Han nådde bunnen i julen i fjor, orket ikke mer og ba endelig om hjelp. Noe måtte skje — om Ronny René Nielsen skulle få oppleve å bli 42 år.

En utilsiktet overdose av stoffet GHB, blandet med piller, hadde nær tatt livet av ham et par måneder før jul. Nå holdt det på å gå galt igjen.

« Takk for en kjempe koselig Julaften vennen min. klem fra mamma».

Hilsenen ble skrevet på Ronnys Facebook-vegg 2. juledag 2011. Dagen etter ble han vekket fra GHB- og pillerus enda en gang. Det var mannen han delte bad med i leiligheten i Vaskerelven som ville ham noe. Ronny var fylt av aggresjon, noe som er vanlig etter GHB-rus. Han så et øyeblikk på knivene som sto på kjøkkenbordet.

I stedet ringte Ronny moren. Han spurte henne om å få komme. Moren tok kontakt med Bergen legevakt. Rusakutten kunne ta imot ham. De hadde sengeplass, men bare i 48 timer til akutt avrusning og undersøkelse.

Ronnys søster Anita ringte legevakten. De to er født i samme år og sto sammen gjennom oppveksten. Anita hadde lenge savnet den Ronny hun kjente, som hun delte tårer og lo med. Nå var hun redd for å miste det som var igjen av ham.

Broren sov mye og var nedkjørt, fysisk og psykisk, fikk Anita beskjed om da hun ringte. Ronny var klar på at han fortsatt ønsket hjelp, fortalte de. Hun fikk inntrykk av at broren nå var høyt prioritert, og at de ville hjelpe ham med videre behandlingsplass. Hun sto på Rema 1000 med handleposer i hendene da Ronny ringte, to dager etter han ble innlagt. Ronny fortalte at han måtte ut, de hadde ikke lenger plass til ham.

— Hva mener du, ikke plass, hva skjer da? spurte Anita.

— Hva tror du?

Som guttunge var Ronny René Nielsen et skolelys og aktiv i idrett. Familien bodde ulike steder; Vadmyra, Lyngfaret, Brønndalen og Fæsteråsen. Ronnys far flyttet ut da han var to år gammel, siden ble det normalt at de ikke hadde kontakt. Stefaren, som han kaller pappa, jobbet som selger og reiste en del, og moren hadde også sitt å stri med. Ronny var mye hos farmor og farfar i Fyllingsdalen. Besteforeldrene sto ham nær, dit var det godt å komme, spesielt når det var festing hjemme, noe Ronny og søsteren minnes det ofte var.

Han manglet aldri noe materielt i oppveksten. Ronny drev med fotball og svømming og busset selv til og fra treninger i 10-årsalderen. Han lærte å ta ansvar, men savnet riktignok å bli kjørt og fulgt opp på kamper og treninger, at noen sto på sidelinjen og heiet og trøstet. Men ros vanket det, og han minnes han fikk betalt for gode karakterer på skolen og mål på fotballbanen. Han ble kalt en streber, og var en streber. Og han likte det.

Som syvåring bestemte han seg for at det var lege han skulle bli. Det bodde en tysk kirurg i Brønndalen, i timevis kunne Ronny snakke med denne mannen. Helt til 7. klasse holdt han på doktordrømmen. Inntil han fant ut at leger tjente for lite. Han så for seg Sjøkrigsskolen, så jobb som næringslivsleder. Men etter befalsskolen endret planene seg. En god kompis anbefalte politiskolen. Ronny hadde sett en del vold på byen, i tillegg gjorde drapet på dørvakten og bokseren Jarle Ness i 1991 inntrykk. Han ville rydde opp der det var bråk, og stå på de svakes side. Ronny var glad i mennesker og ville hjelpe folk. Han gikk ut fra politiskolen 25 år gammel med gode avgangskarakterer.

«Utmerket innsats fra ordensstyrken i helgen». Sommeren 1996 var det en ranshelg i Bergen. Politiavdelingssjefen i Bergen trakk spesielt frem innsatsen etter et ran på Hotell Neptun: «Sivilpatruljen ved p.betj. Nordeide og pk. Ronny René Nielsens arbeid er et eksempel til etterfølgelse».

