• Les kapittel I: Politi og røver Mannen som hentet Ronny på Torp-flyplassen sent om kvelden 29. desember presenterte seg som rusavhengig. Det ga tillit og respekt. De svingte av veien et par mil utenfor Tønsberg, og der lå Alfa kurs— og behandlingssenter, skjermet i skogen.

Ronny kom til en klinikk der de alltid har behandlet rusavhengighet som en sykdom, og hvor behandlingen er helhetlig, fra avrusning til to års ettervern. Han måtte levere inn mobiltelefonen og ble innlosjert med tilsyn hele døgnet i fase 1-huset, et skjermet rom på åtte kvadratmeter med seng, vask, stol og et skap. Ronny ville bare sove, og sov i tre dager.

Han ble oppfattet som skummel av medpasientene i starten. Det ble kartlagt hvilke rusmidler han hadde brukt og hvor lenge. Hans personlige historie ble gjennomgått. Han fikk ro, mat, vitaminer, samt noen medikamenter erfarne leger hadde satt sammen. Kropp og sjel skulle begynne å fungere, før selve rusbehandlingen. Etter avrusningen, da primærbehandlingen startet, konfronterte terapeuten Ronny på en måte ingen andre hadde gjort før.

Der hjemme i Bergen gjorde søsteren det hun hadde lovet, hun tok seg av regningen for oppholdet. Tidlig i januar opprettet hun et arrangement på Facebook:

« ... jeg visste det ville koste mye penger, men hva er 90.000 kroner mot min brors liv? Dette er en regning Staten skulle tatt, ikke vi som pårørende ... ingen offentlige rusklinikker var ledig ... ... jeg sitter likevel økonomisk ansvarlig, og må betale første delbetaling på 40.000 kroner innen ni dager. Jeg synes det er utrolig urettferdig, og dette viser at helsesystemet svikter. Må ærlig innrømme at jeg trenger hjelp ... tar i imot alt med stor takknemlighet ...».

Så la hun igjen kontonummeret. Det haglet med godord på Facebook-gruppen og det kom pengestøtte fra venner, andre engasjerte mennesker og veteranorganisasjonen. 60.000 kroner til slutt.

— Selvmedlidende, det er det du er, sa terapeuten til Ronny.

«Hva f ...» Hvordan kunne hun kalle Ronny selvmedlidende? Han ble rasende. For første gang ble han konfrontert ærlig med hvordan noen opplevde ham, og det gjorde vondt. Selvmedlidende var det siste han ville være, tøffe og barske Ronny. Behandlerens ærlige utspill satte i gang en bevisstgjøring og gradvis selvransakelse hos ham. Hvorfor var han aldri fornøyd med noe? Han ble selv ansvarliggjort. Det var alltid en grunn for å ruse seg, men bare unnskyldninger alt sammen. Ronny ble avkledd, og han lot det skje. Han bestemte seg for å bli ut primærbehandlingen, for å la hodet klarne fullstendig, og deretter ta et valg videre. Når alt kom til stykket, handlet det om hans egen villighet til å bli rusfri.

GHB går utenpå alt, en euforisk rus, virker etter 30 minutter og har ingen motgift. Det var hverdagen min i tre år, en kork er nok, to for de fleste dødelig, tre? Glem det, ingen tåler det.

På Alfa måtte Ronny stå i følelser han tidligere ruste bort, unngå å flykte fra seg selv. I gruppeterapien kunne han kjenne seg igjen i andre, dele og få, bli konfrontert og lufte seg. Du kan kun beholde det du har ved å gi det videre, het det på Alfa. Behandlerne hadde nesten alle en rushistorie, de så rett gjennom Ronny. De var i tillegg tilfredse og glade, som rusfrie. Fylt av en sinnsro han selv ikke hadde. Ronny ville bli som dem, ikke den patetiske fyren han følte han var.

På Ronnys 42-årsdag 12. januar i år skrev søsteren på Facebook:

« I dag er det en veldig spesiell dag for hele familien vår. I dag fyller Ronny 42 år. For første gang på mange år vet vi at Ronny har det bra. Han er på et trygt og godt sted. Han er rusfri. Og vi slipper å bekymre oss ... Jeg vet jeg får fatt i ham og får gratulert ham med dagen ... Jeg er ikke i tvil om at 2012 blir hans år ... vi vil alle se for en ressurs han vil være i fremtiden».

