I FRYKT OG ANGST så folk i sjøfartsbyen Bergen de tyske ubåtene på Laksevåg. Enten de ség ut Byfjorden, mot nye tokt, eller de vendte hjem fra raid i triumf: Nye skip og sjøfolks liv på samvittigheten. Norske som allierte.

Neppe visste bergenserne at det var deres egne som sørget for at den gigantiske betongbunkeren ble bygget. Bunkeren som var så solid at den ikke lot seg knuse, verken i krig eller fred.

UNDER EN LUNSJ på Grand Café i Oslo møttes to forretningsfolk i januar 1941. Den norske nazisten og importøren Olaf Willy Fermann, og direktør Thomas S. Falck i Det Bergenske Dampskibsselskab.

Fermann hadde fått avtale med den tyske Armee-Oberkommando om import av all sement fra Tyskland til Norge. Det var en svær oppgave, nå ville han dele den med Falck.

Falck dro hjem til Bergen, drøftet saken med sine nærmeste, og avtalen ble inngått.

Dette var starten på et omfattende og mangesidig samarbeid mellom Spedisjonsavdelingen (landtransport) i BDS og ulike tyske avdelinger. Både den tyske marine, luftforsvaret og hæren nøt godt av de tjenester «Bergenske» kunne tilby, like til kapitulasjonen i mai 1945.

Før krigen gikk Spedisjonsavdelingen dårlig. Under tysk okkupasjon blomstret den opp.

HVOR MYE«Bergenske» tjente på denne tyskerhandelen, er det umulig å fastslå nøyaktig. Men etterforskningen av selskapet anslo beløpet til mellom fem og ti millioner kroner, en formidabel sum på den tiden.

I løpet av krigsårene utgjorde tyskerarbeid 70 prosent av inntektene til Spedisjonsavdelingen. Bare 30 prosent var sivile norske oppdrag. De var da også dårligere betalt. Arbeidet for den tyske vernemakten krevde innsats døgnet rundt. Når båtene med sement kom, ble de losset umiddelbart. Sementen ble kjørt ut til ulike lager som BDS hadde leiet rundt i byen og distriktet. Slike store oppdrag hadde man aldri hatt før.

I løpet av krigen måtte «Bergenske» skaffe seg 10 nye lastebiler for å klare tyskerarbeidet.

200.000 tonn, eller fire millioner sekker sement, ble levert til bygging av tyske anlegg på Vestlandet.

Båtene som kom hadde alltid dekknavn, av militære hensyn. «Weissensee» het «Windsbatt», «Hermann Fritzen» fikk navnet «Hoffmann», osv.

Slik leverte Det Bergenske Dampskibsselskab sement, og utpinte russiske krigsfanger sin arbeidskraft, til forsvar av Hitlers Tredje Rike.

— ENTEN JOBBER DU, ellers så kommer Gestapo og tar deg!

Dette var daglige trusler sjåførene hos BDS møtte. Ikke fra tyskerne, men fra sine egne sjefer, Thorolf Schjøtt, Einar Unneland og Odd Sortevik.

Ifølge politiforklaringer som sjåførene ga, var det hard justis og ingen nåde dersom noen protesterte mot oppdragene. Som etter hvert ble svært omfattende:

Da tyskerne bygget luftvern på Blåmanen, stilte «Bergenske» opp med lastebiler og folk.

Da kanonene på Korsneset skulle bygges, sendte «Bergenske» folk av sted.

Da tyskerne trengte et lass ved, sendte «Bergenske» en sjåfør alene i snø og mørke til Samnanger.

DA TYSKERNE HADDE feltøvelse på Lone, stilte «Bergenske» med 15 lastebiler for å kjøre soldatene.