Det gikk bra på jobben, han hadde flott kjæreste og trivdes godt da han også måtte ta et halvår i Båtsfjord i Finnmark. Det var ikke noe som tydet på at politimannen skulle havne på den andre siden – som narkoman og kriminell. Han tok også ekstrautdannelse i politiet, som gjorde ham i stand til å jobbe i en spesialgruppe for skarpere oppdrag. Men Ronny jaget etter noe større. Det kom en telefon fra Forsvaret, de trengte en ny lagfører i Libanon.

Pistolen var rettet mot Ronnys hode. Det var sjefen for den israelske sikkerhetsenheten GSS som hadde fingeren på avtrekkeren. Mannen nektet å la seg sjekke ved fenrik Nielsens kontrollpost, og Ronny visste han hadde en granatkaster i bagasjerommet. Den norske soldaten stoppet alle for kontroll, han visste han hadde retten på sin side og ga seg ikke, selv med en pistol mot hodet.

2.jpg
privat
KICK: Året er 1998. Ronny er i svevet, 216 meter fritt fall fra Bloukrans Bridge i Sør-Afrika. Han dykket med haier også. Her i et akvarium med en grey spotted tooth shark, han dykket også i bur ned til hvithai. - Min beste periode i livet, sier Ronny. FOTO: PRIVAT
privat

Senere ble det skyteepisoder. De ble sperret inne på patrulje i et fjellområde, der det var en smuglerrute, og lagfører Ronny beordret skudd, samtidig som de brøytet seg ut med pansrede biler. Kompaniet ble samlet til en slags debrief og soldatene ga uttrykk for at de følte seg trygge med Ronny som lagfører. Ronny har siden aldri fått større kompliment. I tjenesteuttalelsen fra november 1998 het det:

«Han har vist seg som en meget dyktig leder under vanskelige forhold ... det har vært en betryggelse å ha hatt ham som leder under slike forhold, og som har ført til trygghet blant soldatene i laget og troppen ...».

Det var den kuleste perioden i livet hans. Han brukte permisjoner og alle penger på å reise. I Sør-Afrika var han på dykkersafari med hvithai og prøvde verdens høyeste strikkhopp fra Bloukrans Brigde, 216 meter, hundre meter høyere enn Oslo Plaza. Adrenalinrusen kunne knapt bli sterk nok etter dette.

Det var vanskelig å få politijobb. Da måtte selvsagt Ronny til Oslo. Stadig nye utfordringer, noe å strekke seg etter, ikke vite hva neste dag bringer. Det var slik han likte å ha det. I Oslo var det mer action. Det passet ham. Han kjøpte seg leilighet, så en til. Kjøpte billig, solgte dyrt. Han ble forelsket i en ung, vakker dame. Livet burde vært fantastisk. Men samme hvor bra det gikk, så ble han aldri fornøyd. Ronny jaget alltid noe større. Og han lengtet ut igjen. Som politi måtte han ha tjenestegjort i seks år for å kunne dra. I 2000 tok han FN-kurset. I juni året etter, 31 år gammel, var han klar for FN-tjeneste som politi i Kosovo. Det ble hans beste år som politimann.

Han var livvakt for blant andre stedfortrederen til presidentkandidat Rugova før Kosovos første frie valg. Dro rundt i hele Kosovo med FNs Close Protection Unit (CPU). Ronny jobbet nesten døgnet rundt. Han var med på pengetransport av en halv milliard euro, et farlig oppdrag i et av Europas mest kriminelle områder. Kledd i masker kjørte Ronny og kollegene inn i byer og hentet ut krigsforbrytere. Ronny følte seg mer udødelig enn noen gang. Det er det siste store kicket uten rus – som han kan huske. Sjefen for CPU roste ham og skrev: «I wish him all best in the future endeavors and I am confident that he will continue to do well in his chosen profession».

Ronny krasjlandet hjemme i Oslo etter FN-tjenesten. Han klarte ikke å relatere seg til hverdagen, borte var drivet, tempoet var lavt. Oppgaver og posisjoner han hadde håpet og trodd på, gikk til andre som hadde vært hjemme, tjenesten virket triviell. Han begynte å tenke på hvorfor de stoppet folk med ryggsekk, selv om de så ut som narkomane, så hadde politiet ikke rett til det.

En bil som kjørte for fort, i 90 kilometer i timen forbi en politibil, so what? Materielt hadde han «alt», men han måtte ha finere leilighet, møbler og fetere jobb. Det startet med helgefyll høsten 2002. Han ble gjenganger i Oslos partymiljø, med kjendiser og modeller. Ellevill festing, masse damer og gambling for mange tusen kroner i uken gikk hånd i hånd. Helgene og festene ble lengre, og kjæresten gikk fra ham. Til slutt måtte Ronny ha noe mer.