TERAPI: I dette rommet på Alfa-klinikken fikk Ronny gruppeterapi. Her møtes rusavhengige, de deler erfaringer, lufter seg og får tilbakemeldinger. Behandlerne på Alfa har også en rushistorie, det innga tillit og respekt.
JAN M. LILLEBØ

Etter syv uker på Alfa-klinikken var Ronny klar for halvveishus, et forsterket ettervern i et bofellesskap i Larvik. Ronny praktiserte nye handle— og tankemønstre og satte grenser og rammer for seg selv. I fremgangen kom det også påminnelser. Fire personer sprakk. For to ble russuget så sterkt at en tur på butikken endte med en sprøyte i armen. Men Ronny sto løpet. Den offentlige behandlingsplassen Ronny søkte om høsten 2011 var klar i mai. I løpet av de fire månedene på Tronvik i Høyanger falt nye brikker på plass etter samtaler med psykolog. Nå forsto han hvorfor han ruste seg.

Grunnen var at han aldri ble fornøyd. Fra Tronvik fikk han også papirer på at han ikke har posttraumatisk stresslidelse eller ADHD. Men de fant ut at han er hypersensitiv. Ronny er følsom, vâr for inntrykk. Han ser og legger merke til mer enn mange andre, og er mer oppmerksom på det underliggende i situasjoner. Barndommen var Ronny også inne på i utredningen. Kjærlighet og trygghet er viktigst, har livet lært ham. Før han dro fra Tronvik fikk han et spørsmål: Ville han komme tilbake til høsten for å holde foredrag?

Jeg ble redusert fra mann til mus, rusentok verdigheten min

Han står på Festplassenen dag i oktober. Ronny har vært rusfri i ti måneder og er på bergenstur for å fortelle den historien du leser her. «Walk the talk», sier Ronny alltid. Mantraet hans nå er ærlighet, villighet og åpenhet. Husk: Bare ved å gi kan du beholde det du har. På en runde til beins i byen peker han inn et smau. Han gjemte seg for politiet bak et søppelspann der, blødende fra et dypt kutt i pannen - etter en voldsom masseslåsskamp. Rusen, den var fantastisk, så ærlig må man være, mener han. Men konsekvensene ... verre enn milliongjelden var det rusen gjorde med personligheten.

— Jeg ble redusert fra mann til mus, rusentok verdigheten min, sier han. Ronny ble noe han ikke kunne leve med, alt annet enn han vil være. Men han har kommet til en erkjennelse: «Hvis jeg var nødt til å bli rusavhengig for å forstå det jeg forstår i dag, så var det verdt det», sier han.

— Jeg har mistet alt, men har funnet meg selv. Det å være fornøyd, er å være til stede i nuet, sier han. Han nyter skarpheten nå, det å våkne klar i hodet hver dag. Han drikker ikke alkohol. Det gir sinnssykt sug etter kokain. Nå er han for å tvangsavruse folk. Fordi han mener den eneste muligheten til å kunne gjøre et nytt veivalg, er å være dønn clean.

Ronny tenker at konsekvensene kunne blitt mindre for ham, om noen i politiet hadde fanget opp atferdsendringene, om noen hadde konfrontert ham og hjulpet ham, før det gikk skikkelig utforbakke. Men han er svært nøye med å understreke at han ikke skylder på noen for rusavhengigheten.

— Det var mitt valg. Det var jeg som ville ruse meg, sier Ronny. Han klandrer heller ikke foreldrene.

— De gjorde sitt beste ut fra forutsetningene.

HJEMMEKONTOR: Med milliongjeld etter livet som rusavhengig, har Ronny nok skrivearbeid å gjøre foran PC-en i leiligheten. Ronny fant selv en leilighet han trives i. Han forteller at den holdt på å glippe, da utleierne googlet navnet hans og fikk opp BT-historien fra 2010, om politimannen som ble kriminell.
Jan M. Lillebø

Novembermørket senker seg. Dataskjermen og Facebook lyser opp i loftsleiligheten Ronny har leid i Larvik. Det er her han bor, mens han går i ettervern etter Alfa-behandlingen. Han er glad for det fullt møblerte bostedet, det er nær sjøen og ikke langt unna der han går i ukentlige møter med andre rusavhengige, deler håp og erfaringer, en viktig del av ettervernet. «Bare for i dag», heter boken som ligger i sofaen. Den handler om selvransakelse. Han leser når han ikke får sove. En side er merket akkurat denne dagen, 13. november. I teksten heter det: «Vi kommer ikke til å bli perfekte. Hvis vi var perfekte, ville vi ikke være menneskelige».På stuebordet ligger papirer og dokumenter, og en utskrift av en IQ-test, tatt på Illustrert Vitenskaps nettsted: 135. Bedre score enn 97 prosent av dem som har tatt testen. Han monterer en ny skriver han har måttet kjøpe seg. Med fire millioner i gjeld, så blir det litt papirarbeid. Gjelden må han få hjelp til å slette, ellers er han sjanseløs. Samtidig trenger han et nytt utdanningsløp. Det er det han bruker energi på, det han selv kan få gjort noe med.

