Helge Vidar Holm, undervisningsleder ved Universitetet i Caen, Frankrike

Tidligere EU-motstander José Bové – europeisk miljøbevegelses svar på Kurt Oddekalv – går her i spann med venstresidens mest høyrøstede EU-tilhenger, Daniel Cohn-Bendit, eller «Røde Dany», som han ble hetende etter han som frontfigur for studentopprøret i Paris i mai -68 fikk yrkesforbud i Frankrike og ble sendt over grensen til sitt andre hjemland, Tyskland, der han etter hvert er blitt en lederskikkelse for Die Grühnen.

Som om ikke alliansen av disse to tøffe karene var spennende nok, kompletteres den av den eneste norske borger med sjanse for å bli valgt inn i Europaparlamentet og dermed påvirke aktivt de beslutninger Norge i høy grad er med på finansiere, Eva Joly, vår uredde korrupsjonsjeger, kjent i sitt annet hjemland som «Den rene» (Madame Propre).

Skarp kritiker

Tilnavnet fikk hun etter sin innsats som forhørsdommer (juge d'instruction) med hovedansvar for opprulling av en rekke store finans— og korrupsjonsskandaler på nittitallet i Frankrike, der folk fra så vel toppsjiktet innen forretningslivet (Elf-Aquitains adm. direktør Loïk Le Floch-Prigent) som det politiske liv (utenriksminister Roland Dumas) kom på tiltalebenken og grundig avslørt, til tross for iherdige forsøk fra ulike instanser innen det statlige maktapparatet til å dysse ned sakene. Dette skriver Joly om i flere av sine bøker, og det er blitt en høyst relevant personlig historikk i denne valgkampanjen, der hun i flere sammenhenger fremstår som en av det franske og europeiske maktapparatets skarpeste kritikere, om det så gjelder den skjulte makten i finansverden, eller den mer åpne, politiske makten, for tiden inkarnert i Frankrike av president Nicolas Sarkozy.

Man lytter til Joly

Med sin erfaring som dommer og etterforsker i Frankrike og korrupsjonsjeger både i norsk og europeisk sammenheng, har Eva Joly de siste årene markert seg som en av de viktigste initiativtakerne i kampen mot internasjonal finanssvindel, og særlig mot den etablerte beskyttelsen av de økonomiske «skatteparadisene». Den aktuelle finanskrisen med påfølgende kapitalismekritikk har naturlig nok gitt denne kampen vind i seilene, og Eva Joly er nå en det lyttes til overalt i Europa, ikke bare i Frankrike og Norge.

Allianse med «oppvigler»

Under valgkampen her i Frankrike møter hun likevel stadig vekk ironiske kommentarer til sitt ferske engasjement i miljøbevegelsen, særlig fra erfarne, vel etablerte politikere. Selv om hun argumenterer godt for sitt overordnede, økologiske perspektiv så vel på kampen for bevaring av naturressurser som på kampen for rettssikkerhet i Europa og en anstendig internasjonal finanspolitikk, så kritiseres hennes allianse med «oppvigleren» Daniel Cohn-Bendit og den militante «lovbryteren» José Bové, beryktet for rasering av McDonald-restauranter og genmanipulerte avlinger, med påfølgende fengselsopphold. Og det er unektelig litt spesielt å følge denne velsoignerte dommeren på mediefokusert sykkelturkampanje sammen med «Røde Dany» gjennom Paris' gater…

Tar vi imidlertid for oss et av de grunnleggende perspektivene Europaparlaments-valget egentlig dreier seg om, et utvidet samarbeid mellom tidligere motstandere, kan vi uten videre si at ledertrioen til «Europe-Ecologie» i Paris inkarnerer nettopp dette. José Bové var sentral i kampen mot ny EU-grunnlov da Frankrike sa nei ved folkeavstemningen i 2005, mens Daniel Cohn-Bendit markerte seg da, som i alle tidligere EU-debatter de siste tiårene, som overbevist unionstilhenger.

I den grad Eva Joly har deltatt i fransk partipolitikk tidligere, har det vært i tilknytning til François Bayrous sentrumsparti MoDem (Mouvement démocrate), men da mer som støttespiller enn som aktiv politiker. Uansett må MoDem sies å stå temmelig langt fra Cohn-Bendits og Bovés klart venstreorienterte politiske orientering, men det har altså ikke hindret Eva Joly fra å velge denne nye alliansen.

Europeiske dimensjoner

De tre «økologistene» fremhever den tyngden EU etter hvert vil få når det gjelder internasjonale avtaler som krever et seriøst og forpliktende samarbeid, ikke minst innenfor miljøvern, og de støtter blant annet av den grunn arbeidet frem mot et mulig medlemskap for Tyrkia. EUs fredsbevarende funksjon i Europa og unionens muligheter til å påvirke menneskerettighetsarbeid og bedre rettssikkerheten i søkerlandene, er andre argumenter i denne sammenheng.

Etter å ha fulgt en del TV-debatter med denne økologitrioen de siste dagene nå foran valget, kan jeg bekrefte deres evne til å føre diskusjonene inn på områder der de sentrale Europa-dimensjonene blir ivaretatt. Tendensen har ofte ellers her i Frankrike vært å diskutere hvorvidt Frankrikes (dvs. Sarkozys) EU-lederskap høsten 2008 var vellykket eller ikke, altså mer en tradisjonell, partipolitisk polemikk, for eller imot regjeringspartiet. Det andre store temaet har vært de triste utsiktene til rekordlav valgdeltakelse, godt supplert med intervjuer av folk på gaten som opplyser at Europaparlaments-valget, nei, det vet de knapt hva er for noe, og ikke har de tenkt å stemme.

Økologiperspektiv

Selv om ingen av de tre, kanskje særlig Eva Joly, går av veien for å kritisere president Sarkozy og hans tendenser til maktkonsentrasjon, gjennom utnevninger av nære venner og støttespillere i strategiske maktposisjoner, faller de ofte tilbake selv på bruk av maktargumentasjon, altså at det er EUs politiske tyngde og makt som får dem til forsvare en sterkere union som den eneste salige vei å gå for miljøarbeidet i Europa.

La det så være, – uansett viser de gjennom den nye alliansen at samarbeid kan gjøre sterk. Valgresultatet søndag vil vise om dette holder stikk. Kanskje får vi se et første resultat av at det politiske miljøvernarbeidet i Frankrike, som tidligere har vært preget av konstant partipolitisk splittelse og dermed katastrofale valgresultater, nå omsider har samlet seg omkring et europeisk økologiperspektiv.