Den høsten Brann vant cupfinalen, 4–1 over Lyn på Ullevaal i 2004, tok Ronny skrittet. Alkoholen hadde stjålet alt overskuddet. Han gikk målrettet på en pub i Oslo, kjøpte ett gram kokain og gikk rett hjem og brukte det. Da han var liten gutt sa han at han aldri skulle begynne å røyke. Narkotika hadde han vært så til de grader motstander av. Men nå hadde han kommet til at kokain kunne han prøve, fordi det var high class. Han visste ikke hva han gikk til. Kokain ga en fantastisk følelse, syntes han, mye bedre enn han hadde drømt om.

Et kick i klasse med det han hadde fått i Libanon og ikke minst Kosovo. Han var hektet. Med kokain kjente han seg klar og rolig, og trengte ikke streve. Alt ble mulig, pengene ville komme igjen, alt han ønsket i livet ville han oppnå. Ronny René Nielsen følte seg som en James Bond. Men konsekvensene av rusavhengigheten viste seg med en gang.

Politimannen levde et dobbeltliv, som han var undercover. Han gikk på strippeklubber og fikk feile venner, blant annet i torpedo— og dørvaktmiljøet. Ronnys virkelighetsoppfatning ble skrudd, til slutt trodde han at «alle» brukte kokain, for slik var det i festmiljøene han vanket. Og han, som aldri hadde vært sykmeldt før, ble sykmeldt, oftere og oftere. Han sluttet å gå på kafé, kino og trening. Kiloene begynte å rase av.

Høsten 2005, under Nokas-rettssaken i Stavanger, var politiførstebetjenten vaktleder med spesielt ansvar for sikkerheten rundt fengselet ranerne satt i. Han råfestet i frihelgene og taklet jobben – noen måneder til.

Karrieren endte der den startet, på gaten i Bergen. Ronny ville bort fra miljøet i Oslo, solgte unna en leilighet der, kjøpte i Festeråsen, der han bodde i ungdomsårene. En frikveld i januar 2006 drakk han whisky og gikk på konsert på Garage. Med 2,3 i promille havnet han i slagsmål med åtte-ti personer og ble banket opp utenfor Nye Ugla. Han fikk to ribbensbrudd og hjernerystelse, viste det seg. Politiet ble tilkalt, og Ronny ble med dem.

4.jpg
PRIVAT
KICK: Ronny har vært soldat i Libanon og havnet i tøffe situasjoner. Her er han ved lagsleiren i Cheeba. Som politimann var han i Kosovo i 2001/2002. Der jobbet han mest som livvakt, men jaktet også krigsforbrytere. - Mitt beste år som politimann, sier han. Han krasjlandet da han kom hjem.
PRIVAT

Sammen skulle de se etter gjerningsmennene. I stedet ble det krangel mellom Ronny og politifolkene. De endte til slutt på politistasjonen. Der ble Ronny bedt om å gå hjem. Han var irritert.

Han hamret løs på en rutetabell i Allehelgens gate og ropte høyt. Politiet fulgte etter ham. De brakte ham i fyllearresten. Der la han fra seg klokke, nøkler, penger – og to små pakker med sølvpapir. Arrestforsvarer åpnet pakkene. De inneholdt 0,557 gram amfetamin. Ronnys blodprøve viste at han bare hadde drukket. Han kunne ikke forklare hvordan stoffet havnet i hans lommer. Episoden gjorde ham deprimert. Fra nå ga han blaffen i alt.

Noen uker senere kjørte han fra politiet med sin Lexus RX300 etter en politikontroll i Drammensveien i Oslo. Han durte på rødt lys, bulket flere biler og holdt så høy fart på det glatte føret at politiet ga opp biljakten. Ronny hadde tatt piller og alkohol, og de fant også kokain i blodet.

Senere det året gjorde han et forsøk på å starte på nytt. Han begynte på Norges Handelshøyskole i Bergen og gjennomførte eksamen til god karakter. Men igjen ble han tatt, politiet fant kokain hjemme hos ham. De bevæpnet seg flere ganger med MP5, maskinpistoler, under pågripelser av ham, fordi han er våpenkyndig. Ronny følte politiet var ute etter ham, siden han var en av dem.