Førerkortet har han nettopp fått tilbake. Han prøvde selv å ringe fylkeslegen, men ble møtt av en vanskelig saksbehandler. Så ringte søsteren, og det ordnet seg. De fleste sprekker på den veien han nå går. Motstand i offentlig byråkrati, ting som tar tid, som ikke alltid ordner seg, i alle fall ikke med en gang – alle slags potensielle unnskyldninger for å ruse seg står i kø. Men nå ruser Ronny seg på «å være til stede i eget liv». Sinnsro, kaller han det.

«Se, så fine tenner jeg har», sier Ronny og ler. Han har vært til tannlegen. Nå iser det ikke lenger, og det er ikke vondt å tygge. 13. november er en god dag for Ronny. I natt drømte han at han en dag skal holde foredrag på politihøyskolen. Han kommer fra trening, henger av seg Moods-jakken, spiser fiskekakene og den ertesuppen han har kjøpt. «Åh, jeg skulle ønske noen kunne se inn i hodet mitt hvor takknemlig jeg er», sier han.

Han føler seg som en 16-åring som tenker på hva han skal bli når han blir stor. Lege er drømmemålet, som det var da han var syv år. Håpet må ligge der. Enten han blir lege, jurist eller jobber med noe annet han føler er verdifullt, det er det samme. Fremtidshåpet må ligge der for å forbli rusfri. For Ronny handler det om å gjøre de rette tingene hver dag, over tid, skynde seg langsomt, så vil han få som fortjent, filosoferer han. Samtidig spør han seg om samfunnet vil ha sånne som ham tilbake? «Om samfunnet vil det, får det en lege om syv år». Å sitte i kassen på Rema 1000 er ikke noe alternativ for ham.

— Rus er noe dritt , sier den erfarne førstekonsulenten Knut Seljeseth hos Kriminalomsorg i frihet i Sandefjord (KIF). På kontorveggen hans henger et kort; «Til den gode kontorist».

PERSONUNDERSØKELSE: Ronny i møte med Knut Seljeseth ved Vestfold Friomsorgskontor i Sandefjord. Han skal gjennomgå en såkalt person-undersøkelse. Håpet er samfunnsstraff. Med seg har han en ferdigskrevet individuell plan for rusmestring, bolig, helse, arbeid/utdanningsplaner, økonomi og gjeldsordning.
Jan M. Lillebø

Ronny er til en såkalt personundersøkelse. Med seg har han en ferdigskrevet individuell plan for rusmestring, bolig, helse, arbeid/utdanningsplaner, økonomi og gjeldsordning. Etter møtet lager KIF en rapport som skal gi retten større innsikt i hans aktuelle livssituasjon, om han er i rehabilitering. Den skal brukes som grunnlag for å vurdere en eventuell samfunnsstraff. Det er en måned til Ronny må møte i Bergen tingrett og svare for gamle forhold.

« I morgen drar jeg mot Førde. Der skal jeg forelese i to hele dager for helsepersonell (sykepleiere, leger, psykologer, hjelpepleiere og sosionomer). Når jeg tenker på hvor jeg var i livet på samme tid for ett år siden, så er det ganske utrolig, den tilliten jeg nå blir vist. Jeg gleder meg. God uke alle sammen. Og husk: walk the talk. Klem.». Det skriver Ronny på Facebook søndag 25. november 2012.

Alle øyne er rettet mot en nydusjet Ronny i dongeri, T-skjorte og røde joggesko. Tatoveringen Alfa & Ωmega er delvis synlig i nakken. «Jeg er godt utenfor min komfortsone, men det er OK», sier han. Det er bare fire måneder siden flere av tilhørerne på Sande Kro & Hotell hadde Ronny som pasient på Tronvik, ganske nøyaktig elleve måneder siden den dagen han ble lagt inn på rusakutten i Bergen. Han doserer om rusmidler. Tilhørerne er hektet fra første setning.

