Verdens største fiskeforekomster forbindes med sorter det fiskes mest av, som sild, torsk og ansjosfisken anchoveta. Men de virkelig store mengdene i verdenshavene hentes ikke opp. De såkalte mesopelagiske fiskene er bare noen få centimeter lange og gjemmer seg på 200 til 1000 m dyp om dagen.

En rapport fra FNs Food and Agriculture Organization i 1980 ga et anslag på en milliard tonn mesopelagiske fisk i verdenshavene. Som Bergens Tidende skrev for vel en uke siden, viser en ny studie at fiskemengden dypt nede i norske fjorder og på store havdyp er ti ganger så stor som tidligere antatt. Vi snakker altså om ti milliarder tonn fisk, ikke én milliard tonn som vi lenge har trodd. Det er 100 ganger mer enn verdens fiskefangster.

Opp og ned til overflaten

Levesettet til disse småfiskene har bidratt til at de er lite kjent. Vestlandsfjordene, hvor vi har variantene laksesild og lysprikkfisk, gir oss det beste grunnlaget for å bli kjent med deres liv.

På dagtid oppholder de seg i dypet. Lysstyrken her er en milliondel av hva den er ved overflaten. Mørkt for oss, men dagslys for dem. Daglengden deres økes ved at de trekker mot overflaten etter hvert som solen går ned om kvelden — omtrent som at dagen blir lengre for oss når vi flyr til USA på dagtid. Dagen deres starter igjen før morgensolen står opp. Da forsvinner horden av fisk på ny ned i det mørke dypet

Fjerner karbonet

Opp- og nedvandringen foregår hver dag hele året i alle verdenshav. Siden mye av maten - som er dyreplankton - inntas nær havoverflaten, fører vandringen til at disse fiskene på finurlig vis inngår i jordens karbon- og klimaregnskap.

Vi vet at drivhuseffekten på jorden øker med økte konsentrasjoner av CO2 (karbondioksid) i atmosfæren. CO2-konsentrasjonen i atmosfæren er i utveksling og i likevekt med CO2 konsentrasjonen i havets overflatelag. Det betyr at mengden CO2, eller rettere sagt karbon, som synker fra havets overflatelag og havner nede på større dyp, bidrar til å fjerne CO2 fra atmosfæren.

Maten småfiskene spiser inneholder karbon, og akkurat som hos oss ender mye av det som avføring som synker ned i dypet. Dermed forsvinner karbon og med det CO2 fra overflatelaget. I sin tur fører det til at havets overflatelag kan motta enda litt mer CO2 fra atmosfæren.

Verdens største transport

Fiskene kvitter seg også med CO2 når de puster på store dyp.

Den ferske oppgraderingen av mengden fisk har store konsekvenser for vår forståelse av de store havøkosystemene. Ti milliarder tonn fisk inneholder ca. en milliard tonn karbon, som flyttes fra overflaten til dypet - hver eneste dag. Det er verdens største transport av biomasse.

Akkurat hvor mye karbon som faktisk fjernes under transporten, er uvisst. Blant annet avhenger det av den faktiske mengden mesopelagiske fisk som finnes i verdenshavene.

Nesten usynlige

Med så lange vandringer fra opptil 1000 meters dyp til havflaten - hvordan klarer disse småfiskene seg i krigen med større fisker de møter på sin vei?

De kan kunsten å skjule seg for sine fiender og er ekstremt kalkulerende, viser studiene av laksesild og lysprikkfisk i Masfjorden. De balanserer risikoen for å bli sett og spist av større fisker opp mot muligheten for selv å kunne se og fange sine egne bytter. De daglige vandringene er et resultat av denne balansegangen.

Mange mesopelagiske fisk lager også eget lys som gjør dem nærmest usynlig for andre. De er vanskelig å fange fordi de effektivt viker unna trålene som brukes på både fiske- og forskningsfartøy. Den samme evnen bruker de til å komme seg unna naturlige fiender. Men evnene er på ingen måte overnaturlige. Også disse fiskene blir til syvende og sist mat for de større fiskene.

Liker ikke uklart vann

Selv om laksesild og lysprikkfisk er glad i mørke, er det en grense. En kartlegging i ulike fjorder på Vestlandet viser at områder med uklart vann har færre fisk. I for eksempel Lurefjorden i Nordhordland er de nærmest fraværende. Forklaringen er at vannmassene her består av lysabsorberende mørkt kystvann. Det gjør fjorden for skyggefull selv for den lyssky fisken.

byttedyrene, dyreplanktonet, trives derimot utmerket i lurefjorden selv om antallet byttedyr er opp til 10 ganger høyere enn i andre fjorder. Fraværet av mesopelagiske fisk gjør nemlig at byttedyrene får leve nesten i fred. Men bare nesten. Kronemanenten, Periphylla periphylla , har gjort et så solid inntog i denne fjorden at det vekker internasjonal oppsikt (se undersak).

Venter mindre fisk

Mye tyder på at det norske kystvannet er i ferd med å bli enda mørkere. Det har sammenheng med klimaendringer og økt tilførsel av lysabsorberende stoffer fra elver og vassdrag. Vi forventer derfor at mengden mesopelagiske fisk vil avta i norske kyststrøk. Siden de er en viktig del av matfatet for annen fisk, må vi også regne med negative konsekvenser her. Men denne formørkningen gjelder kystnære områder, de store bestandene i havet berøres ikke.