Jeg nyser og spruter bittesmå spyttdråper over tastaturet. Ute er det gråvær, men jeg har fremdeles håp. Håp om å være forkjølet. Med rennende nese kan jeg ligge på sofaen hele ettermiddagen med god samvittighet. Jeg kan se på tv, spise godterier og lese ukeblader mens jeg synes synd på meg selv. Det aller beste med forkjølelsen er at den ikke varer evig. Etter noen dager med slaraffenliv er jeg igjen klar for å møte verden. Derfor sitter jeg ved pulten min og håper at kløen nederst i halsen skyldes et ganske alminnelig virus.

MEN EGENTLIG VET JEG bedre. Forkjølelse er like usannsynlig som hvit jul i Sydney. Jeg kan like godt innse det med en gang. Mitt årlige sviende julehelvete er i gang. Og det blir ikke bedre i neste uke. Først ut i januar kan jeg håpe på å få et normalt liv igjen. Jeg er nemlig allergisk mot julen. Juleblomster, nøtter, mandariner og grantrær gjør desember til en prøvelse av de sjeldne. Fram til den 24. må jeg regne med stadig større mengder snørr, tårer og kløe. Det topper seg når matrosdressene synger «Deilig er jorden». Da sitter jeg sannsynligvis gjemt bak et lommetørkle og gråter.

ALLERGIEN KOM FYKENDE for noen år siden. Jeg var som vanlig hjemme hos foreldrene mine på juleferie og kunne ikke fatte hvorfor det var umulig å fullføre en setning uten å nyse. Alle muligheter ble vurdert. Kunne det være ekstremt tidlig pollensesong? Hadde jeg (grøss og gru) plutselig blitt allergisk mot familiehunden? Det var moren min som til slutt mente hun hadde løsningen. I et ukeblad leste hun at millioner av småkryp bor i juletrærne og gjør folk syke. Samtidig oppdaget jeg at jeg ble ekstra dårlig hver gang mandarinene og nøtteskålen kom på bordet. Katastrofen var et faktum.

LIVET SOM juleallergiker er hardt. Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av kos og fjas i adventstiden. Nå er det ikke fullt så moro lenger. Det er kjedelig å bli syk av det andre oppfatter som hyggelig. Jeg kunne selvfølgelig ha innført juletre i plast, men det blir liksom ikke det samme. Til og med jeg forstår det. Derfor nøyer vi oss med grundig spyling av granen før den får komme inn i stuen. Mandarinsprut, nøttestøv og juleblomster finnes i alle kroker uansett. Den kampen er for lengst tapt.

HVERT ÅR HÅPER jeg at det har skjedd et under siden i fjor. Men slik er det altså ikke. Faktisk så synes jeg kilingen i halsen er verre nå enn da jeg begynte å skrive denne teksten. Derfor demper jeg forventningene. Hvis jeg klarer å få et lite glimt av pinnekjøttet gjennom mine tårevåte sammenklistrede øyne er jeg fornøyd.

CHARLOTTE HELGELAND