Rusen stjal hele livet hans. Jobb og venner, omgangskrets og leilighet. Kokain gjorde ham paranoid og sint, familie og venner ble redde, han ble ensom. Overfor familiemedlemmer truet han med å ta livet av seg, om han ikke fikk penger til rus. Det bygget seg opp gjeld, og det kriminelle livet i Bergen var etter hvert naturlig for ham. Eks-politimannen sonet blant superkriminelle og drapsmenn i Ålesund Fengsel. Det eneste han lærte i fengselet var å fortsette med å være kriminell. Det første han gjorde da han slapp ut var å begynne med amfetamin, et stoff som tok alle følelsene.

Ronny visste spanere fra etterretningsavsnittet i Bergen mistenkte ham for å drive stort innen narkotikavirksomhet. Han ble arrestert i oktober 2010, og varetektsfengslet i fem uker. Varetektsfengslingen gjorde noe med psyken hans, han sier han demonterte alt som var skrudd fast i cellen, det var en jævlig periode, han ble aldri seg selv etter å ha sittet så lenge isolert. De fant noe amfetamin i leiligheten i Lægdesvingen, og han ble beskyldt for vold og trusler mot den daværende samboeren, som også var narkoman. Denne saken kom til å innhente ham i retten senere.

Julaften 2010 kom artikkelen om politimannen som ble kriminell på førstesiden i BT. «Mange politifolk har for lite innsikt i hvordan mennesker er ... for å stoppe kriminalitet må man også være glad i folk», sa han. Om fremtiden sa han: «Det er nødt til å komme en forandring. Jeg blir ikke 50 dersom jeg lever slik som i dag». Vendepunktet kom nesten nøyaktig ett år senere. I romjulen 2011 var det klart for Ronnys søster: Nå sto det mellom liv og død for broren.

Anita fikk panikk etter at Ronny hadde ringt og fortalt at han måtte ut fra rusakutten. Hun ringte legevakten igjen. I samtalen fikk hun vite at Ronny gråt mye. Anita sier hun ble fortalt at broren var i en sånn forfatning at han neppe ville klare seg lenge, om han vendte tilbake på kjøret.

Hun slapp handleposene i gulvet, ble hysterisk og ba om at han måtte få bli litt til på rusakutten. NAV og resten av systemet hadde blitt satt i sving for å finne plass til ham, men det var ikke ledig behandlingsplass til Ronny i det offentlige før mai på Helse Førdes ruspost, Tronvik i Høyanger. Det eneste alternativet for videre hjelp nå var privat, var beskjeden.

— Da blir det privat, sa Anita på telefonen og ba legevakten sjekke mulighetene. En halvtime senere ringte de tilbake. Det var to alternativer. Legen hadde best erfaring med Alfa-klinikken utenfor Tønsberg. Men behandlingsplassen var dyr. 90.000 kroner. Og så skulle de ha 5000 kroner ved innleggelsen. Nå gikk det fort.

TANKEFULL: På toget til Sandefjord. Ronny har tanker om en ny utdannelse. Lege, jurist eller kanskje psykolog?
JAN M. LILLEBØ

En sykepleier kom inn til Ronny på rusakutten og sa at hans søster var på vei med en nyhet. Pleieren ba Ronny vente til Anita hadde fått snakket seg ferdig. Han lå sammenkrøllet, og prøvde å dekke seg til da Anita kom. Søsteren satte seg på sengen og spurte Ronny direkte om han ville dra i behandling – til Alfa-klinikken utenfor Tønsberg. Ronny reagerte, denne klinikken hadde han hørt om fra andre rusavhengige og selv sjekket på nettet. Det var et sted han den siste tiden hadde drømt om å få komme til, men ikke våget å håpe på.

— Det er veldig dyrt, sa han.

— Det trenger ikke du tenke på, det ansvaret tar jeg, sa søsteren.

— Ja, da vil jeg dra, sa Ronny.

POLITIMANNEN: Ronny René Nielsen som ung politimann.
PRIVAT
TILBAKE TIL LIVET: Ronny René Nielsen i dag.
JAN M. LILLEBØ
Ronny ex politi004.jpg
JAN M. LILLEBØ
NY HVERDAG: Ronny bor i Larvik nå. Her kommer han fra trening og handel på Kiwi. Ikke langt unna der han bor, går han i møter med andre rusavhengige, en sentral del av ettervernet etter rusbehandlingen.
JAN M. LILLEBØ