— DIREKTØR FALCK ytet oss større tjeneste enn hvilken som helst frontkjemper, sa en av rikskommisar Terbovens nærmeste menn, etter krigen. Hans navn var Karolus Otte, og han ledet den tyske næringsvirksomheten i Norge under okkupasjonen.

Han visste hva han snakket om.

Men:

«Falcks positive arbeid for Hjemmefronten utsatte ham for meget stor personlig risiko».

Det skrev en sentral motstandsmann, Herman Gram, til Bergen politikammer under etterforskningen av Falck og BDS i 1946.

Med andre ord, Det Bergenske Dampskibsselskabs administrerende direktør hadde en fot i hver leir under hele okkupasjonen.

Hvordan det var mulig, skal vi forklare her.

MENS KAMPENE i Norge ennå pågikk, i mai 1940, ble Thomas S. Falck valgt til tillitsmann, «Vertrauensmann», for skipsfarten på Vestlandet. Dette var en ordning tyskerne forlangte for lettere å skaffe seg båter til eget bruk. 50 rederier langs kysten var med, Falck var deres mann i kontakt med tyskerne.

Gjennom denne tillitsmannsjobben skaffet BDS-sjefen tyskerne norsk tonnasje, med norsk mannskap, til å fortsette kampen mot norske og allierte styrker i Nord-Norge.

Alternativet hadde trolig vært at tyskerne rekvirerte skip og satte eget mannskap om bord.

Politiet i Bergen siktet Falck for å «ha ydet fienden bistand» da etterforskningen mot ham og selskapet startet i 1946. Men de frafalt dette punktet tidlig.

I årene etter krigen var det imidlertid mye debatt om dette, særlig blant «små» landssvikere som ble dømt for langt mindre handlinger.

VERVET SOM TILLITSMANN og visepresident i Rederforbundet medførte mye kontakt med tyske myndigheter. Falck var ofte i møter med den tyske sikkerhetstjeneste (Sipo).

Ifølge referatene var Thomas S. Falck også til stede på det berømte stiftelsesmøtet for Norsk-Tysk Handelskammer i Rokokkosalen på Grand i Oslo 19. november 1940, fem dager etter at Nazi-Tyskland hadde bombet den engelske byen Coventry i grus, og ødela 60.000 hus.

Falck hadde flere lunsjer med tyskerne, og ved årsskiftet 1942/43 ble han invitert til middag hos Josef Terboven på Skaugum. Dette var et tysk forsøk på å bedre forholdet til norsk næringsliv. Falck satt nærmest Terboven ved bordet, og ble av de øvrige norske bedt om å tale.

Det gjorde han, etter maten, til tyskernes tilfredshet. Øvrige norske deltakere på middagen har minimalisert denne hendelsen i ettertid.

Terboven tok sitt eget liv, men hans nære medarbeider, senator Otte, ga et svært positivt inntrykk av Falck, sett med tyske øyne. I sin forklaring sier han:

«Falck var en norsk reder som tyskerne var fullt tilfreds med på alle måter. Han var stadig gjest hos meg på mitt kontor, like til kapitulasjonen. Han gjorde aldri vanskeligheter, og stilte uten noen protest sine skip og sine kunnskaper til vår disposisjon.»

Da sønnen til Thomas Falck ble arrestert for illegalt arbeid, holdt tyskerne sin beskyttende hånd over ham. Angivelig i takknemlighet for farens nære samarbeid med okkupantene.

I 1942 KREVDE TYSKERNEat norske redere fikk sine skip hjem fra alle verdens hav. Herrefolket trengte mer tonnasje.

Fem redere, med Thomas S. Falck i spissen, ble innkalt til Josef Terbovens kontor i Stortinget. Her huserte rikskommisaren i tredje etasje, i det som i dag kalles Eidsvoldsgalleriet, med vindu mot Karl Johans gate.

Terboven forlangte at rederne, over radio, kalte hjem sine båter til norsk, det vil si, tysk havn.

