Verken Thorbjörg Kristjànsdòttir (31) eller Colin Baird (36) hadde drømt å tilbringe årets julebordssesong i en liten grend på Nordmøre. Men nå gjør de som Keiko vil. Serverer sild og atter sild ...

I det Colin Baird speeder opp den femten fot store plastbåten og roper: — Come on, pal ..., eksploderer det i sjøen ved siden av oss. Mer enn seks tonn hvalkjøtt bryter havflaten:

— Pfffffrrrust ... pfuhueees, fnyser Keiko. Når sjøspruten står opp av pustehullet midt på hodet og dusjer saltvann over oss som sitter om bord.

Det svære dyret hiver seg frem. Svømmer butterfly; surfer på bølgetoppene, dukker under, kommer opp og surfer, dukker, surfer... Gjennom en syv meter lang bølgebevegelse er han ganske raskt opp i samme fart som båten.

Fem knop ... ti ... tolv ... femten knop?

Både Keiko og Colin gliser bredt i sjøsprøyten: - Good boy!

Til Keiko er fri

— Han kan greie en fart på femti kilometer i timen. En kort stund. Men da skal det nok være en hel sildestim foran han, sier Colin. Og sildestimen håper Colin vil komme en gang over nyttår. For da vil kanskje slektningene til Keiko, spekkhoggerne, følge hakk i hæl inn i Aresvikfjorden. Til Taknesbukten der Keiko får hardtrening for å komme i god nok form til å følge med slektningene når de går til havs igjen.

— Vi håper de kommer i februar, sier Thorbjörg Kristjànsdòttir som sitter på den andre siden i båten og gir oppmuntrende pip med en hundefløyte mens hun kaster sild til Keiko som hiver seg frem for å ta silden før den synker for dypt. Slik trenes han i start og spurt.

— Det eneste vilkåret vi kan slippe Keiko på, er at han slår følge med en hvalflokk, sier Colin. - Vi tar ingen sjanser på at han skal ut igjen i Atlanterhavet og streife omkring på egen hånd.

— Men hvis silden ikke kommer?

Thorbjörg og Colin på hverandre, kikker inn mot Taknes-bygden som teller fire-fem husstander, og flirer litt oppgitt: - Gosh... Da må vi jo bare bli. Vi har et oppdrag overfor de titusener som støtter Keiko-stiftelsen. Vår jobb er å gjøre oss selv overflødige, vår jobb er å slippe Keiko fri ...

For sikkerhets skyld var Thorbjörg for to uker siden hjemme på Island og hentet sine private eiendeler. I romjulen er Colin hjemme i Canada for å hente sine.

Satellittovervåket

Det var ikke denne arbeidssituasjonen de hadde tenkt seg da de sluttet seg til Free Willy/Keiko Foundation tidligere dette året. Da var jobben deres mer som forskerens; å følge Keikos overgang fra «tam» til vill tilstand fra Vestmannaeyjar på Island. Derfra skulle de via satellitt og annen informasjon følge med og se hvordan den tidligere filmstjernen tilpasset seg spekkhoggerflokken den satte til havs sammen med i sommer.

Slik gikk det altså ikke. Via peileutstyret som er festet til ryggfinnen på Keiko, kunne de se at han fulgte spekkhoggerflokken østover. Men da flokken bøyet av og jaget nordover i Norskehavet, slapp Keiko taket og gikk mot Færøyene og Norge. Manglende kondisjon eller forvirring over nyvunnet frihet kan ha gjort at Keiko mistet kontakten og turet rett rett frem mot Nordmøre.

— Vi visste hvor Keiko var hele tiden. Via satellitt kan vi logge han hvert sjette minutt. Vi leser både fart og dykkemønster, sier Colin som faktisk kom med fly til Kristiansund i god tid før Keiko.

Da folk ble oppmerksomme på spekkhoggeren i Skålvikfjorden og etter hvert forsto at de hadde fått besøk av superstjernen Keiko, hadde Colin allerede vært ute i havet og snakket med han.

— Jeg peilet han utenfor Hitra og gikk ut i båt... Der observerte jeg Keiko i to dager før han satte kursen mot Kristiansund og videre inn mot Halsa.

— I medieståket virket det som om det var kommet en hjelpeløs og sulten filmhelt til bygden?

— Slik var det ikke. Det som gikk feil, og som forstyrret Keiko, var publikumstilstrømningen i alle småbåtene. Keiko var i fin form og hadde tydeligvis fått i seg godt med mat underveis fra Island. For sikkerhets skyld tok vi blodprøver av han og kunne konstatere at både hemoglobin og andre blodverdier var i orden... Faktum er, sier Colin som tar tak i rattet for å møte en bølge, - at Keiko har vist en stigende formkurve siden han ble sluppet løs ved Vestmannaeyjer i 2000.

— Hva skjer til sommeren når turistene invaderer Taknes?

— Skrekk og gru. Antakelig fyller vi opp en større båt med bo- og frysemuligheter, laster den med frossen sild og stikker av til et sted hvor lystbåttrafikken ikke kan nå oss.

Drapshval

«Killer whales» er ordene Colin bruker om spekkhoggerne. For den svære kjeften er bygget for fangst og drap... Har spekkhoggeren tilgang til sild, ser det ut til at den holder seg til det. Men har den fanget sel eller større fisk, parteres byttet med de skarpe tennene før tungen hiver bitene ned i buken hvor det er tre mager. Den første magen brukes som spiskammer.

— Skal Keiko føle seg vel, må han til enhver tid ha minst 60 kilo sild i magen, sier Colin som ennå får gåsehud med tanke på episodene som ble vist på tv i august i år; da en jentunge ga seg til å svømme sammen med Keiko i Skålvikfjorden.

Nei, ikke engang med god betaling, dykkerutstyr og våpen vil Thorbjörg eller Colin ta sjansen på å gå i sjøen sammen med Keiko.

Sjekker fra land

Vel inne ved flytebryggen der grunneier Ola Henden og hans familie har skrevet «KEIKO» og «Velkommen til Taknes» på naustveggen, viser Thorbjörg oss hvordan de gjør det når de tar helsesjekk på Keiko. Med en bydende håndbevegelse og pip fra hundefløyten legger Keiko seg lydig langs bryggekanten.

Fra den posisjonen kan Colin ta både blodprøver og bytte batterier på peileutstyret. Herfra kan Thorbjörg sjekke tungen og den kraftige tanngarden: - Se de spisse tennene? Noen er skjeve og slitt. Det ble de i akvariet i Mexico hvor Keiko til slutt var så desperat at han gikk til angrep på betongveggen.

Han ville ikke ha overlevde ett år til i Mexico, fortsetter Colin, - sjøen var altfor varm. Keiko var slapp og hadde fått hudlidelser. Da han ble flyttet til kaldere sjø i Oregon i USA, la han på seg ett tonn.

På klappesignal fra hanskekledde hender i vannspeilet ruller Keiko rundt og viser den hvite buken mens han gliser fårete som en blotter. Så ruller han seg rundt igjen og fnyser: - Pfffffrrrust ... pfuhueees!

Også en måte å si takk for maten på. Eller var det god jul?