Ekteparet Liv og Gunnar Tyldum på Sotra er ikke i tvil. Det var stråling fra kraftige radarer som førte til at deres barn ble født med en så alvorlig defekt.

Klandrer ingen

— Dette var i 1968. Vi klandrer ingen, og vi er ikke bitre. På den tiden var både kunnskapen og bevisstheten omkring faremomentene ved radarstråling svært begrenset. Vi så ikke sammenhengen da. Men da den første «Kvikk»-rapporten ble kjent i 1998, falt brikkene på plass, sier ekteparet til Bergens Tidende.

Gunnar Tyldum jobbet med radarsystemer på flere ulike fregatter i 1960-årene, først som menig, deretter som befal. Han var stasjonert ved marinebasene både i Horten og ved Haakonsvern.

Lite rom, sterk stråling

Det første barnet ble født i 1967. Det var en frisk gutt.

  • Vi ønsket oss flere unger, og vi ville ha dem tett. Det var planlagt. Vi vet akkurat når barn nummer to ble unnfanget. Det skjedde bare timer etter at jeg hadde kommet hjem på permisjon fra fregatten KNM «Oslo», der jeg i flere uker hadde jobbet som radartekniker . Arbeidet foregikk i et lite rom på seks-sju kvadratmeter, tettpakket med radarutstyr, og vi jobbet delvis med åpne radardeksler. Jeg ble helt sikkert utsatt for enormt store doser bestråling, sier Gunnar Tyldum.

Omfattende hjertedefekt

Solveig ble født i november 1968. Hun hadde en omfattende hjertedefekt som var uforenlig med liv. I januar 1969 døde hun etter en operasjon ved et sykehus i London.

Senere fikk ekteparet to friske barn til. Det var etter at Gunnar hadde gått i land.

  • Vi syntes det var underlig, dette med Solveig. Vi har ikke hatt hjertefeil på noen sider av familien, og ingen andre gendefekter heller, sier Liv Tyldum.

Hun er selv sykepleier og vet mye om misdannelser og syke barn.

Uforklarlig

— Ikke hadde jeg brukt medisiner, ikke hadde jeg hatt verken røde hunder eller andre sykdommer under svangerskapet. At det plutselig skulle oppstå en slik alvorlig gendefekt ut av intet, var ikke lett å finne noen forklaring på. Vi godtok det som et av naturens luner, selv om jeg ikke helt kunne fri meg fra tanken på at jeg måtte ha utsatt meg for ett eller annet under graviditeten. Det var gjerne slik man tenkte på den tiden. At fosteret kunne påvirkes av miljøpåvirkninger hos mannen, var fremmede tankebaner i 60-årene, sier Liv Tyldum.

Sa fra til Sjøforsvaret

Ekteparet bestemte seg for å få et nytt barn umiddelbart etter at Solveig døde. De var livredde for at det samme skulle skje igjen, siden de ikke hadde fått noen forklaring på datterens dødsfall. Begge de to barna de fikk senere, var imidlertid helt friske.

Gunnar Tyldum tok øyeblikkelig kontakt med sjeflegen på Haakonsvern da den første saken om misdannelser blant «Kvikk»-offiserer ble kjent gjennom media i april-mai i 1996.

— Jeg ante med en gang at her lå løsningen på gåten. Men de ansvarlige var nokså uinteresserte. Jeg fikk beskjed om at de bare noterte skader på barn av «Kvikk»-mannskap. Jeg hadde ikke tjenestegjort på «Kvikk», men på andre fartøyer , og ergo falt vårt tilfelle utenfor. Jeg var ikke alene om å melde fra. Jeg vet at minst 78 andre som også hadde vært på ulike båter i Sjøforsvaret, gjorde det samme og ble holdt utenfor registreringen med samme begrunnelse.

— Jeg følte at jeg hadde gjort jobben min og sagt fra. Jeg var ikke, og er ikke ute etter noen syndebukk, men vil gjerne være med på å forebygge at andre opplever det samme som vi har gjort, sier Tyldum.

Ingen beskyttelse

Han forteller at det ikke eksisterte noen form for verneregler eller beskyttelsesutstyr da han var om bord.

— Vi fikk riktignok høre at vi burde holde oss på et par meters avstand når antennen var på, og at vi ikke burde se direkte på antennen, fordi da kunne øyeeplene «koke». Det skal ha eksistert en håndbok der visse sikkerhetsforanstaltninger var listet opp, men den var helt ukjent for mannskap og befal. Jeg fikk først høre om dens eksistens ti år etter at jeg hadde forlatt båten, sier Tyldum.

Han hadde hørt at mannlige kjønnsorganer var ekstra utsatt for strålingen, og at man kunne bli midlertidig steril hvis man utsatte seg for de kraftige strålene. Men at strålingen kunne føre til genfeil og skader på barn som ble unnfanget i eller like etter bestrålingsperioden, var helt ukjent.

— Det var det aldri noen som så mye som antydet, sier Tyldum.

Etterlyser sikkerhetsrutiner

Han mener at beskyttelse mot den slags stråling må innarbeides i en sikkerhetsinstruks og gjøres gjeldende for alt personell som kan bli eksponert for denne type stråling. Det bør videre vurderes å beskytte personellet med egnet verneutstyr, og at det blir foretatt inspeksjoner og sikkerhetssjekker som på andre arbeidsplasser.

OVERBEVIST: Liv og Gunnar Tyldum er overbevist om at det var radarstråling som førte til at de fikk et barn med ekstrem hjertefeil i 1968.
Arne Nilsen