To ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv. Hver eneste morgen etter voldtekten, hver bidige dag i over tjue år, har hun våknet med en katastrofefølelse i kroppen. Først ved påsketider i år, slapp den lammende angsten taket i henne.

Hun er i 30-årene, gift og har en sønn. Det er av hensyn til gutten at hun ikke vil stå frem med navn og bilde i avisen. Han er bare ni år og moren har ikke fortalt ham hvor vanskelig livet hennes har vært. Hun vil at han skal slippe å være redd for henne.

— Alle problemene begynte med voldtekten. Jeg var på en ungdomsjobb, hos et firma som hadde søkt etter unge jenter. Det var sjefen som voldtok meg, en voksen mann. Alt var så skamfullt at jeg fortalte det ikke til noen før flere år senere.

Det første året etter voldtekten skadet hun seg selv ved et par anledninger når hun hadde drukket. En gang dunket hun hodet i murveggen under en krangel med sin daværende kjæreste. En annen gang skar hun seg i hånden med glasskår.

- Jeg tror jeg snakket om voldtekten til ham som var kjæresten min etter at jeg hadde fylt seksten år. Men jeg klarer ikke huske når jeg fortalte om overgrepet første gang, og hvem jeg fortalte det til. Jeg var rett og slett i sjokk i flere år. Da jeg til slutt snakket om det, distanserte jeg meg fra voldtekten. Fortalte som om det var noe dagligdags som hadde skjedd meg en gang. Latet som det ikke var noen big deal. En story, ferdig med det.

Før overgrepet var hun i god fysisk form, danset og drev med friidrett. Etter voldtekten sluttet hun med alle aktiviteter.

Tjue år gammel prøvde hun å begå selvmord. Det skjedde noen måneder etter at bestemoren døde, som hun hadde et nært forhold til.

— Inne i selvmordsrommet, som jeg kaller det, er det enten så masse følelser at du ikke er i stand til å håndtere dem, eller så er det helt tomt. Selvmordsforsøket var ikke planlagt, jeg ønsket meg bare vekk. Ville forsvinne, få fred. Alt var som i en tåkedrøm, jeg var nok lettere psykotisk. Full av følelser, men samtidig helt følelsesløs og handlingslammet.

Hun blir funnet av en venninne. Det neste hun husker, er at hun sitter i stuen med dynen rundt seg og forsøker å ta seg en røyk. Venninnen dulter i henne for at hun skal holde seg våken.

Noen dager senere prøver hun på nytt. Under en biltur kjører hun med vilje inn i en mur. Ambulansen kommer. I blodprøven som blir tatt av henne etter ulykken blir det funnet rester av valium fra selvmordsforsøket tre dager tidligere.

Hun får tilbud om å komme til en psykiater ved Sandviken sykehus neste dag. Psykiateren spør om hun har tenkt å gjøre flere selvmordsforsøk. Etter å ha svart nei, får hun gå. Uten noen som helst form for videre oppfølging.

- Jeg husker jeg sto utenfor Sandviken sykehus i en rosa bomullskjole og ventet på en taxi. Jeg tenkte at det er bare jeg som kan hjelpe meg selv.

For et års tid siden opplevde hun på nytt å være tilbake i selvmordsrommet. I flere dager var kroppen i høyspenn, hun hadde voldsomme angstanfall og problemer med å puste. For hver dag som gikk, ble det bare verre og verre.

— Sønnen min kom hjem fra skolen, men det var akkurat som jeg var pakket inn i bomull og bare registrerte det langt borte. Jeg sto på badet og lette etter noen tabletter, da jeg fikk øye på meg selv i speilet. «Nå er jeg der», tenkte jeg. Samtidig ble jeg overmannet av en sterk følelse av at jeg ikke ønsket å dø, forteller ettbarnsmoren.

Hun ringte selv til psykiatrisk legevakt og bad om hjelp. Fortalte at hun følte seg suicidal.

— Legen jeg møtte, tok meg på alvor. Han spurte om det var greit at han fikk meg tvangsinnlagt ved Sandviken sykehus. Min far kjørte meg til sykehuset, jeg var ikke i stand til å snakke. Følelsen inni meg var en blanding av tomhet og desperasjon. Akkurat som om alt er glassaktig. Du hører ikke at fuglene kvitrer. Fargene forsvinner, alt får et gråaktig skimmer. Som å være i en boble. Sansene er avstumpet. Følelsene er enten ikke til stede, eller så overmanner de deg slik at det ikke er plass til dem inni kroppen. Angsten og redselen sitter inni brystet som en klump.

Neste morgen våkner hun grytidlig. Hun sitter på røykerommet på lukket avdeling. Før hun blir utskrevet to dager etterpå, lover legen å skrive et brev for å be om hun kan få hjelp ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk. Han kan ikke garantere noe, men to måneder senere får hun komme til en samtale.

— Det siste året har jeg gått i traumeterapi hos en psykolog. Jeg har fått diagnosen posttraumatisk stress-syndrom med tilbakevendende depresjoner. Jeg har alltid visst at jeg ble voldtatt som 13-åring, men jeg hadde fortrengt følelsene mine. Med tanke på fremtiden, er jeg optimistisk. Livet føles bedre, jeg har litt mer kontroll. Jeg føler meg helt sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre flere forsøk på å begå selvmord. Det var en trygghet for meg å oppdage at overlevelsesinstinktet mitt er sterkt. Nå vet jeg hva jeg kan gjøre hvis jeg skulle komme tilbake i en slik krisesituasjon.

De siste syv årene har hun gått på antidepressiva, men føler seg nå klar for et liv uten medisiner. I tillegg til terapien, opplever hun at kroppsmassasje hjelper henne.

I ettertid synes hun selv det er vanskelig å forstå at hun har forsøkt å ta livet sitt.

— Jeg har skammet meg litt, har syntes det er flaut, det er liksom ikke meg. Men når du er så fortvilet, så forstår du ikke konsekvensene av det du gjør, du klarer ikke å tenke så langt. Det er ingen rasjonelle, klare tanker. Samtidig er det nesten umulig for de som er rundt å hjelpe. Når du er så deprimert, gjør du alt for å virke vanlig.

<p/>MARVIN HALLERAKER (ill.)