anledninger.

Begge kjørte ut i første omgang.

— Jeg greier ikke gå på slike sko engang. Og på handletur i USA kom vi hjem med nye skatesko og enda mer baggy klær.

Huh. Ingen kvinnelige ting.

DET ER BARE ETT TEMA som får ærlige Kari til å flytte pepperbøssen og saltbøssen på bordet som om det var sjakkbrikker: Kjæresten, Erik Faber (26), popartist fra Kristiansand.

De møttes i fjor høst. Det skjedde visst noe på en sponsorfest i oktober, hvor de ikke havnet helt tilfeldig.

— Jeg ringte og inviterte ham, røper Kari.

— Ganske vågalt, vil noen si.

— Hehehehe. Nei, synes du det?

— Neeesten litt guttete.

— Ssssss.

Men før det, hadde de snakket i telefonen. Enda før det igjen, kjente hun så vidt til at han laget musikk. En gang imellom der møttes de gjennom felles venner.

— Du ringte, og han sa ...?

— Han sa .....

Hun hever høyrearmen og drar i en usynlig togfløyte over bordet på Stationen.

— Yessssssss!

Men det er ferskt. Kari vil sette strek. For temaet.

— Det er nytt for meg at folk begynner å bry seg. Du skal ikke tro alt du leser. Noen har sett oss sammen etter en dag. Så blir jeg nedringt.

Så sier hun at hun ikke savner mer familie enn den hun har - akkurat nå.

— Jeg er tante Jeg har det ok. Jeg bor hjemme. Jeg føler meg som en 20-åring i hodet.

Det kommer vel av livet jeg lever.

OG LIVET HENNES HAR VÆRT trening på snø nesten hele året siden slutten av 80-tallet. Så mye at hun i vinter glapp ut med at det begynte å bli nok. Men ryktene om at hun har bestemt seg ble dementert i en pressemelding.

— Nå skal vi til med volter i hoppene. Jeg mangler ikke gutsen. Jeg er dårlig koordinert, men skal nok få det til, sier Kari.

Hun er lei skikjøring om sommeren. Hun vil se mer til familien. Mer til venninnene. Og muligens noen vi ikke skulle snakke mere om.

— Men eg' e tøff nok. Eg får vel dra pao med noe.

ET GODT HODE

— Hun har et utrolig godt hode. Hun samler sin energi på rett sted i bakken. Og hun har lært meg masse, blant annet om åpenhet, sier Karis trener, Lasse Fahlén.

HA DET GØY

— Du ser veldig avslappet ut til å være hjemmefavoritt på Voss? - Målet mitt har alltid vært å ha det gøy. Da jeg etter hvert nådde toppen, fikk jeg et konkurranseinstinkt. Før kviet jeg meg for konkurranser. Nå klarer jeg å fokusere.

HEKLET BIKINI

— Om fem år? Kanskje jeg designer klær. Bikinier, for eksempel, sier jenten med 33 prosents andel eget klesfirma. I går lanserte hun sommerkolleksjonen. - Før i tida hadde jeg med en treplanke på reiser. Jeg drev med treskjæring. Så heklet jeg luer til freestylefolkene. Jeg har heklet bikini, sier Traa, som nylig måtte finne seg i å bli utropt til en av landets ti verst kledde kvinner av Dagbladets motejury.

- IKKE SYMBOL: - Jeg hater kondisjonsidrett, sier Kari Traa. - Og ikke er jeg noe sex-symbol. Når man driver idrett, så tror jo folk at man ser så bra ut. Og de bildene i fjor får vel ta skylden for det. Men jeg skjønner det ikke helt, sier Norges råeste jente på to planker. JAN M. LILLEBØ (foto)