— Væpnede tyskere kom hjem og hentes oss klokken fire om morgenen, en søndag. De sa de hentet oss på ordre fra vår sjef, forklarer en sjåfør,

  • Da tyskerne skulle montere et peileapparat på Stolmen, ble folk fra Bergenske sendt på jobben.
  • Julaften 1941 ble sjåfører fra «Bergenske», av sine norske sjefer pålagt å tømme 21 jernbanevogner med høy, som skulle til tyskernes staller.
  • Og, det nesten tragikomiske eksempelet: Da Wehrmacht mistet en 12 tonn tung kanon i en myr ved Ulven fangeleir i 1941, var det BDS som halte den opp. Rett foran øynene på norske og russiske krigsfanger.

«Bergenske» hadde til slutt så mange oppdrag for tyskerne at de måtte tilsette en egen mann som gikk rundt på tyske anlegg og krevde inn utestående. Han jobbet på provisjon, og ble en rik mann.

DE TYSKE OFFISERENE var velkomne kunder hos BDS, og møtene var ifølge øyenvitner gemyttlige. Selv om direktør Schjøtt i politiforhør nektet for å ha gitt «Heil Hitler»-hilsen på kontoret.

Herr Engelhardt og Herr Klinge var sjefer for Hærens utbyggingsavdeling. Da de to ble forflyttet, fikk de hver sine gaver av Bergenske. Engelhardt fikk et sigarettetui i sølv, med inskripsjonen: «Zum Andanken an die gute Zusammenarbeit», undertegnet BDS.

Herr Klinge fikk en skinnlommebok.

En tredje tysk offiser, Orseszkov, var Marinens mann. Han var glad i skisport, og fikk fra «Bergenske» et par ski med bindinger og staver: Innkjøpt hos Berstad Sport i Strandgaten.

SÅ VAR DET selskapelig samvær, både på Fløirestauranten og på restaurant «Mercur» i Valkendorfs gate, der tyskere og folk fra «Bergenske» møttes til fest.

«Bergenske» sin Spedisjonsavdeling var i gang med tyskerarbeid alt første krigsåret. Det var nok av oppdrag som ventet. I desember 1940 inviterte okkupasjonsmakten til julefest i Kjøpmannstuen. Her møtte både Ueland og Sortevik fra BDS med sine fruer. Tyskerne holdt mat og drikke, og et militærorkester. «Bergenske» delte ut sin 7. Sans til både venner og «fiender».

Dette siste punktet er det en viss strid om. Frk. Albrechtsen, som var på festen, sier i sin forklaring at hennes sjef Sortevik ba henne ikke nevne dette for politiet.

Likevel gjorde hun det, mens BDS-sjefene nekter for denne tildragelsen.

TIL SITT FORSVAR hevdet direktørene i «Bergenske» at de var under press. At de var truet av tyskerne, både verbalt og med våpen.

Det underlige er at ingen av deres nærmeste medarbeidere, kontorfolk, sekretærer eller sjåfører, så eller merket dette presset. De hørte heller ikke om det, før etter krigen.

Spedisjonsavdelingens sjef, Thorolf Schjøtt, forsøkte seg dessuten på en heroisk vri. Han hevdet til politiet at det var hans innsats som gjorde at fangene i Espelandsleiren fikk pakker og viktig kontakt med omverden, via lastebilene til BDS.

Sannheten er nok en annen. De to sjåførene som hadde denne jobben sier at de handlet på egen hånd da de fraktet pakker inn og beskjeder ut av leiren.

En av de to, Leif Aarlie, fikk Kongens fortjenstemedalje, og ble hedret som XU-agent for sin innsats.

Det fikk ingen av sjefene.

UHYGGELIG: Den tyske ubåten U 592 på vei ut Puddefjorden. Hvor mange norske og allierte liv hadde den på samvittigheten?
BERGEN SJØFARTMUSEUM
FESTLIG LAG: Her i restaurant "Mercur" i Valkendorfs gate møttes nazister og toppfolkene i BDS.
SENKET: DS "Nova" var et av de mange BDS-skipene som ble senket av tyske ubåter. FOTO: BERGEN SJØFARTMUSEUM