Været var ikke det beste — men når var det dét i forrige uke? En tur på sjøen er imidlertid alltid hyggelig, ikke minst hvis den foregår med veteranbåt.

Vi hadde sett i Reiselivslagets oversikt over tilbud i SommerBergen at veteranbåtene MS «Bruvik» og MS «Midthordland» daglig har lunsjtur til Alverstraumen, og «tirs., ons., tors., fre. og sønd.» til Salhus og museet der. Det har vi aldri hatt en skikkelig omvisning på ý her kunne vi følgelig kamuflere privat nysgjerrighet som reportasjeoppdrag.

Planen ble justert

Trikotasjemuseet må nok vente på oss en stund til. Kanskje på grunn av den noe disige dagen, kanskje fordi tilbudet er nytt av året (det tar alltid litt tid å innarbeide et tilbud) - fremmøtet var ikke det største. Var vi de eneste? Nei da, det var kommet fire før oss, fikk vi vite, og dagens veteran «Midthordland» skulle gå. Men ikke til Salhus; de andre fire hadde kjøpt lunsjtur-billett.

Vi kunne nok bedt om spesialservice, men valgte, i likhet med våre medpassasjerer, å holde oss på sjøen i tre timer. Inkludert lunsj: en tallerken med røkelaks og eggerøre, brød og smør og te eller kaffe dertil.

Seks i samme båt

Det er ganske kjekt å ha en hel båt nesten for seg selv. Men vi klarte likevel å kollidere med en av de andre fire som skulle fotografere cruiseskipene ved Skoltegrunnskaien. Det var imidlertid en veloppdragen brite, så det gikk bra. Når man er på reportasje, skal man snakke med folk. Intervjue dem om hvem og hva og hvorfor og sånn. Det var bare det at vi følte oss som turister og hadde ikke lyst til å snakke med noen som helst. Bortsett fra fotograf Helge.

Imidlertid tilbringer ikke seks mennesker tre timer i samme båt uten først å smile forsiktig til hverandre og så utveksle noen bemerkninger. ý That's a textile mill, sa vi og pekte mot Salhus da vi passerte vårt planlagte mål.

Velkommen på broen

Medpassasjerene fordelte seg på et norsk og et engelsk ektepar. Halvparten av det norske viste seg å ha et forhold til «Midthordland»: Gyda Tolos far var matros her i sin tid. Så hun hadde vært om bord før, men det var lenge siden. Nå hadde hun og mannen Olav Tolo tatt turen fra Norheimsund der de bor for at Gyda skulle få oppleve skuten i dens veterantilværelse. Og slå fast at det var nok en del forandringer, ja.

Turen er velsignet fri for snatrende høyttalerstemmer. For turistene spiller det vel ikke så stor rolle hva tettstedene inne på land heter ý og vil de vite noe, kan de spørre mannskapet. De kan gå opp på broen også, men de fleste stopper ærbødig ved døren inn til kommandosenteret.

— De finner veien opp. Men ikke alltid ned, sier skipperen Sigmund Landa. Forklaringen kan være at døren ned er en diskret del av skorsteinen.

Et savnet hus

— Where is the sun? spør George Edwards. Men med et smil. Han og konen Marion har vært i Bergen før, i nydelig septembervær, men kom seg da ikke ut på sjøen. Nå har de tatt en minitur over Nordsjøen - og har samme forhold til vær som bergensere. Det er bare å avfinne seg med det. Regnværet vårt kommer fra Storbritannia, sier vi. Landskapet er uansett vakkert, sier ekteparet Edwards.

Og vi oppdager plutselig at vi er jo i vår barndoms landskap. Dette er leden vi seilte to ganger i året, til og fra «landet» i Ytre Sogn, gjennom Alverstraumen (som visst offisielt heter noe annet), og der er holmen med den flate metallhunden! Men hvor er - skulle her ikke være et gammelt, hvitt hus, et slags gjestgiveri på en av øyene?

Vi fant det ikke. Kanskje vi husker feil. Det begynner å bli noen år siden vi satt på dekket til en av de gamle Fylkesbaatane, fylt av feriefølelse. Det var den gang det alltid var sol om sommeren ...

PÅ GAMLE TOMTER: Gyda Tolo bor i Norheimsund med mannen Olav, men hun er fra Eikelandsosen. Og fordi faren var matros om bord, kjenner hun «Midthordland» fra før veterantiden.
FOTO: HELGE SUNDE