Dette nektet de fem: - Vi besluttet, med tilslutning av våre hustruer, heller å la oss skyte, noe Terboven gjentatte ganger truet med, skrev Falck i et brev til statsadvokaten i Bergen.

Etter dette dramaet ble Rederforbundet oppløst, men fortsatte resten av krigen illegalt, under jorden.

Også her sto Thomas S. Falck sentralt.

Han ledet den sjømilitære etterretningen, og sørget for at viktig informasjon kom i rette hender, vest for Nordsjøen.

MANGE ÅR SENERE ble det kjent at BDS-sjefen også var engelsk agent, knyttet til Special Intelligence Service (SIS).

Han hadde kodenavnet «S 19».

Blant ironiske briter fikk han tilnavnet «Sir Thomas von Falckenhorst», med klar adresse til den tyske øverstkommanderende i Norge.

I 1970 ble han gjenkjent på et bilde av SIS-agenter, tatt i anledning 25-årsfeiringen av freden. Men fortsatt var agentene anonyme, og underlagt taushetsplikt. De måtte ikke ble avslørt, ennå.

Flere ganger under krigen besøkte Falck Sverige, på pass utstedt av tyskerne. Han dro som reder, for å forhandle om nykontraheringer, noe okkupasjonsmakten ikke hadde noe imot.

På disse reisene møtte Falck en rekke representanter for regjeringen i London og motstandsbevegelsen i Norge. Møtene fant sted både i Stockholm, i Göteborg og en gang på grensen.

DA DET TOPPET seg under etterforskningen i 1946/47, skrev Falck en mengde personlige brev til sine venner i næringslivet, der han ba om støtte. Brevene var svært private i formen, begge veier: «Kjære Thomas», «Kjære Gunnar», «Kjære Hans» og «din hengivende», og den litt mer formelle; «Deres ærbødige», går igjen.

Her legger ikke vennene skjul på at Falck var en rakrygget nordmann med de rette nasjonale holdninger.

Også en av Falcks underordnede, direktør Gustav Wiig, tar i bruk uvanlige metoder. Han skriver indignert og rasende, direkte til sin gamle venn, riksadvokat Sven Arntzen. Wiig innleder: «Kjære Sven ¿», og avslutter: «Som vi gamle latinere sier: Dixi et liberavi animam meam: Jeg har talt og lettet min sjel.»

Og det hjalp.

Statsadvokaten innstilte på henleggelse av siktelsen mot Thomas S. Falck.

Riksadvokat Arntzen ga sin tilslutning.

THOMAS SCHEEN FALCKvar født i Stavanger (1892), men levde og virket for det meste i Bergen.

Han tok Handelsgym her, og deretter økonomiutdanning i Tyskland. Derav talte og skrev han perfekt tysk, noe som kom til nytte senere hen.

Thomas S. startet sin karriere i daværende St. Petersburg i Tsar-Russland. Han måtte flykte da bolsjevikene tok makten, og byen fikk navnet Leningrad.

Det var statsråd og BDS-sjef Kristofer Lehmkuhl som fikk hanket Thomas S. Falck til «Bergenske», i 1919. Her ble han utenlandssjef, og avanserte til administrerende direktør i 1942.

De femten årene fra krigen sluttet til han ble pensjonist (1960) fremsto Thomas S. Falck som en av de mektigste lederne i Bergens næringsliv.

Han styrte BDS med jernhånd under gjenoppbyggingen. Delvis fra kontoret i Bergen, men like gjerne fra sin hytte på Mjølfjell, som offisielt hadde navnet «Falckereiret».

Han hadde en rekke verv, også styreformann i Det Norske Luftfartselskap (DNL), som etablerte SAS i Falcks ånd. Folk som jobbet i BDS forteller om en halvgud, hvis ord var lov.

I et portrettintervju på sin 80-årsdag, vedgikk han at han hadde forbrukt mange medarbeidere.

Sammen med Fritz Rieber ble han betraktet som en visjonær bedriftsleder, med kloke tanker om utviklingen av næringslivet på Vestlandet.

Thomas Scheen Falck døde i november 1972, et halvt år etter sin 80-årsdag.