• Det kan være en belastning å ha adresse på Kalfaret, mumler en venninne med bena på jorden og bosted i nevnte strøk. - Folk tror at alle som bor her er rike og «fine».

LOTTE SCHØNFELDER

Kalfaret er etter gammelt Bergens «fine» strøk. Her bodde det bedre – for ikke å si beste – borgerskap, litt unna byens støy og larm og luft. Her hadde de tyende og hager med lysthus, og over dem tronet lyststedet Bellevue. Sånn sett må Hansa sies å være en katt i dueslaget med produksjonsbygning midt i det hele – men det hjalp jo på da bryggeriet fikk sitt imposante, nybarokke administrasjonshus i 1926 nede i Kalfarveien.

Våre forfedre gikk aftentur til Punktum. Det var toppen av Kalfarbakken (som ikke er et offisielt navn) – bortenfor der var bondelandet. Riktignok hadde byfolk eid de store landeiendommene her siden andre halvdel av 1600-tallet, men det var bønder som forpaktet dem. På slutten av 1700-tallet fikk imidlertid bergenserne mer sans for naturens gleder og bygget sommerboliger på landeiendommene sine – lyststeder eller lystgårder som Tanks Minde, Store og Lille Kalfaret, Harmoni og Bellevue.

For helsens skyld Men på slutten av 1800-tallet ville det bedre borgerskap bo i bedre luft. Nå var ikke røykspyende fabrikker det sjøfarts— og handelsbyen Bergen var mest plaget av, men bergenserne fulgte det europeiske eksempel og begynte å bygge bolighus utenfor sentrum, for eksempel på Kalfaret. Konsul F. C. Gade (han som ga Bergen Musikkpaviljongen), en av de første «innvandrerne» i Kalfar-området, oppgav helbredsmessige årsaker som grunn for flyttingen.

Korsom er ble det bygget villaer her. Store og flotte boliger som selv om de senere delvis er gjort om innvendig, fortsatt gir strøket sitt preg av an- og velstand. Nye hus er kommet til i vår tid, noen riktig vellykkede, andre ikke fullt så (etter signaturens mening), men uansett bidrar de til å holde en viss fornem standard.

En liten kuriositet (vi garanterer ikke for sannhetsgehalten): De to trehusene som ligger til høyre der Kalvedalsveien begynner, ble begge tegnet av arkitekt Sigurd Lunde og ble på folkemunne kalt Noenlunde og Ingenlunde.

Katolske kalver For mange år siden skulle vi skrive en forklaring på navnet Kalfaret. Den gang stilte flere historikere seg tvilende til at det kom av Calvarieveien (av latin calvaria, hodeskalle) og henspeilte på den katolske langfredagsprosesjonen som skulle ha gått der.

Nå er den forklaringen god latin og oppgis i Bergen Byleksikon. Det er jo også mer sus over en katolsk prosesjon enn en prosaisk forklaring om et far fullt av kalver på vei mot Kalvedalen der småfeet fra Årstad gård beitet. Og det bør være litt sus i dette strøket.

Stjal materialer Tro nå ikke at alt bare er velstående og pent og pyntelig på Kalfaret. Også guttungene her stjal materialer til duekleivene sine – man kjøpte ikke materialer til duekleiver, forteller Norges nåværende ambassadør i Roma, Geir Grung, i boken Bergen – vår barndoms by. Men det kunne neppe kalles grove tyverier. Guttene forsynte seg av rester de fant, føyer Kalfar-gutten Grung til. De bygget hytter i «Skogen» bak Øvre Kalfarlien og lekte indianer og hvit i Forskjønnelsen og var vel omtrent så normale som under i andre strøk av Bergen.

Vi har satt strøk-grense ved Forskjønnelsen. Men kunne kanskje trukket den ned til Stadsporten og ellers krympet den litt oppover fjellsiden og krøllet den litt i sør. Vi regner imidlertid med at Kalfar-folket er for dannet til å komme med innvendinger – eller hevet over grensetvister.