«GHB går utenpå alt , en euforisk rus, virker etter 30 minutter og har ingen motgift. Det var hverdagen min i tre år, en kork er nok, to for de fleste dødelig, tre? Glem det, ingen tåler det. Vekker du noen etter GHB-rus, husk at de er aggressive og kan være voldelige», sier han om stoffet som nesten tok livet av ham. Ronny snakker om hvordan den kalkfargede væsken lages og skiller seg fra GBL. GBL virker raskere. Hans erfaring er at GHB skjuler andre stoffer i kroppen, som for eksempel amfetamin. Ronnys mål er er å øke kunnskapen om rusmidler og hvordan de virker. Gi helsepersonellet innspill om hva de skal se etter, for å finne ut om en person ruser seg. Ronny presiserer at alt han sier er basert på personlig erfaring.

ronny rene nielsen1302.jpg
JAN M. LILLEBØ

«Kokain? Mange tror det ikke er farlig, Jeg hadde hørt det. Jeg tok feil. Det er et av de mest vanedannende stoffene som finnes. Hvor mye kan dere om dette», spør Ronny.

«Anabole steroider, det kalte vi cola light, jeg mener det er et rusmiddel, det endrer sinnstilstanden din, du får en down når du ikke bruker det. Det er fortsatt lovlig, men blir forbudt». Ronny sier at det brukes mye på institusjon, også på Tronvik. Han går løs på Subutex, som brukes i legemiddelassistert behandling.

— Det er det nye favorittrusmiddelet til mange, i fengselet kalte vi det for timekiller. Det er et legemiddel, men mange introduseres for opiater gjennom Subutex. Ronny synes ikke lenger at det er greit som legemiddel,

Han utfordrer fagfolkene med det han brenner mest for: Hva gjør de hvis de ser atferdsendring hos pasienten, i det han eller hun kommer tilbake fra permisjon?

— Jeg mener du har plikt til å si fra. Du må tørre å konfrontere. Hvis ikke jeg tåler det, gidder jeg heller ikke bli rusfri, det mener jeg. Jeg håper dere begynner å se etter ting, sier han.

FORELESER: Bare måneder etter at han var pasient på Tronvik holder Ronny foredrag for helsepersonell derfra. Hans råd er å være mer konfronterende overfor rusavhengige. - Jeg tenker vi ikke er tøffe nok til å være så konfronterende, sier en av tilhørerne. - Min erfaring er at det kan du trene på. Så lenge jeg får opprettholde en verden der ingen sier meg imot, hvordan skal jeg da endre meg? spør Ronny tilbake.
JAN M. LILLEBØ

Selvsentrerthet, utakknemlighet, selvmedlidenhet, narsissisme. Ronny ramser opp kjennetegn ved rusavhengige. Han sier han tiltet da han ble kalt selvmedlidende, men det gjorde noe med ham, da han begynte å godta det.— Min måte å reagere på som rusavhengig, var å ruse meg eller oppsøke bråk, sånn var mitt liv. Jeg var ikke i stand til å takle at noen sa det var feil ved meg. Du må tørre å si at du ser noe som er galt, det var mitt vendepunkt, sier Ronny. Han tror alle mennesker vet inne i seg hva som er rett. Selvmedlidenhet og utakknemlighet, folk ruser seg på det, sier han. Og det kommer i mange former.

— Jeg lagde meg unnskyldninger, som kjærlighetssorg. Da kunne jeg ruse meg ... ... alt står og faller på en ting for rusavhengige. Bare jeg får barna tilbake, bare familien forstår mine problemer, og hvis ikke det ordner seg så ruser vi oss sanseløse. Tro meg, det er ikke derfor vi ruser oss. Det er unnskyldninger. Vi ruser oss fordi vi ønsker å ruse oss, sier Ronny. Psykologen hans fra Tronvik, Reidun Bjergene, tar kontakt med ham etter foredraget.

— Jeg synes du fikk veldig bra kontakt med tilhørerne, sier hun.

— Jeg kan kun være meg selv, sier Ronny.

— Du kan fint dra rundt med dette, sier psykologen.

Atter en gang sier Ronny til seg selv:« Bare ved å gi kan jeg beholde det jeg har». Han er overveldet, og fornøyd.

Bergen er hvit om morgenen 10. desember, og inne i tinghuset ruver en tent julegran. Snart gjør Ronny René Nielsen sin entré i rettssal 3A.

ERKJENNELSEN: - Uansett hvilket rusmiddel du bruker, så ender du samme sted, om det tar ett eller 20 år, så ender du med angst, depresjon, sinne og isolasjon. Jeg har aldri hørt om noen som har stått i rus og klart et liv, uten at det har fått konsekvenser, sier Ronny.
ronny rene nielsen001.jpg
JAN M. LILLEBØ
ronny rene nielsen1134.jpg
JAN M. LILLEBØ
ronny rene nielsen1132.jpg
JAN M. LILLEBØ
ronny rene nielsen1174.jpg
JAN M. LILLEBØ