Vi skulle snart erfare hvor treffende den er, karakteristikken som en britisk turist ga den lille fluelorten på europakartet: Fordi lite og ingenting gikk slik han hadde planlagt, mente han «The land of maybe» måtte være et passende navn.

Det skulle vise seg å stemme.

Helt vest på Færøyenes største øy, Streymoy, ligger bygden Vestmanna med ansiktet vendt mot storhavet. Her tilbyr Palli Lamhauge og sønnen Jakob Andreas utflukter med båt opp langs nordvestkystens fascinerende klippelandskap — Vestmannabjørgini som med sine dype huler og grotter, steile fuglefjell og frittstående klipper er egnet til å gi selv den som har sett det meste bakoversveis.

- Sjøen er for grov

70-åringen Palli Lamhauge står i den lune havnen i Vestmanna, for øvrig Streymoys største bygd med 1200 innbyggere, og betrakter havet.

— Sjøen er for grov. Vi kan ikke gå ut i dag.

Greit nok, det; vi merker godt hvordan den kalde vinden tar, selv bak moloen. Går vi ut nå, blir det for å mate krabbene.

— Hva med i morgen; blir det bedre da? spør vi, forhåpningsfullt.

Palli venter litt før han svarer:

— Kanskje!

I Kanskjelandet Færøyene er det alltid været som bestemmer. Få steder på kloden må værgudene være i så varierende lune som nettopp her. Om solen skinner i Tórshavn, kan det godt være tjukk tåke i Vestmanna.

Eller omvendt.

Neste dag tok heldigvis Palli ikke ordet «kanskje» i sin munn.

— Vi går ut klokken ett, meddelte han da vi ankom Vestmanna. Så ble det tid til å smake på sjøens frukter på La Carreta, Vestmannas ene spisested. Husets stue er innredet til en hjemmekoselig kafé som i sommersesongen er et populært treffsted for turister som finner veien hit ut.

Til fuglefjellene

Cabincruiseren «Sillja» ligger klar til å ta oss ut langs fuglefjellene. Til å begynne med tar naboøyen Vágar av for atlanterhavsbølgene, men snart åpner det endeløse storhavet seg vestover, og bølgene blir høyere.

Palli Lamhauge har overlatt manøvreringen - og driften av firmaet - til sønnen Jakob Andreas. Selv nøyer han seg med å være guide om bord. Palli kjenner dette farvannet som sin egen bukselomme, og verken han eller sønnen har tall på alle de gangene de har kjørt langs de bratte fuglefjellene på denne kysten.

Fjellet stuper rett i sjøen, og når Palli forteller at sauene må heises opp på den nærmeste avsatsen for å finne fotfeste, må vi bare tro på hva han sier, hvor uvirkelig det enn kan synes. På de grønne jordflekkene høyt til værs ser vi små ulldotter som forteller at saueflokken allerede er satt ut.

Palli peker og forklarer: - I det området der går 26 sauer, og derover 18.

Terrenget er så bratt og kløftene så dype at saueflokkene pent må finne seg i å beite på den flekken de er blitt tildelt.

Vi spør om det ikke må bli stort svinn på disse stupbratte beitemarkene.

— Kanskje, er det svar vi får fra den gamle fiskeren, og vi tolker det som en bekreftelse på at her ute på øyene er det havet som tar sauen og ikke ulven.

Fuglelivet er overmåte rikt; i alt skal det være observert 252 forskjellige fuglearter på Færøyene. Palli peker og forklarer.

— Den du ser på klippen der borte er en lomvi, og hvis du ser godt etter på den grønne avsatsen rett ovenfor, kan du se en liten koloni lundefugl. Her kaller vi den sjøpapegøye.

«Sissels grotte»

Naturen blir bare villere og villere etter hvert som «Silja» tar oss nordover. Forrevne klipper stiger rett opp av havet, og ikke vil vi tro at det er mulig å gå mellom dem og fjellet så opprørt som havet er. Men dette har Jakob Andreas gjort tusenvis av ganger. Han beordrer «hjelm på», og så bærer det rett inn i de mange grottene som er så trange at det ikke er mer en et par meters klaring på hver side av båten.

Den ville ferden kulminerer i den kanskje mest spektakulære grotten av dem alle - «Hullet bakken», som den heter, direkte oversatt fra færøysk. Eller kanskje vi heller bør kalle den «Sissels grotte»?

Palli forklarer igjen:

— For et par år siden var Sissel Kyrkjebø med oss ut til denne grotten. Og da ble hun så begeistret at hun sang «Vestland, Vestland» midt inne i grotten. Det var fint, sier Palli.

Og det tror vi så gjerne.

Viser deg fingeren

Vi runder nordspissen av Streymoy, og blikket faller på to karakteristiske klipper helt ytterst på odden - Risin og Kellingin på færøysk, Jetten og Kjerringen på godt norsk.

Dette er to 75 meter høye og underlig utseende klipper ute i havet, og til dem knytter det seg et sagn som er velkjent for enhver færøybo. Det er jetten og hans kone som speider mot Island etter at de var blitt forstenet da solen sto opp og de hadde mislykkes i sitt forsøk på å bringe Færøyene «hjem» til Island.

Naturen er magneten på Færøyene. De 18 øyene ligger som skutt opp av havet av fordums kjempekrefter.

Om du skulle komme flyveien til øyene, til den moderne flyplassen på Vágar, vil du - hvis du har værgudene på din side - kunne se den frittstående høye Trollkonefingeren som bokstavelig talt viser deg fingeren helt ut mot havet. Det fortelles med krav på pålitelighet at den 313 meter høye fingeren bare er besteget én eneste gang. Det var da kronprins Frederik, senere Fredrik 8, besøkte øygruppen i 1844. Den gang skal en ung færing har klatret opp på klippen for å vinke til kronprinsen da han seilte forbi nedenfor. Den tragiske slutten på historien ble at den modige, unge mannen styrtet i avgrunnen og ble drept da han for andre gang kravlet opp på tinden for å hente sin glemte vante.

Kultur i høysetet

Når dagens naturopplevelser formodentlig har tatt pusten av deg, har du muligheten til å roe ned i «verdens navle», William Heinesens navn på hovedstaden Tórshavn. Trass i at byen bare har knapt 17.000 innbyggere, og således er en av verdens minste hovedsteder, lokker den med mye spennende kunst, ikke minst i nasjonalgalleriet.

Men også Nordens hus som den norske arkitekten Ola Steen var med på å bygge (feirer sine første 20 år i år), er verdt å besøke. Dette er blitt en viktig kulturinstitusjon på Færøyene.

For en nordmann bør det dessuten være bortimot obligatorisk med et besøk på Kirkjebøur, det gamle bispesetet 11 kilometer utenfor hovedstaden. Her skal Kong Sverre ha blitt oppfostret, og her har kongsbonden - Paturson-familien -regjert i 17 generasjoner, hele tiden i strid med sentrale myndigheter og museumsinstitusjoner som ønsker å fjerne klenodiene fra Kirkjubøur.

Tar du turen hit ut, viser dagens «kongsherre», unge Jüanes Paturson - for øvrig med jordbruksutdannelse fra Stend, i likhet med flere tidligere herrer på Kirkjubøur - deg sikkert biblioteket med bøker fra 1500-tallet, de gamle kirkeruinene og den gamle røykstoven.

På Kirkjubøur puster Snorre deg i nakken.

«SISSELS GROTTE»: Det var inne i denne grotten at Sissel Kyrkjebø sang «Vestland, Vestland» i ren begeistring.

TOR HØVIK (foto)